Du behøver ikke høre mye

Publisert 18. September 2008

I statskanalensvelmaktsdager fantes det snedige programkonseptet Du skal høremye. Der Tore Skoglund hadde invitert en hurv sambygdinger til ettrivelig rorbustuido, sannsynligvis på huset til NRK-Bodø.Her kunne de glade påmeldte steppe opp på mikken ogfortelle en røverhistorie. Synge noen griseviser. Visebuskebarten eller den glorete lepestifttruten sin på skjermen.Til allmenn muntrasjon i ufarlige omgivelser.

PåLitteraturhuset er Skoglund byttet bort til fordel for en dame med”kultur” skrevet i panna med sirlige minuskler. Og barpianoet ererstattet med en snodig utseende DJ. Ikledd en tilsynelatende nyBob Hund T-skjorte, hvor nå det lar seg oppdrive. Men ellers ermye likt. Vi i salen vil la oss underholde. De på scenen vilbli sett og hørt. Intet nytt under solen altså. Og deter det store problemet.

Jeg skjønner atdette sikkert er ment som en kosekveld. Der ny-kultiverteOslo-mennesker kan rømme ut av TV-stuen uten å måttety til den lite eksponerte aktiviteten «å lese en bok».Og det er ikke noe galt i det. Norge har ikke vondt av sosialiserendeelementer. Men det hadde vært trivelig med et samsvar mellomdet brennende ønsket noen har om å blottstille seg forverden, og en eller annen form innholdsmessig substans de faktiskmente ville komme omverdenen til gode.

Konsepteti korte trekk: Hvem som helst kan si hva som helst til de oppmøtte,men av organisatoriske grunner må man være påmeldtpå forhånd. Innholdet er ikke underlagt noen som helstsensur eller regi, noe som burde borge for rabulisme, polemikk ogutagerende oppførsel. Men det skjedde aldri. Dette var såspektakulært uinteressant, så rødvinstantejattendeordinært, at de førtifem minuttene jeg orket åvære der handlet om la være å håpe pånoe jeg visste aldri ville komme.

En småartigJan-Erik Vold kloning leste noen trivelige diktstubber og spilte littpå munnspill. En (ikke-antatt?) romanforfatter leste noentilforlatelige stubber om onklene sine. En historiefortellerdame som,uvisst av hvilken grunn, skal sendes til et eller annetfortellermesterskap lirte av seg noen hinsides trasigebarndomsminner. En evig Blindern-sliter kåserte om dummemennesker og sparket inn alle tenkelige åpne dører utensnev av ironi. Og til sist. En Bragepris-vinnende joker som siterteåpningen på sin nye bok. Uten at dette akkurat løftettaket av bjelkene.

«Hva kan manforvente seg?», kan en saktens spørre. At en luring skaldroppe buksene og gå for det mens han leser Koranen påhebraisk. En intellektuell villmann som med sylkvass penn æreskjellerhele den norske kultureliten til 20 i stil mens han lanserer ideen omen ny union med Sverige på en måte som gjør at vifaktisk synes det er en fornuftig tanke. Eller bare en forfatter somleser noe som rører oss.

Det er åpenabart for mye åkreve, selv det siste, moderate punktet, jeg vet det: For detironiske er at prosjektet bare gjennom sin blotte eksistens tilsynegjørsin egen uvesentlighet. For det er ikke snakk om at kveldenframstår som «et sårt tiltrengt talerør». Derimot erdet bare ”enda et talerør”. Hele verden er for lengst enåpen mikrofon-seanse. Pressefrihetens og demokratiets bakside.Og fremside. En verden der alle med talent, meninger, intelligenseller bare generelt pågangsmot for lengst er fanget opp avlangt tyngre institusjoner enn en demokratisk gratisaften påLitteraturhuset i Oslo.

Dermed blir detteRorbua i finkulturformat. Greit nok. Selv om ramsalt nordlending,fiskegarn på veggene og ærlighet om pretensjonene klerdet middelmådige formatet langt bedre.

Neste seanse blir 11. februar2009. Drit i surmulinga, mail Litteraturhuset og sign up!