Intervju med Louis C.K.

Publisert 18. November 2009

Jegble første gang introdusert for rå stand-up etter å ha sett hovedpersonen iecstasyfilmen Human Traffic smelle på med legenden Bill Hicks sin berømte Chicago-opptredenen likefør han skulle droppe Mitsubishier på høykant og bevege seg ut i den alltid sexyWales-natten  – “just a remindernot to take life too seriously”.   

“I know this is not a very popular idea. You don’thear it too often any more … but it’s the truth.I have taken drugs before and … I had a real good time. Sorry. Didn’t murderanybody, didn’t rape anybody, didn’t rob anybody, didn’t beat anybody, didn’tlose – hm – one fucking job, laughed my ass off, and went aboutmy day. Sorry. Now, where’s my commercial?”

Sidenhar jeg vært på utkikk etter andre nyere stand-up-komikere som i det hele tattvar i nærheten av å matche hans, i hvert fall til tider, mesterlige humor. Ikkenødvendigvis det at han tok opp mørkere tematikk, verdens ubehageligheter kanselvsagt portretteres på mange måter og Bill hadde vel strengt tatt en temmelignaiv innstilling til løsningen på verdensproblemene, noe som også var hansstyrke og gjorde han genuin etter min mening# men jeg har uansett slitt veldigmed å finne noen med tilsvarende delivery og uventede tvister irepertoaret.

Personlig er jeg stor fan av både Chris Rock og Dave Chappelle foreksempel, men det er vel mer et spørsmål hvor mye en jevn blek nordmann kanrelatere seg til afroamerikanske problemer om grape drink og strippersko fra deindre projects. No offence til det norske stand-up miljøet, men jeg harfortsatt til gode å sjekke ut én eneste tålelig aktør fra det holdet.

Når deter sagt skal det virkelig understrekes at jeg har enorm respekt for yrket, uansettkaliber. Det må rett og slett være noe av det vanskeligste hva gjelder all formfor entertainment. Her er en tom scene, en barkrakk, et glass vann, flomlys ogen mikrofon. Vær så god. Sett deg ned foran tusenvis av fulle, skrikende, godtover middels utdannede mennesker som alle skal rulle rundt i knee-slappinglatterkrampe i timevis, utelukkende grunnet de utsøkte og uventede perler somfosser ut av kjeften din i perfekt timing. Det er ikke noen bandmedlemmer åstøtte seg til, ingen gitarriff, basslinjer eller lyseffekter til å distrahereeller imponere. Det er no mercy. Og folka som nailer stand-up er langt der oppemed verdens største rockestjerner og entertainere.

Det er derfor særlig spesielt å være vitne tilmesterlige opptredener. Og påen grå mandag i Oslo var vi vitne til en komiker som er like god og om ikkebedre enn selveste Bill# Louis C.K.. 

Medflere HBO Specials, skribent for Letterman, ConanO’brien, produsent og skribent på Chris Rock Show, og Emmy priser på innerlommaer det lite å argumentere mot at denne mannen vet å levere alt fra onelineresom du husker resten av livet, til lengre historier som trenger seg inn ihodet, knyter pulsåra og etterlater kroppen nummen av latter.

Etter et telefonjag meden lettere stresset svensk booker, som ved et godt gammalt slumpetreff haddefått kastet verdens største stand-up komiker i et fly fra Stockholm før hanskulle returnere hjem, fikk vi til slutt tatt en prat med han. Midt oppi etlite fanhelvete av døgnfluer med mobilkameraer fikk vi tak i han inoen små minutter. Opptaket vi satt igjen med derimot var i større grad pregetav skrikende forbipasserende og/eller stae fans som jokket etter oppmerksomhet medhalvtomme quotes levert på den beste norskengelsken seks halvlitereog 90 minutter med overveldende stand-up kan forårsake. Banebrytendejournalistikk som bekreftet at “ja han var fra USA og at det var litt kjipereder nå etter finanskrisen”, “at han faktisk bruker alle omgivelsene rundt segsom inspirasjon for jokes”, “at han kom til Oslo da han tross alt skulle tilStockholm og var in the neighbourhood“ “og at nei han skulle bare tilbake på hotellrommetog sove, fordi ungene ventet på at han i New York”, og selvsagt “thank youguys!”