Nordlys i enden av tunnelen: Anders Baasmo Christiansen

b
a

– Det var tungt å spille Jomar. Han var… Tung.

Anders ser på meg. Som skuespillere flest har han ikke vondt for det, når det kommer til å snakke for seg. Men noen ting er ikke så enkle å formulere. Og det var disse greiene vi var på jakt etter da N&D huket tak i mannen som gir angst et ansikt, i den nye filmen Nord. For å snakke litt film, litt depresjon på film. Og litt generell depping.

Ikke fordi filmen burde gjøre ham dyster til sinns. Nord er invitert til Filmfestivalen i Berlin og er på mange måter en veldig vellykket affære. Men tematikken er ikke like lystig: En roadmovie. På snøscooter. Fra Trondheim til Tamokdalen. Midtvinters. Mørkere og kaldere blir det ikke. På utsiden av kjeledressen. For det finnes faktisk steder som er mer beksvarte enn en overskyet januarnatt i Nord-Trøndelag. Inni huet på Jomar, for eksempel.

Du er tilbake på lerretet, i din første rene filmhovedrolle. Hvordan opplevde du det?

– Det at dette faktisk var den første hovedrollen på film, slo meg ikke før vi hadde holdt på noen uker. Jeg har gjort lignende ting på TV og teater før, og skiller ikke så mye mellom de tingene. Så jeg føler det ikke som uvant å løfte litt tungt og ta ansvar.

For i Nord har verken regissør eller medspillere all verdens av erfaring?

– Nei, de har jo ikke det. Men skuespillerne overraska positivt, de. Det er klart det er litt annerledes enn å spille mot Sundquisten, hvor man kan kjøre på med noen skrupasninger, og så få ballen smelt tilbake uansett. Her var det ikke slik. Og samen var selvsagt et kapittel for seg sjøl. Men vi hadde en veldig god tone og jeg synes de imponerer stort alle sammen.

Din rolle i det hele er Jomar, en rimelig nedbrutt fyr. Hvordan forbereder du deg på å gå inn i en slik karakter?

– Jeg følte at jeg forstod Jomar umiddelbart. Dessuten kom jeg rett fra 50 forestillinger med Riksteateret, hvor jeg hadde farta land og strand rundt og spilt Hamlet. Verdens mest deppa mann. Så jeg var vel litt i modus, kan man si.

Ikke noe research?

– Ikke egentlig. Filmen er skutt kronologisk, og begynner i ei lita bu i bunnen av Granåsen alpinanlegg. Før vi starta opp, var jeg der en stund. Først satt jeg og regissør Rune der en kveld og drakk litt øl og følte på stemningen. Og så stakk han, og jeg blei igjen aleine og pimpa og supa litt i en tre døgns tid. For å skjønne hva det vil si å trekke seg tilbake fra verden.

Jeg har hørt at filmen er basert på regissørens egne opplevelser?

– Ja, det er vel ingen hemmelighet, det. Ikke scooteren og Tamokdalen, altså. Men selve idéen er født ut av en tid hvor han drev og sleit. Og en dag gikk han forbi den bua hvor filmen starter, og tenkte: “Hva om det lå en fyr der og ikke hadde det så greit”. Og så tok han det utgangspunktet med seg til Erlend Loe, for å se om det kunne bli til noe…

Og det ble det altså. Resultatet er å se på kino nå. I en film med et distinkt Loesk touch. Om den havarerte frikjøreren Jomar som har levd et sorgløst liv. Og som får virkeligheten i trynet i form av kjæreste, faste rammer og konformt liv. Og mister grepet. Når vi entrer historien, er han helt nedkjørt. Ligger brakk og ser “Verdens verste Tunnelulykker” på National Geographic Channel. Mens han skyller ned pillene med hjemmebrent rett fra dunken. Med en angst-diagnose å gjemme seg bak, og ingen egentlige ønsker utover et vagt håp om permanent innleggelse på pyskiatrisk avdeling.

Hvor typisk er egentlig Jomar for Norge, 2009?

– Vel, så ille som han har det, det vet jeg ikke om er så vanlig. Men, det er nok mye semi-deppa ensomhet. Folk kryper inn i hula og isolerer seg oftere enn vi veit om. Jeg tror det har med tabloidene å gjøre# alle inntrykkene. Det ser ut som om hele verden har funnet svaret på hvordan et happy liv skal leves. Hvordan man skal være vellykka. Jeg vil ikke høres ut som en gammal mann, men misunner ikke akkurat de som går på ungdomskolen i dag. Med veldig grov inndeling: Vellykka på den ene siden, uvellykka på den andre, ikke noe imellom.

Den hedonistiske livsstilen à la frikjøring på ski, blir ofte sett som del av den definitivt vellykkede pakken. Men i Nord avler tilværelsen bare traumer. Er det et paradoks?

– Ja, i Jomars tilfelle er det jo det. Han har levd livet, hatt full frihet, vært dyktig og opplevd masse gøy. Så når han skal lande etter nachspielet, er ikke det så lett for ham. Særlig ikke det med å binde seg# gå inn i et fast forhold. Han som var kongen av naturen, beseiret de største fjellene og levde på fryktløsheten. Og så har han plutselig blitt helt pudding.

Du sier det med et smil i munnviken. I hvor stor grad er dette en komisk film?

– Man må kunne le av Jomar, ellers blir det helt feil. Og mange som har sett filmen, synes absolutt at den var veldig komisk. Men det var ikke så morsomt for meg. Det var tungt, var det! Det er godt når en slik periode er ferdig. Det var ikke morsomt.

Anders tar en pause, og legger hendene på bordet fremfor seg. Han har snakket i en jevn strøm, som nå gradvis slakker av. Før han stanser helt opp og ser på meg. Det ser mer ut som om han forsøker å huske hvordan det faktisk var, der ute i snøen. Ikke bare slik det fremstår nå i ettertid. Ettertenksom, men ikke egentlig alvorlig.

Hva med deg selv, har du noen personlige erfaringer med disse tingene?

– Med det Jomar sliter med? Jeg har nok sterkere forhold til hjembrent enn angst, får jeg vel si. Og jeg skal ikke være så selvhøytidelig at jeg påberoper meg de største angstkvaler. Men det er klart jeg har mine perioder som alle andre. Og som sagt, når man går fra Hamlet rett til Nord. Ja, da sitter ikke smilet så løst etterpå. Men virkelig alvorlig, kan jeg ikke si det har vært.

Men det har det vært for andre. Hvis du vil gi et råd til nordmenn, som er ved å gå under i vintermørket?

– Vel, det er en ting å huske på: “Du e’kje aleina!”. Jeg husker jeg var ansatt ved Hålogaland teater i 2005. Høst ble vinter, og det blei lite sol og jævelig mørkt etter hvert. Så satt jeg der, da, i leiligheten min. Mens musikken ble dystrere og dystrere, og jeg drakk tettere og tettere. Og kikka utover den islagte Tromsø-fjorden. Men så snudde jeg meg, og på veggen hang det en poster fra Tromsø-teaterets tid på 80-tallet. Et stort, grelt bilde av en real junkie. Med sneipen hengende i munnviken og det hele. Og som tittel stod det, med store, røde bokstaver: “Du e’kje aleina!”. Fint, ok, tenkte jeg. Aldri alene! Selv ikke han som er helt kjørt i grøfta. Så jeg kom meg gjennom vinteren, knabba med meg plakaten og stakk etter hvert sørover igjen. Siden har bildet blitt en vandrepokal i kameratgjengen. Som når en kompis som studerer medisin, skulle ta fatt på turnustiden i ei knøttlita bygd på Vestlandet. Da kom plakaten med på flyttelasset! En fin påminner, men opplagt en pokal man ikke vil ha henda på for mange ganger i løpet av livet.

Dermed: Frykt ikke selv om du føler deg ensom og trist, fordi hvis det er håp for en utslitt Tromsø-heroinist med mørketid i sjela, burde du også klare deg gjennom. Du kan jo begynne med en tur på kino. I en mørk-lystig film. Med nordlys i enden av tunnelen. 

Les vår anmeldelse av Nord.