Almost Famous

b
a

Noen kaller ham “den nye bergensbølgen”, andre mener han bare er den nye bergensbøllen. Det er nå John Olav Nilsen og gjengen hans skal bevise hva de er gode for.

Et knippe magiske låtskisser. Et frynsete rykte som går langt forut for bandet selv. Livesett som nesten ramler sammen i all sin praktfulle uvørenhet. En vokalist som ifølge seg selv aldri kommer til å bli lykkelig, og er redd for å ødelegge sitt eget band. Slutten på begynnelsen, eller begynnelsen på slutten? Det er uvisst. Men at John Olav Nilsen & Gjengen kommer til å sette spor etter seg på en eller annen måte, er nesten hevet over enhver tvil.

– For to år siden var alt jeg gjorde å drikke opp alle pengene mine, uten å gjøre en dritt. Og selv om jeg hadde det dødskjipt, hadde jeg det i alle fall enklere enn nå.

John Olav Nilsen sukker. Foroverlent på en bedriten uteservering i Bergen i duskregn har han røyka nærmere tretti av mine sigg på en time. Det er nesten umulig å høre hva han sier. En halsbetennelse, blandet med tilsynelatende kledelig sjenanse gjør nemlig at han prater overdrevent lavt. Riktignok i store ord, men fortsatt hviskende stille. Nesten beklemt.

– Jeg hadde jo ingen av de bekymringene her to år tilbake. Jeg hadde andre ting som plaget meg, men de var liksom mer håndterlige.

Han ser ned i bordplata igjen. Drar en tatovert hånd gjennom håret. Holder seg fast i en halvliter.

– Det er rart, men… For to år siden fikk jeg ikke komme inn på Garage engang på grunn av ryktet mitt, eller hva faen det var. Nå derimot, står det et fullt Garage for å se meg spille.

Et skeivt smil

– Det er sært.

Noen ganger er man heldig nok til å få se konturene av noe stort bli bygget foran øynene sine. Som når en fotballspiller debuterer med scoring. Eller en bokdebutant som offentlig går i strupen på de blaserte, middelaldrende kollegaene sine. Eller når et band fra drabantbyen Loddefjord utenfor Bergen uten en dritt å vise til ser ut til å lage vei i vellinga. I front – noe så sjeldent her til lands som en frontfigur med en tilsynelatende iboende trang til å lage faenskap og iscenesette seg selv ut til fingerspissene. En Urørt-finale. Tre by:Larm-konserter. Fem låter på en Myspace-side. Det var alt som skulle til før Håkan Hellstrøm-sammenlikningene begynte å rulle i norsk presse. Og plutselig er John Olav Nilsen nær det livet han tidligere bare hadde drømt om.

– Jeg skjønner jo veldig godt at vi blir sammenliknet fordi jeg uttrykker meg på mitt eget språk, og samtidig spiller – i alle fall til en viss grad – tilgjengelig popmusikk. Men musikken er samtidig forskjellig fra den greien der. Den er veldig mye hardere, veldig mye mindre tight. Vi begynte for bare to år siden, uten at noen av oss hadde spilt noe før. Jeg hadde spilt gitar et års tid, men bortsett fra det begynte alle sammen fra null. Gitaristene hadde spilt litt da de var yngre, men for oss andre er det fortsatt en del kamp med instrumentene.

Hvordan kommer man til den beslutninga at man skal starte et band, hvor ingen kan spille når man er 25 år?

– For min del var det sånn at jeg hadde laget en del sanger. Og spilt de inn ved hjelp av en datamaskin og lagt på gitar etterpå. Men det ble veldig tomt, ikkesant? Så da var det naturlig å spørre vennegjengen min om hjelp. For vennegjengen min har alltid vært veldig opptatte av musikk, alltid diskutert musikk og alltid villet bli rockestjerner. Hvem vil vel ikke det, liksom?

Vennegjengen kommer fra den beryktede drabantbyen Loddefjord utenfor Bergen. Store blokker. Lite å gjøre. Da levekårsundersøkelsen fra Bergen ble publisert tidligere i år, havnet Loddefjord helt sist med god margin opp til neste bydel. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, kommer noen av årets mest omtalte band derfra. Både Fjorden Baby!, John Olav Nilsen & Gjengen og Lars Vaular, var med i årets Urørt-finale og er spådd en lysende fremtid. Men spør du folk fra den andre siden av Bergen om å beskrive drabantbyen, er sannsynligheten stor for at du støter på en vits som lyder omtrent som følger: “Hva skjer hvis du slipper en atombombe over Pakistan? Ingenting. Alle pakistanere er nemlig bosatt i Loddefjord.” Noen kommer til å nevne ran. Noen vil påpeke de narkomane. Og er du så heldig å spørre en pedagog vil du bli henvist til “Loddefjordrapporten” – en rapport som omhandler unge med lærevansker. Der trekkes Loddefjord fram som eksempel fordi andelen unge med ADHD var så høy der på åttitallet.

– Det var ikke mye å ta seg til for en ung mann, og sånn ble det slik at vi fant ut at vi var musikkinteresserte. De av oss som begynte å spille da de var femten, de spiller jo i FjordenBaby!, mens de andre som begynte å spille senere, de spiller med meg. Guttene i FjordenBaby! har et helt annet talent i bunn.

John Olav smiler. Titter opp i taket.

– Jeg husker de musikktimene der. Girson (sidekicken til rapperen Lars Vaular, journ.anm) sang og alle guttene spilte, og hva gjorde jeg? Jeg gikk rundt og køddet og spilte på to pinner, liksom. Jeg tenkte nok at jeg heller skulle bli fotballproff enn musiker. Bare det å spille musikk…for fire-fem år siden, når jeg så folk som spilte et instrument tenkte jeg “hvordan i helvete klarer de det?”.

Men det er jo få band som greier å stable noe såpass stort på beina i løpet av to år?

–Ja, uten tvil. Nå merker jeg at blant andre band som vi tidligere varmet opp for eller har delt lokaler med eller et eller annet, så er det mye bitterhet. Når de sier “ser det går bra med dere”, så er det med en undertone som viser at de mener at det ikke er rettferdig, og at de burde hatt sjansen fordi de er mye flinkere til å spille instrumenter eller noe. Men i Loddefjord har folk bare vært stolte, tror jeg. For det har aldri kommet noe ut derfra. Jeg hadde trodd folkene fra bydelen skulle være de første til å si “se på deg, tror du er rockestjerne”, liksom. Men det har vært helt kult.

Men skjønner du greia? At dere ikke er flinke, og derfor … 

–Jeg er veldig glad i musikk, men jeg hører svært sjeldent på norsk musikk. Og det tror jeg er mye fordi folk prioriterer å være flinke. De har sittet hjemme ti år og øvd, framfor at de faktisk har noe å si. Alle kan lære seg å spille, men har du noe å si? Klarer du å formidle en følelse? Hvorfor er det kult å være verdens beste på gitar, liksom? 

Men hva hører du på, da? Hva funker? Hva har den følelsen du er ute etter?

–Nils Bech liker jeg veldig godt! Han er det eneste jeg fikk med meg under by:Larm, og han var den eneste jeg sjekket ut etterpå. Han minnet meg på en eller annen måte om Morrissey, som er av mine store helter. Jeg vet ikke helt hva det var, men… Bortsett fra det er Glasvegas ett av de få bandene jeg har hørt de siste årene som virkelig sugde meg inn i greien deres.

Morrissey og Glasvegas. Du går for arbeiderklassebandene?

–Ja, ikkesant? Den beste musikken kommer jo fra de som er den tapende delen i den kampen. 

Fra ting utenfor?

–Ja, men da man var sytten år, så valgte man jo å være utenfor. Men vi velger ikke å være utenfor. Det bare er sånn, vi bare er en litt annen type mennesker, liksom. Jeg vil formidle mine egne problemer. Lette min egen sjel. Folk sier til meg at de kjenner seg igjen, men jeg skriver egentlig bare om helt spesifikke, konkrete problemer fra mitt levde liv. 

Som handler om kvinner?

–Ja. Det handler jo om kvinner. Alt handler jo om kvinner. For oss alle. 

Men får bandet lov til å bidra med tekstene?

–Bandet er en viktig del av musikken, men ingen får lov å sette spørsmålstegn ved tekstene. Det er det bare å glemme. 

Hadde det blitt for sårt?

–Ja. Uten tvil. Jeg hadde ikke taklet eller godtatt det. Dette er mine venner, og de lar meg gjøre det her. Jeg setter ingen spørsmålstegn ved livene de lever, og de… de må la meg få leve og uttrykke mitt liv. Musikalsk så kan vi alle bryte inn og si “nei, det her funker ikke”, der er vi demokratiske og har full frihet. Vi vet hvor vi skal, og alle bidrar og krangler og … det skjer ting som driver det framover. Men tekstene er mine og bare mine. Jeg henger meg ikke opp i detaljer. Det gjør ingenting om bassisten spiller to toner feil et par ganger, så lenge resten er spilt som om han mener det. Sånn sett er jeg lett å ha med å gjøre. Men jeg er kompromissløs på følelsen. Det er navnet mitt og livet mitt som står på spill her. 

For du føler det er ditt navn som står på spill?

–Ja. Vi heter jo John Olav Nilsen & Gjengen. Det er min skive, og det er viktig å fange førsteskiven nå. Jeg har brukt hele livet på den. For selv om jeg ikke har drevet med musikk hele livet, har jeg brukt hele livet på å lage den. Selv om det er hele bandet sin skive, selvsagt. 

Dere beskrives gjerne som skjøre. At dere musikalsk halter såpass at man aldri helt vet hva som skal skje …

–Det er fordi vi ikke er særlig flinke ennå. Men det er også sånn livet mitt er. Jeg har aldri hatt noen trygghet, jeg har aldri hatt noe i livet mitt som har fått meg til å føle meg noe annet enn skjør. Det er sånn vi lever. 

Duskregnet treffer plasttaket over oss. Jeg har kjøpt et par runder til og akkurat spurt om han og bandet er så ille som ryktene skal ha det til. For John Olav Nilsen & Gjengen har allerede fått en del spalteplass. Fortrinnsvis for en episode i Trondheim under Urørt-finalen, der de visstnok hadde laget et helvete for arrangørene som advarte alle landets spillesteder mot å booke bandet igjen. Ifølge folk med god kjennskap til utelivet i Bergen har Nilsen vært utestengt fra omtrent alle utesteder i Bergen og generelt vært beryktet for sin oppførsel. Kort oppsummert er det en god del mennesker som anser John Olav Nilsen & Gjengen for å være en jævla vanskelig gjeng å ha med å gjøre. 

– Jeg er usikker på den greien der. Hvor mye jeg skal si om de tingene… Men det jeg kan si er at jeg møtte alle kameratene mine den morgen hele den Trondheims-greien traff, og var positiv. Alle var positive og fornøyde med gig-en vi gjorde. Og vi er en negativ gjeng i utgangspunktet, men alle var i godt humør. Fram til vi åpnet avisene, altså. Noen hadde fått for seg… jeg vet ikke om folk var provosert over at vi var en stor vennegjeng som tok seg til rette og hadde det jævlig gøy, eller hva det var, men ting ble blåst helt ut av proporsjoner.

Men når man hører historiene om dere …

–Jo, men hør da. Overskriften besto liksom av “narkovold”. Det er jo en del av hverdagen til mange unge folk som går ut. Går du ut på byen så har du jo sett en fyr ta dop eller få juling. Og jeg har såpass ærlige tekster også. Så derfor ble vi kanskje ekstra skyldige. Jeg driter i greia, men familien min skjønner ikke hvordan pressen fungerer. Min farfar hadde tre barnebarn i Urørt-finalen, og han tar jo det som står i avisen for å være god fisk. For han var ikke det særlig moro.

– Vi hadde jobbet hardt for noe, også følte vi at alt bare ble ødelagt uten grunn. Det var en hard morgen, og det tok litt tid, men så skjønte jeg etter hvert at det jo bare var ett enkelt menneske som ikke skjønte hva det gikk i, som uttalte seg.

Hvordan blir det å dra på turne etter sånne ting?

–Jeg tror det blir greit dersom alle vet hva de går til. Det blir spennende, for å være litt positiv. Det er jo vanskelig at bandet også er vennene mine, jeg ser for meg at det kan bli vanskelig å ha en profesjonalitet. Det kan bli vanskelig. Jeg tror vi skal klare det, men ingen av oss er særlig konfliktsky, for å si det sånn. Samtidig føles det jævlig deilig. For første gang i hele livet mitt gjør jeg noe jeg har drømt om. Jeg tror alle har drømt om å være rockestjerner en gang. Men det er jo skremmende også. Det kan jo hende det ikke kommer flere skiver. Det kan hende den her ikke kommer en gang. 

Kan det skje? At de blir de seks Myspace-låtene og et par gigs?

–Ja. Det kan godt skje. Hvis ikke jeg er fornøyd, så er jeg ikke fornøyd. Hvis ikke vi er fornøyde så kan det godt hende vi bare går tilbake til de livene vi kom fra. At det her ikke ble noe mer… 

Du har bygget opp et band du har valgt å kalle opp etter deg selv, hvor du har mer eller mindre full kreativ kontroll. Hele livet ditt handler jo kun om deg …

–Og bandet mitt, ja. Men mest meg. 

Tenker du noengang at du er egoistisk?

– Ja. Det jeg føler er viktig, det føler jeg er viktig. Det er så mange ting som er viktig for meg. Jeg kan jo ikke ha kjæreste for eksempel, det går ikke. Fordi jeg ikke går på akkord med meg selv. Det er vanskelig med bandet også… Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne få en solo, eller en … ja. Et eller annet sånt.

Men hva skjer den dagen de blir for flinke? Kommer ikke gitaristen til et punkt hvor han ikke vil være “han i gjengen”, og nekter å gjøre som du sier?

–Nei. Jeg er ikke redd for det. Gitaristen er superflink og egentlig alt for god for dette bandet. Men han vet hva bandet heter. Han vet hva jeg vil ha og hvor vi skal hen. Den dagen det ikke funker lenger og han vil gjøre noe annet, eller hvem som helst av de andre, for den saks skyld, så er det greit. 

Men ser du poenget?

– Jeg ser jo at det er vanskelig. Jeg ser at det kan komme til å bli et fremtidig problem, hvis noen i bandet får et like stort ego som meg. En dag så er kanskje bandet for bra til å bare være “gjengen”, liksom. At de blir så bra at de vil presse gjennom sine ting. Men samtidig … kanskje ikke. Det kan jo hende jeg blir en bedre leder med åra også, og at alle blir flinkere til å være bandmedlemmer. Men jeg ser jo poenget. Kanskje jeg kan lage låter som lar de andre jamme og gjøre det de vil. Vi jammer jo aldri.

– Men noen ganger er det jo vanskelig å skjønne hvorfor avisene bare trykker bilde av meg, for eksempel. Eller hvorfor det bare er jeg som gjør intervjuer. Vi har diskutert det, og den dagen journalister spør om tekniske aspekter så er det jo naturlig å spørre gitaristen, men når det handler om uttrykket, handler om tekstene så må jeg ta det. Og det er naturlig at jeg gjør det.

Debutskiva, som er lisensiert ut til VME, er rett rundt hjørnet. Bandet har fått bergenslegenden Mikal Telle – som ifølge Nilsen “bare dukket opp en dag, jeg vet ikke engang om han liker musikken vår, men jeg tror han så at disse guttene her, de kan komme et sted” – til å trekke i trådene. Festivalene er booka inn. PR-kampanjen er satt i gang. Og likevel har Nilsen dette bedrøvelige, usikre blikket som aldri møter mitt, og en svak skjelving over hendene. Er det ikke dette her han har drømt om? 

–Av og til ligger jeg hjemme og tenker … kanskje … Men i det miljøet jeg lever i, så tillates det ikke at man kan dagdrømme om ting. 

Han ser rundt seg. 

–Når skiven er klar og det er et fundament der, da kanskje jeg kan begynne å tenke på det. Men enn så lenge så er jeg der jeg er. Det siste halvåret har jo vært galskap i forhold til hvor lite vi har gjort.

Vil det gjøre deg lykkelig? Å bli rockestjerne?

– Før jeg fikk den Øya-gig’en hadde det alltid vært en stor drøm å spille på en festival. Men den dagen vi fikk den, så gjorde det meg ikke lykkeligere. Jeg var ikke spesielt glad. Jeg var ikke spesielt glad for å bli nominert som årets Urørt, selv om sangen bare er en demo og selv om vi kan mye bedre. Jeg ble ikke spesielt glad for å bli listet på P3, heller. Egentlig er det jo stort, men jeg blir ikke lykkelig. Det skulle jeg faktisk ønske for bandet sin skyld, at når det kommer gode nyheter så kan jeg være litt sånn “faen, så jævlig bra”. Han ene i bandet, som er fra England, er flink til å fortelle meg at “det her er faktisk ganske stort”. Jeg jobber jo med å sette pris på det. Jeg jobber jo med å bli en mer positiv fyr, men… 

Du høres umiddelbart ganske vanskelig ut å jobbe med, i og med at du aldri blir tilfreds?

– Det er et av mine større problemer. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg aldri hadde smakt på det livet her. At jeg som sekstiåring kunne være fornøyd med å ha jobbet hele livet. Ha en leilighet. Et barn. Et eller annet sånt. Nå tror jeg aldri jeg kan bli lykkelig, men må jage drømmen. Jeg tror at hvis jeg en dag blir fornøyd, og det er ikke meningen å være pretensiøs# den dagen jeg er lykkelig tror jeg at jeg vil begynne å lage dårlig musikk. 

Men kan det hende du en dag tenker “Fuck det. Det her gjør meg ikke lykkelig”, og bare driter i hele greia?

– Det er litt det jeg tenker med den skiven her nå. Hvis ikke den er bra, så fuck it. For min del kan jeg sitte og spille her og nå, uten noe mer, og gjøre det jeg vil gjøre. Det er i de øyeblikkene jeg er hundre prosent til stede. Ellers er jeg ikke det. Jeg er jo faen ikke kynisk nok til å late som at jeg setter pris på …

Han biter seg i leppa.

– Altså. Jeg hadde i alle fall trodd at man skulle bli litt lykkeligere av å gjøre det man hadde ønsket hele livet, men… Jeg ser ikke ut til å klare det.