Noé for seg selv

Sensitive overgrep? Sadistiske kjærtegn? Sentimentale sadister? Ja, det finnes. I alle fall det siste. Møt Gaspar Noé, et fransk-argentinsk fyrtårn i tåkehavet av dølle filmregissører.

b
a

Cannes, 2009: Avklipte klitoriser og Lars Von Trier opptar verdens oppmerksomhet og overskygger detfaktum at filmfestivalen skal markere auteurenestilbakekomst av flere grunner. Haneke er et eksempel, men auteuren vi skal snakke om nå eren mann som bestemte seg for å vise filmen han har jobbet med i åtte år, tiltross for at den var tolv måneder med postproduksjon unna å være fullført. Ogdet for 2.500 av sine verste fiender. Han mente den var god nok allerede.

Filmen er et ambisiøstmonstrum av en tre timer lang psykedelisk filmfabel fra et alienert,neonbefengt undergrunns-Tokyo. Nærmere enn LSD-tripp enn et narrativ, fortaltgjennom øyene til en rusa og etter hvert døende og død hovedperson, smelterfilmen sammen til en hallusinerende malstrøm av flashbacks fra fortid og nåtid,liv og etterliv – der “kronen” på verket er en gigantisk cumshot som serverespublikum midt i ansiktet, bokstavelig talt – man får se en ejakulasjon i widescreen vagicamformat. En manifestasjon av filmskaperens megalomaniske lyst tilå knulle publikum, konkluderte noen. Andre kalte det et transgressivtmesterverk som går i mot de fleste definisjoner innen kontemporær film. De somikke klarte å sette seg inn i det som må være et avtrykk av regissørens indre,forskrudde sjelsliv, gikk fra salen før de var halvveis ut i filmen.

Det dreier seg om GasparNoé og hans nye film Enter the Void.Den fransk-argentinske regissøren som fikk sitt internasjonale gjennombrudd –eller, elsk/hat-status er nok merkorrekt – ved samme festival med filmhistoriens trolig mest omtalteanalvoldtektscene i den hardcorerealistiske, dystopiske raperevengekunstfilmen Irréversible. Har du sett den, husker duden selv om det er åtte år siden. Nå er Noé tilbake med en ny film som det ogsåer umulig å forholde seg likegyldig til, og slik det fremkommer her, noe manegentlig er nødt til å se for å forstå.

Vi møter Gaspar Noé i RueStrasbourg-St. Dénis av praktiske årsaker. Et av Paris’ travleste horestrøk varikke vårt intuitive forslag til møtested. Men ettersom Gaspar både bor ogjobber her, og vil ta en pause fra klipperommet og de siste finjusteringene av Enter the Void før verdenspremieren forå møte oss, var det enklest for alle parter. Han er nettopp kommet tilbake fraen filmfestival på Cuba, og samtalen vår åpner med at vi får en inngåendegjenfortelling av at han ble stoppet av politiet på flyplassen Charles deGaulles og etter halvannen times avhør “bare så vidt slapp unna å få en håndopp i ræva”, som han selv formulerer det. Gaspar Noé blir nemlig alltid stoppetav politiet, klager han (vi antar at han kanskje har fått en hånd opp i ræva før). Medfjes som en argentinsk hesteslakter, toppet av en kølsvart, aggressiv, massivbart, er det kanskje ikke så rart at: “Politiet mistenker alltid meg for å hagjort noe. Så må jeg ta frem passet og få dem til å forstå at jeg erfilmregissøren Gaspar Noé”.

I et land med overgjennomsnittlig stor respekt for auteurer, der film nyter høykulturstatus,pleier det å ha effekt. Noé ler høyt over denne innsikten. Før jeg rekker åsette i gang med første spørsmål er vi allerede over i en ny politianekdote,som handler om den gangen Gaspar havnet i kasjotten etter en fuktig natt iParis, og der han selv fikk overhøre hodebryet han påførte det franskepolitiet. Det gikk for seg omtrent som dette: “Men han er jo regissør, vi kan ikke holde ham inne”(good frenchie-cop) “Jo! Loven må være lik for alle.” (bad frenchie-cop).

Så hva skjedde?

– De diskuterte og diskuterte… du vet.

…Jeg vet? Er dettefranskmenns evne til å diskutere noe til det ikke lenger er noe å diskuterefordi det allerede er ferdig? Ellerhandler det om at franske rettferdighetsverdier og kulturrespekt går i stå imøte med Gaspar Noé? Det siste kan i alle fall sies å være betegnende for dennefilmskaperen. En rask presentasjon: 17 år gammel begynte Noé på filmskolenEcole Nationale Supérieure Louis-Lumière etter en omflakkende oppvekst med sinekunstnerforeldre mellom New York, Buenos Aires og Paris. To år senere vakte hanoppsikt i bransjen med sin første kortfilm Tintarelladi Luna (Der faren hans spilte morder og holdt på å kvele den kvinnelige motspillerenpå ordentlig. Noés kommentar: “Fra da av innså jeg at jeg foretrekker å jobbemed ikke-skuespillere”.), fikk flere kommersielle tilbud, takket nei til alle,og i løpet av de neste 20 årene produserte og regisserte han noen av de mestekstreme, kompromissløse og teknisk begavede filmene man har sett komme fraFrankrike på veldig lenge. Noé stiller deg overfor de mørkeste menneskeligesider i all sin forjævlige prakt, uten å tilby de sedvanlige putene under armenei form av tydelig moralsk rammeverk – kun et teknisk formfullendt filmspråk somtar skrustikkgrep om genitaliene dine og ikke lar deg gå før du har gulpet nedalt, til siste kvalmende dråpe.

Det er interessant å se at et ord som dukkeropp i flere av dine intervjuer er “fun” – og at det var en søken etter å ha detgøy som fikk deg til å bli regissør. Er det sant?

– Hva var det Godard saden gangen han ble spurt av en journalist om hvorfor han var blitt regissør?Jo, det er den enkleste tilgangen på telefonnumrene til alle jentene igata.

Hehe…

– Hehehe. Men ja, du harrett. Om en filmskaper opplever det som deprimerende og stressende å lage film,ser jeg ikke noe poeng i at han lager film. Får jeg en idé til et prosjekt,vurderer jeg alltid om det kommer til å være gøy å jobbe med, hvis ikke dropperjeg det. Den siste filmen har faktisk vært altfor mye arbeid, så mitt nesteprosjekt blir noe mindre omfattende. Faren min, som er kunstner, har alltidsagt til meg at man er artist for å være lykkelig, ikke motsatt.

Ikke noe til overs for ideen om den lidendekunstner altså?

– Nei. Jeg mener depresjonikke er riktig eller gunstig drivkraft for å være kreativ. Det er klart det erpraktiske ting ved filminnspillinger som aldri er gøy, å få på plass finansiering,som pleier å være veldig vanskelig for mine filmer, eller å kontrollere destore egoene på settet. Det er alltid utfordrende å forholde seg til andredominerende menn. Eller dominerende kvinner.

Men det er jo bekmørke, dystopiske filmer dulager, hvordan går det sammen med det å ha det gøy?

– Jeg ser på filmene minesom komedier. Svarte komedier. Man kan kanskje kalle mine to forrige filmerdystopiske, men jeg mener de er laget med en… hvordan sier man det, ludic? Ja, leken tilnærmingsmåte. I Irréversible, for eksempel, er det flerehumoristiske detaljer: homo-S/M-klubben som heter Rectum, du harvoldtektsmannen som heter La Tenia, som betyr bendelorm. Det er jo veldigmorsomt. En depressiv regissør som lager filmer om depressive ting? Det blir jobare depressivt! Jeg mener man må ha en lekenhet i måten man tar for seg sliketema på for at det skal fungere. På film som ellers. Det er jo holdningen manmå ha for å overleve i denne verdenen. Man må kunne le av de onde ting. Le avmennesket.

Morer du deg ved tanken på å opprøre folk?

– Helt klart.

Men hva er det du egentlig vil fortelle oss?

– Som en annen fransk regissørsa: hadde jeg hatt ett enkelt budskap ville jeg ikke laget film, jeg villesendt det med posten. Det er ikke ett, men hundrevis av bevisste og ubevisstebudskap i filmene mine. Det handler om det visuelle, lyden og energien, vel så mye,eller kanskje mer, enn narrativet. Film er en måte å sette seg i kontakt medverden på, og la folk ta stilling til alle disse tingene som man ikke nødvendigviskan sette ord på. Religioner har budskap. Filmene mine har ikke det.

Anser du deg for å være iopposisjon til filmbransjen?

–Vel,jeg er vant til at folk reagerer med å skrike når jeg viser filmene mine iCannes. Da Irréversible kom ut, var100 prosent av pressen og store deler av filmbransjen imot meg, de kalte densøppel, sa at Vincent Cassel og Monica Belucci hadde prostituert seg ved å væremed i den, folk buet under visningene. I Norge ble den vel nektet vist påvanlige kinoer, kun på det Cinemateque,stemmer ikke det? Likevel ble den en suksess. Det er en del misnøye og sjalusii visse deler av bransjen, at jeg, som lesale gosse (omtrent det samme som enfant terrible, red.anm), bliranerkjent for det jeg gjør. Jeg tenkte kanskje Enter the Void skulle vekke mer konsensus, men i Cannes var detogså veldig polariserte reaksjoner.

Hva synes du om det?

– Jeg erfornøyd. Det verste ville vært det motsatte.

Du kaller dem svarte komedier, men for mangefremstår I Stand Alone og Irréversible som ganske såmisantropiske filmer?

I Stand Alone vil jeg ikke si er en misantropisk film per se, det eret portrett av en misantrop. Slakteren er blitt slik på grunn av sin situasjon,som dels skyldes omgivelsene, samfunnet. Dels egne feilvalg i livet. Han har byggetopp voldsomt med sinne og bitterhet, og til tross for å ha vært rød i sineyngre dager, ender han som fascist. Som med så mange andre av de som begynte åstemme på Front National og det ekstreme høyre i Frankrike på 80- og 90-tallet.Er de fascister egentlig? Nei, de er som slakteren. Sinte. Bitre. Det varderfor de ble så forbannet på meg for den filmen, forresten.

Kanskje også fordi han er enincestovergriper, konemishandler og morder i tilegg?

– Ja, det også. Men altså,når det kommer til Irréversible viljeg si den dreier seg om, veldig kort sagt, at man må nyte livet når det ergodt, for det kommer til å gå til helvete før eller siden.

Enterthe Void har du kalt “en ode til livet”. Går du i enny retning med denne filmen?

– Ettersom det ville værtlite interessant å lage en Irréversible 2eller I Stand Alone 2, så har jeggått i en ny retning. Om ikke annet for å more meg. Til slutt kan man si at Enter the Void er en slags ode tillivet. Det er en film som prøver å si at livet ikke er helt fullstendigmeningsløst.

Så det er et lys i tunnelen?

– Ja. Men det er lite ogflyktig. Om det er noe felles innholdsmessig i mine tre filmer, så må det væreen påminnelse om at alt kan gå til helvete i løpet av ett sekund.

Trauma av ulike slag er ofte sentralt ifilmene dine. Mord, voldtekt, ulykker… hvorfor?

– Når man lager film, måman ta for seg tema som representerer livet som helhet, og det mener jeg ertraumene. Ser på man på et menneskeliv koker det som regel ned til én enestetraumatiske opplevelse.

Enterthe Void er en film som på mange måter går iuopptråkket terreng, særlig visuelt, kan du kort forklare ideen bak?

– Jeg ville lage en filmsom likner de mer abstrakte sinnsstemninger man har i drømmer og mareritt. Og irus. Der Irréversible hadde et manuspå tre sider og dialogen ble til gjennom improvisering, hadde Enter the Void et 160 siders manus, menprimært for å beskrive hvordan den skulle se ut, fordi det var et så abstraktog visuelt prosjekt. Filmen er strippet for dialog og annen vanlig kommunikasjon,man opplever alt gjennom hovedpersonens subjektive persepsjon, flash-backs oghallusinasjoner, ettersom han har en forkjærlighet for hallusinogene drugs. Menshan fremdeles er i live, vel og merke. Når han dør, følger man med inn i persepsjonentil en kroppsløs sjel. Soundtracket består for det meste av mentale lyder.

Du viser at det å dø kan likne på rus?

– Ifølge forskning erdøden den ultimate trip. Mennesker får visst nok voldsomme hallusinasjoner i detde dør, forårsaket av utløsning av DMT i hjernen. Et stoff som også finnes ivisse narkotiske planter fra Amazonas. Det er dette stoffet som får oss til ådrømme, så det blir som om man har en gigantisk final dream. Jeg testetAyahuasca i Peru en gang, en drikk som inneholder store mengder DMT og som girvirkelig ville, dype hallusinasjoner. Det kjennes som om hjertet ditt stopper,fordi ett sekund føles som en halvtime, og du kan ikke gjøre annet enn å liggepå bakken underveis, i total transe. Du vet ikke lenger om du er menneskelig,et tre i skogen eller om du er på jorden i det hele tatt, og plutselig befinnerdu deg i total abstraksjon og beveger deg inn og ut av grafiske mønstre… Detvar veldig interessant research for filmen.

Det må ha vært interessant generelt sett. Ifilmen antydes muligheten for reinkarnasjon, hvorfor det temaet? Er du ikkeateist?

– Jeg er ikke bare ateist,jeg er anti-religiøs. Men da jeg begynte å røyke joints i ungdomstiden, begyntejeg også å stille meg spørsmål om døden og muligheten for at det eksisterer livetter døden. Jeg leste mye litteratur om reinkarnasjon, blant annet. DenTibetanske Dødebok, som det refereres til i filmen. Redselen for døden døde utda jeg ble voksen, men ideen om å lage en film om en ung mann som velger å troat det finnes liv etter døden – for å forsikre seg i det virkelige liv, slikjeg gjorde den gang, og når han faktisk dør, prøve å vise prosesser som erplausible at skjer – ble med meg. Dette er et prosjekt jeg har hatt i tankene selvfør mine to forrige filmer, men som ikke har vært mulig å gjennomføre før i dagpå grunn av teknologien.

Over 50 personer bidro med visuelle effektertil Enter the Void, stemmer ikke det?Og en av dem var norske Glen Wizz.

– Glen Wizz, ja. Vi lettelenge etter noen som lager visuals som likner DMT-hallusinasjoner, og kom overarbeidet til Glen Wizz, som viste seg å være akkurat det vi var ute etter.Opprinnelig ville jeg ha en scene der man ser utdrag av min all timefavorittfilm, Kubricks´ 2001, gjennomøyene til hovedpersonen når han er på syre, men vi fikk ikke tillatelse avWarnerBros, så da gikk jeg over til DMT og det ble det ti minutter med GlennWizz’ DMT-visuals i stedet. Hils ham fra meg om du møter ham.

Skal jeg gjøre. Har narkotika påvirketarbeidet ditt generelt sett?

Enter the Void er inspirert av min ungdom. Som tenåring gjorde jegmye research. Pot, så over til LSD og sopp. Mye sopp, ja… Jeg har ofte forsøktå bruke hallusinogener for å utforske visse tema eller sinnsstemninger, menaldri klart å få det til. Det jeg har innsett er at drugs tar deg med til desamme stedene, de samme følelsene, de samme redslene. Du når et punkt der duhar fått det du kan få ut av det. Dessuten er det vanskelig å kombinere rus ogjobb når du skal ha kontroll over store filmsett og forholde deg til mange mennesker.Man kan kanskje være musiker på hallusinogener, men regissør er vanskelig.

Så om du har sluttet med illegale substanser,hva går du for da? Alkohol?

– Når du har konstant jetlag, stadig jobber og er påfilmfestivaler i ulike verdensdeler, da holder det ikke med kaffe. Gin, vodkaeller annen hvit sprit er det eneste som vekker meg til live. Når jeg våkner påhotellrommet dagen etter, husker jeg som regel ingen ting. Heldigvis er det nokav folk som er villige til å fortelle meg det.

Irréversibleen komedie? Hver mann sin moral. Gaspar Noé har tydeligvis også sine egnebegrepsdefinisjoner. Man kan ikke si han gjør en innsats for å motbevise sitt egetsale gosse-image. Selvbevisstpolering av egen persona? Kanskje, kanskje ikke. Når han ler han sin lave, lurelatter, og det gjør han en del, er det som om han morer seg over det hele, athan har et slags konstant skråblikk på alt som skjer rundt ham og ikke minst segselv og det han skaper. Samtidig virker han mer impulsiv enn påtatt. At hanfaktisk er sånn. Bøllete. Spontan. Hedonistisk. En punk. Ikke så ulik menneneman møter i filmene hans.

Hvilke av karakterene i filmene dine er detdu identifiserer deg mest med?

– Alle. Slakteren i I Stand Alone er meg i en eldre versjonsom har havnet i en veldig dårlig posisjon i livet. Da vi laget Irréversible var Vincent Cassel irritertover at jeg prøvde å få Marcus-karakteren til å likne mest mulig på meg, jegville han skulle barbere hodet, gå i samme bukser og sko som meg, i tillegg tilat han likner meg personlighetsmessig. Hadde jeg hatt en kjæreste som blevoldtatt, ville jeg reagert på samme måte, tatt loven i egne hender og prøvd å gjøreopp på egenhånd, umiddelbart. Å være utro på en fest der jeg har med kjærestenmin, vel, det er også noe jeg kan finne på… I Enter the Void er karakteren Oscar, viss navn minner om Gaspar,også inspirert av personen jeg kjenner best: meg selv.

En ganske på-kjøret dopdealer?

– Det er en utagerende,rotløs fyr som prøver å gjøre det beste han kan for å være lykkelig i livet.Ikke utpreget modig, ikke utpreget pysete. Men veldig opptatt av sex. Noe jegtror flere enn meg kan gjenkjenne seg i. For de fleste mennesker jeg kjenner erdet ikke drugs det viktigste i livene deres, men sex. Drugs er et hjelpemiddelfor å oppnå affeksjon.

Hvordan velger du skuespillerne dine?

–I Enter the Void er det bare to-trepersoner som har skuespillererfaring. De andre har jeg funnet på gata, i barer,i New York, Paris og Tokyo. Jeg foretrekker vanlige folk fremfor skuespillere,de er mindre narsissistiske. I Irréversibleer politiet ekte politifolk, homoene er ekte SM-homoer hentet rett ut fraSM-klubber… Nathaniel Brown (hovedrolleinnehaver i Enter The Void, Oscar) møtte jeg en uke før innspillingstart i enAmerican Apparel-sjappe i Brooklyn. Han liknet veldig på Paz de la Huerta – somspiller Linda – og jeg kan ikke fordra søskenpar på film som ikke likner. Ifilmen får man riktignok aldri se ansiktet hans forfra, noe som garantert villeført til en narsissistisk krise hos en profesjonell skuespiller, men Nathanielvar glad bare for å få være på et filmsett. Det er forresten galskap, det eringen, uansett yrke, som sier nei til å spille i film hvis du spør dem.

I Irréversiblevirker det som om lengden på voldtektsscenen opprører folk nesten like mye somhandlingen i seg selv. Også i Enter TheVoid bruker du god tid på scener med vold og død, ja, faktisk repetererscenene flere ganger. Hvorfor?

– I de fleste filmer viserman mord og voldtekter med antydninger, eller unaturlige overdrivelser, slik attilskueren aldri egentlig tar innover seg de følelsene som faktisk følger medhendelsene. Jeg vil si regissørene eluderer handlingene, noe som i mine øyne ermer spekulativt enn å vise hva det faktisk er. Jeg ønsker alltid å få seeren sånære som mulig de emosjonelle og fysiske reaksjoner som karakterene i filmenhar, og ja, jeg opplever at mange kan bli veldig opprørt. Når det er sagt, selvikke den ni minutter voldtektsscenen i Irréversibleformidler smerten de som blir holdt fanget og mishandlet gang på gang i løpetav en natt opplever.

Har reaksjoner fra folk gjort inntrykk pådeg?

– Jeg har møtt menn som sier de ikke har klart å ha sex medkjærestene sine på flere uker etter å ha sett voldtekten i Irréversible, for eksempel.

Hvorfor?

– Kanskje de blir skremtav en skyldfølelse. En skyldfølelse fordi de selv vet at de kan ha etdestruktivt begjær i seg. Når det kommer til damene har jeg merket at mangenekter å identifisere seg med voldtektsofferet. Som en refleks mot mannligdominans, er min teori. [Tankepause]. Jeg får drapstrusler også. De ringer megom natten…

…og sier de skal drepe deg?

– Ja.

Har det skjedd noe?

– Jeg svarer at de bare kan komme. Og at jeg har kniv på meg.

Ok??

– Ingen har turt å komme.

Har du kniv da?

– Nei, jeg har ingen kniv,det holder å si det [latter].

Slåss du?

–Det hender jeg fårmeg en på trynet, men det kommer av at jeg alltid skal blande meg inn når andreslåss, og det går jo sjelden bra. Jeg har lært at folk ikke egentlig setterpris på hjelp. For eksempel, en gang jeg gikk ned imetroen i Paris etter å ha vært ute på byen, så jeg tre personer som banket oppen fyr. Jeg visste jeg ikke kunne klare å stoppe dem, ettersom de var trestykker, så jeg ropte “tre mot én, er dere pussies, eller hva?” De ble flaueeller mer sannsynlig: irriterte over å ha et vitne til det de gjorde og hoppetpå t-banevognen som kom inn på perrongen. Jeg ble stående igjen med fyren somvar blitt banket opp og som i sitt voldsomme adrenalinrush selvfølgelig bareskulle gjøre en ting: ta meg.Heldigvis, akkurat i det øyeblikket, kom det noen sikkerhetsvakter og reddetræva mi.

Under den tre måneder langeinnspillingen av Enter the Void sovGaspar Noé tre timer hver natt. Mannen som sier han aldri vil ofre sitt sosialeliv for kunsten, kunne ikke bli på hotellet etter 14 timers opptaksdager nårhan hadde hele Tokyo for sine føtter. Da skulle den 46 år gamle regissøren utpå fylla med sine 20-årige skuespillerkolleger. Som regel i samme område som defleste opptakene var lokalisert# Kabutchu-distriktet, Tokyos sexstrøk, dergolden drinks, ål-sex, 12-årige jenter utstyrt med strap-ons, og alt annet somstiller japanernes innerste, svarteste begjær står på menyen. Ikke tilfeldig.

– De er besatt av sex iTokyo. Det var en av grunnene til at jeg ville gjøre filmen der, i tillegg tilat det er den byen i verden som likner mest på Tron. De har ikke den kristnemoralarven i Japan og en langt mer utforskende, nesten barnslig tilnærming tilsex. Det er veldig fascinerende. Dessverre har de et elendig kvinnesyn.

Det er mye outrert sex i ETV. Hvorfor denne fascinasjonen for obskøniteter i sex, somsexklubber, orgier?

– Alle har sin måte åutforske verden på. For meg er dette interessant.

Deltar du selv?

– Vel, man har jo slikeklubber i Paris. Fiktive Rectum var basert på egen research av fisteklubber heri byen. Menn går dit, for å, ja, fiste hverandre. Jeg ville ha en 100 prosentmaskulin seksuelt aggressiv setting. Jeg var der riktignok bare for å observereog tok med meg noen kamerater som er veldig hetro, som meg.

Kan du i det hele tatt forestille deg å lageen film uten vold eller sex?

–Sex, nei, men vold? Kanskje. Da jeg var ung og bodde iArgentina, tok moren min med meg til en psykoanalytiker, av en eller annengrunn har alle i Argentina sin egen psykoanalytiker. Jeg husker at dennepsykoanalytikeren spurte meg om jeg pleide å se skrekkfilmer, og jeg svarte atjeg elsket skrekkfilmer. Jeg ble erklært mentalt frisk. Det var tydeligvis etsunnhetstegn at man får dekket behovet sitt for vold og ondskap gjennom film,og ikke virkeligheten. Jeg mener det er noe i dette. Man kan kanskje forståmønsteret av volden, gjenkjenne det før man går inn i det selv.

En begavet provokatør medeller uten moralsk agenda? Eller som han selv sier: bare viser han hvordanverden er? Kanskje alt på en gang. Der Gaspar sitter og rører med en sølvskje isin tredje café crème skal han snart gioss svar på noe annet. Han har en myk side. Nøkkelordet var porno.

Hva blir din neste film?

– En dokumentar eller en pornofilm. Eller, jeg vil gjernegjøre begge deler.

Hva vil du lage dokumentar om?

– Religion. Ikke de nyeoppfinnelsene, scientologi og slikt, men de eldre. Dokumentarene er devirkelige horrorfilmene.

Og pornofilmen? Du har jo allerede laget en erotisk kortfilm,We Fuck Alone

– …ja, som ikke var særligopphissende!

Men denne skal bli det?

– Ja. Når det kommer tilpornofilmer, har jeg nok sett tusenvis av dem, men aldri sett en som er etmesterverk. Men jeg vet det kan gjøres.

Hvordan?

– Alle pornofilmer er så forutsigbare:mennene kommer alltid utenpå damene, alltid cumshots,cumshots, cumshots, alle er barbert, jentene får aldri mensen, det er ingenfølelser, ingen ting som er forbundet med ekte sex i det virkelige liv. Det eringen som gråter i pornofilmer.

Om du igjen tar for deg et trauma ipornofilmen, hva kan det være?

– Hm… Det er ikke ettrauma, men jeg er interessert i fenomenet sexavhengighet. I USA har dediagnoser for sånt, i Frankrike finnes ikke konseptet sexavhengighet. Jeg harvenner der sex fullstendig har tatt over livet deres. Å portrettere en dame somprøver å bli kvitt sexavhengigheten sin kunne vært interessant.

Høres ut som en pornofilm jeg ville sett.Apropos følelser… Kan du huske sist gang du gråt?

– Det er to dager siden. Jegvar på Cuba og gikk på gata, og plutselig ble jeg overveldet, jeg vet ikkehvorfor. Av stedet, menneskene, alt. Jeg var alene, ingen så det.

Så det er en sentimental side ved deg også?

– Ja. Sentimental ogsadistisk. Det er ikke en motsetning.

Så ler Gaspar.

.

Dette intervjuet ble trykket i NATT&DAG februar 2010