Aeroflott

b
a

FlinkeAlexander von Mehren (for et fint navn!) har spilt tangenter for WilliamHut og Espen Horne, men er nå snart klar med sin solodebut Aéropop. På Landmark får vi på onsdag en forsmak på von Mehrensegne låter, framført av et sjumannsorkester. Det betyr saksofon, vibrafoner,rhodes, taktskifter, franske tekster og masse moog. Men vi ville vite mer!

Alexander von Mehren et son aeropop-orchestre? Bare navnet oser av storeambisjoner. Hvem i alle dager er du, og hva slags musikk lager du medaeropop-bandet ditt?
– Hehe, jeg er en 25 år gammel kar fra Bergen, som de siste årene har jobbetmed innspillingen av mitt første album i mitt lille studio på Hop. Jeg harspilt piano siden jeg som fireåring forsøkte å gjengi det jeg hørte på platenejeg tjuvlånte av far. Etter ti år i klassisk lære begynte jeg å komponerepopmusikk, særlig inspirert av min plutselige og ganske tilfeldige oppdagelseav The High Llamas og Stereolab. Jeg tilbrakte i denne perioden mang enettermiddag på musikkbiblioteket, veiledet av Allmusic.com sitt nettverk avanbefalinger. En helt ny verden av inspirasjon materialiserte seg og la påmange måter grunnlaget for måten jeg nå arbeider på. Jeg fordypet meg ikomponering, arrangering og produksjon, og utviklet en hel del ideer som jegforstod at jeg måtte få utløp for ganske på egenhånd. Så jeg lærte meg å spillebass, trommer og vibrafon, investerte i innspillingsutstyr oginstrumenter, og innredet et studio. Den musikalske visjonen har vel alltidvært å blande elementer fra de ulike stilartene jeg liker og forhåpentligvisende opp med noe som låter friskt. Jeg gleder meg skikkelig til å presenteredette materialet i konsertformat for første gang, akkompagnert av en såfabelaktig gjeng med musikere!

Mensandre gjerne velger å debutere som soloartist med kassegitar på en jam i enmørk kjeller, velger du altså å slå til med et sjumannsorkester på lyseLandmark? Hvor kommer denne ideen fra?
– Ideenbaserer seg på sett og vis på den samme tanken som min La BibliothèqueMusicale-kompanjong Audinho da Vitrola og jeg for et par år siden fant ut at vibegge satt inne med, nemlig å skape et konsept med en fellesnevner i detauditive og det visuelle. Vi ønsket å utforme et klubbkonsept med fokus påretrofuturistisk 60- og 70-tallsmusikk (særlig av typen library music) iet lokale som visuelt sett uttrykker mye av det samme, og det var en selvfølgeat Landmark stod høyest – og strengt tatt alene – på ønskelisten. Av sammegrunn var det en selvfølge å forsøke å få debutkonserten minpå Landmark –med tanke på alt fra den varme, lyse atmosfæren, til det å opptre på samme plansom, og med så kort avstand til, publikum. Det var heller ingen tvil om at detmåtte en del musikere til for å presentere konsertversjonene avlåtmaterialetmitt. Jeg har vel en rimelig maksimalistisk tilnærming til låtskriving – formeg er det i stor grad arrangementene som skaper helheten, og allearrangementene og instrumentene i en gitt låt er med for en grunn. Så å utelatefor mange av dem ville nok fratatt låtene store deler av dynamikken ogprogressiviteten, særlig når såpass få kjenner låtene fra før. Ogjeg harjo lyst til å vise låtmaterialet fra sin beste side og gi publikum et mestmulig helhetlig og korrekt inntrykk av hvordan låteneblir på albumet.

Vi tojobbet en gang sammen i en platebutikk, og jeg husker deg som et utpregetmusikkmenneske. Skulle tro du spiste gamle Stereolab-plater til frokost. Hvorviktig er musikk for deg?
– Det er ikke til å stikke under en stol at det er veldig viktig for meg –musikk har jo vært et slags gjennomgående tema i det meste jeg har foretatt megi mine første 25 leveår, og jeg ser ikke for meg at det kommer til å endre seg.Jeg blir inspirert av alt mulig og lærer veldig mye av å lytte til musikk ogforsøke å forstå akkurat hvorfor jeg liker det jeg liker. Ådechiffrere alt fra det strukturmessige til det produksjonsmessige i musikkenjeg hører på, og prøving og feiling i forhold til min egen kreativeprosess, er slik jeg utvikler meg, og skapergleden min næres av utvikling.Jeg håper jeg fremdeles føler behovet for å klekke ut nye musikalske ideer nårjeg er 70!

AproposStereolab. Du virker svak for orkestrert popmusikk, gjerne med franske tekster ogfilmatiske stemninger. Hva fascinerer deg sånn med denne musikken?
– Det ernoe med kombinasjonen av de musikalske elementene. Jeg kan for eksempel blivirkelig grepet av et vakkert strykerarrangement – ja, nærmest rørt til tårer!Eller en perfekt frasert verselinje på portugisisk, selv om jeg ikke nødvendigvisforstår hva den betyr på norsk. De av låtene mine som har franske teksterføltes rett og slett bare veldig franske allerede før jeg skrev tekstene. Jegskriver sjelden teksten først –jeg må jo først se hvilken stemning detmusikalske setter meg i! Jeg hører på en del franskspråklig musikk, blant annetnevnte Stereolab, Orwell, April Orchestra og Bertrand Burgalat, så det er klartat en del av inspirasjonen kommer derfra. Det var veldig festlig da detplutselig tikket inn ene-post fra sistnevnte, hvor han fortalte at hanofte følte seg trist og nedbrutt av å slite med å få endene til å møtes sommusiker og produsent, men at han fikk ny giv og ble fylt med positivitet ogoptimismeda han hørte musikken min! Slike ting er kjempemoro – og veldigsmigrende! Han hadde visst fått en CD fra en kamerat med en av låtene mine på.Verden er sannelig ikke stor! Jeg hører jo på en del andre tingòg, har “vokst opp” med 90-tallets Chicago-indie- og post-rock-scene,med eksempelvis Tortoise, The Seaand Cake, David Grubbs og Jim O’Rourke.Videre husker jeg at det gikk et lys opp for meg da jeghørte de førsteplatene til David Axelrod –tenk at det går an å lage noe som er vakkert samtidig som deter groovy! Dette lyset ble ytterligereforsterket da jeg for 5-6 år siden ble introdusert for 60- og 70-tallets librarymusic, blant andre Janko Nilovic, Nino Rapicavoli og Oronzo deFilippi.Detteer musikk som ble skrevet for såkalte musiclibraries, med kataloger som filmselskaper kunne bla gjennom for å finnemusikk til filmene sine – med andre ord var detteplater som egentligaldri skulle se offentlighetens lys. De siste 10-15 årene har disse plateneimidlertid begynt å komme til overflaten gjennom bruktbutikker ognettauksjoner, oggjett om det er myegull iarkivene!Sjangermessig strekkermusikkenseg fra orkestrertinstrumentaljazzfunk til grytidlig elektronisk musikk, og det er virkeliginspirerende å høre hvilken frihet musikerne hadde# deopptrådte ofteunder pseudonym, de trengte ikke å ta hensyn til at musikken skulle fremføreslive, og de hadde gjerne med seg små orkestre og meget dyktige jazzmusikere istudio. Det er utelukkende lystbetont, herlig ustyrlig og deilig liberalt – ogfor meg ensærdeles velsmakendebit musikkhistorie og en viktig inspirasjonskilde.

Er detplate på gang? Fortell, da!
– Hehe, ja, jeg nærmer meg slutten på innspillingen av Aéropop, somalbumet skal hete. Det blir et album bestående av både instrumentallåter oglåter med vokal, og det blir ingen pauser – alle låtene henger sammen, gjerneved hjelp av såkalte interludes, små mellomspill som gjerne er basert påtemaer fra andre steder på platen. Albumet er som nevntspilt inn i mitteget studio, med meget sjenerøse og kvalitetsløftendebidrag fra lokalestrykere, blåsere, gitarister og vokalister, samt medlemmer fra blant annetTheHigh Llamas, Orwell og Modular. Sjangermessig kan vel musikken minkarakteriseres som alternativ pop, med ingredienser som lekende pianotoner,frenetiske vibrafonløp, brennende hammondorgelstrofer, vrikkende gitarakkorder,plukkende basslinjer, oppildnende trommetakter, boblende synthfigurer,musserende kor-kombinasjoner og filmatiske stryker- og blåserarrangementer. Menførst skaljo alt presenteres på konsert. Jeg er veldig spent!

Alexander von Mehren et son aeropop-orchestre spiller på Landmark onsdag 9. desember.