FOLK på MIR

b
a

D2 hevder den nye naturligheten er usminkede modeller og skuespillerinner på gloss. Natt&Dag vet at naturligheten aldri rakk å bli gammel. Den fortsatte bare å være tidløs. I en verden der alle vil være unike, er tradisjon den eneste annerledesheten! Og slik sett er det bare én genuin undergrunnskultur i Oslo. For hva er det man finner under bakken? Røttene, naturligvis. I form av konseptet Folk på MIR.

Stappfullt i lokalet. Halvsent torsdag kveld. Oslonattas happy-blog-hour. Men her inne er det ikke et objektiv å se. Selv om det er sydende liv. Ispedd kjente fjes. Bandet har tatt publikum fra taktramping til tordnende tralling. En eller annen luring står så tett på meg at jeg kjenner spyttet hans kile meg i nakken når han jodler med på refrengene. Selve luringen, ser jeg når jeg kikker meg over skuldra. Ikke grisen som står og hyler, men mannen som synger av full hals. Og jeg skjønner plutselig at jeg har tatt et skritt til siden og over i noe helt annet.

La oss si at Oslo-natta er et opprørt, stormfullt hav. Og at Youngstorget er en trygg havn. Trygg og tarvelig. Men, for å dra metaforen videre, finnes det ikke noe mer der ute? Der ute bak brottsjøer av firmafyll og forstadsfylliker og annen faenskap? Man har alltid håpt og trodd, og nå har jeg altså funnet det: Mitt eget Tir-Na-NoMIR i indre by.

Ikke så mye et sted som et konsept, en øy som i beste eventyrånd bare eksisterer hver torsdag. Et land der vakre gutter og jenter trosser samtidens kosmiske, kosmetiske krav. Og ikke ser noe motsetning mellom tiltagende skallethet og langt hår. Som går hjemmefra undersminket, ja til og med usminket. For å høre på en musikk så genuin og ekte at det fremstår som duggfriskt. Den nye naturligheten rakk aldri å bli gammel.

Jeg skal ikke begi meg ut på en anmeldelse av konserten med Triakel. 99% av publikum kunne mer om folkemusikk enn meg. Allsang på låtene, avanserte analyser av rytmer og klikking og hva vet jeg straks musikken opphører. Jeg liker musikken, det er alt jeg kan si om den saken, den rører meg. Men det jeg kan forklare mer inngående, er gleden over selve opplevelsen.

Tradisjon: Ikke det nye progressive – men det kontinuerlig kvalitative

Det er noe utrolig lite markedstilpasset over dette arrangementet. Ikke noe Gåte-revival der trad. arr. møter el-gitarer i soft P3-sound-format. Vi snakker om folk uten bindestrek. Dette er ikke nu-folk. Ikke new-nu-folk heller. Og for all del: Ikke grand prix, ingen glitterball. Bare en musikk som snakker direkte til den delen av hjertet som ikke er så opptatt av hva som er riktig eller galt. Nytt eller gammelt, hot eller not. Spilt av folk som har skjønt dette for lenge siden.

Jeg har aldri holdt i ei fele, kan ikke steve eller kvede, har ikke sett en reinlender i real-life siden jeg satt på scenekanten i gymmen på videregående med falsk hoste og fake signatur i meldingsboka. Og jeg vet ikke hvorfor det føles så riktig å vende tilbake, men jeg har en anelse: 

En anelse om at det er fordi vi lever i en en generisk, photoshopa verden. Der alt går an. Og alt er kjedelig. Og det er bare å innse: Det tradisjonelle er ikke det nye progressive. Men det kontinuerlig kvalitative.

Og jeg vet at dere vet det selv, også. Denne går ut til alle dere som går der dere går fordi dere ikke tror det finnes noe reelt alternativ. Når deres rustne kropp går i bakkene tungt, fra Internasjonalen opp til Revolver og ned igjen. Se mot øst, til Tir-Na-NoMIR. 

Folk på MIR får dere hver onsdag frem til jul.

Se program på http://www.folkemusikk.no/folk-paa-mir-i-haust.4624894-137471.html