Noé for seg selv

Sensitive overgrep? Sadistiske kjærtegn? Sentimentale sadister? Ja, det finnes. I alle fall det siste. Møt Gaspar Noé, et fransk-argentinsk fyrtårn i tåkehavet av dølle filmregissører.

b
a

Cannes, 2009: Avklipte klitoriser og Lars Von Trier opptar verdens oppmerksomhet og overskygger det faktum at filmfestivalen skal markere auteurenes tilbakekomst av flere grunner. Haneke er et eksempel, men auteuren vi skal snakke om nå er en mann som bestemte seg for å vise filmen han har jobbet med i åtte år, til tross for at den var tolv måneder med postproduksjon unna å være fullført.

Og det for 2.500 av sine verste fiender. Han mente den var god nok allerede.

Filmen er et ambisiøst monstrum av en tre timer lang psykedelisk filmfabel fra et alienert, neonbefengt undergrunns-Tokyo. Nærmere enn LSD-tripp enn et narrativ, fortalt gjennom øyene til en rusa og etter hvert døende og død hovedperson, smelter filmen sammen til en hallusinerende malstrøm av flashbacks fra fortid og nåtid, liv og etterliv – der «kronen» på verket er en gigantisk cumshot som serveres publikum midt i ansiktet, bokstavelig talt – man får se en ejakulasjon i widescreen vagicamformat. En manifestasjon av filmskaperens megalomaniske lyst til å knulle publikum, konkluderte noen. Andre kalte det et transgressivt mesterverk som går i mot de fleste definisjoner innen kontemporær film. De som ikke klarte å sette seg inn i det som må være et avtrykk av regissørens indre, forskrudde sjelsliv, gikk fra salen før de var halvveis ut i filmen.

Det dreier seg om Gaspar Noé og hans nye film Enter the Void. Den fransk-argentinske regissøren som fikk sitt internasjonale gjennombrudd – eller, elsk/hat-status er nok mer korrekt – ved samme festival med filmhistoriens trolig mest omtalte anal-voldtektscene i den hardcorerealistiske, dystopiske rape-revenge-kunstfilmen Irréversible. Har du sett den, husker du den selv om det er åtte år siden. Nå er Noé tilbake med en ny film som det også er umulig å forholde seg likegyldig til, og slik det fremkommer her, noe man egentlig er nødt til å se for å forstå.

Vi møter Gaspar Noé i Rue Strasbourg-St. Dénis av praktiske årsaker. Et av Paris’ travleste horestrøk var ikke vårt intuitive forslag til møtested, men ettersom Gaspar både bor og jobber her, og vil ta en pause fra klipperommet og de siste finjusteringene av Enter the Void før verdenspremieren for å møte oss, var det enklest for alle parter. Han er nettopp kommet tilbake fra en filmfestival på Cuba, og samtalen vår åpner med at vi får en inngående gjenfortelling av at han ble stoppet av politiet på flyplassen Charles de Gaulles og etter halvannen times avhør «bare så vidt slapp unna å få en hånd opp i ræva», som han selv formulerer det. Gaspar Noé blir nemlig alltid stoppet av politiet, klager han (vi antar at han kanskje har fått en hånd opp i ræva før). Med fjes som en argentinsk hesteslakter, toppet av en kølsvart, aggressiv, massiv bart, er det kanskje ikke så rart at: «Politiet mistenker alltid meg for å ha gjort noe. Så må jeg ta frem passet og få dem til å forstå at jeg er filmregissøren Gaspar Noé».

I et land med over gjennomsnittlig stor respekt for auteurer, der film nyter høykulturstatus, pleier det å ha effekt. Noé ler høyt over denne innsikten. Før jeg rekker å sette i gang med første spørsmål er vi allerede over i en ny politianekdote, som handler om den gangen Gaspar havnet i kasjotten etter en fuktig natt iParis, og der han selv fikk overhøre hodebryet han påførte det franskepolitiet. Det gikk for seg omtrent som dette: «Men han er jo regissør, vi kan ikke holde ham inne» (good frenchie-cop), «Jo! Loven må være lik for alle.» (bad frenchie-cop).

Så hva skjedde?
– De diskuterte og diskuterte … du vet.

… Jeg vet? Er dette franskmenns evne til å diskutere noe til det ikke lenger er noe å diskutere fordi det allerede er ferdig? Eller handler det om at franske rettferdighetsverdier og kulturrespekt går i stå imøte med Gaspar Noé? Det siste kan i alle fall sies å være betegnende for denne filmskaperen.

En rask presentasjon: 17 år gammel begynte Noé på filmskolen Ecole Nationale Supérieure Louis-Lumière etter en omflakkende oppvekst med sine kunstnerforeldre mellom New York, Buenos Aires og Paris. To år senere vakte han oppsikt i bransjen med sin første kortfilm Tintarelladi Luna (der faren hans spilte morder og holdt på å kvele den kvinnelige motspilleren på ordentlig. Noés kommentar: «Fra da av innså jeg at jeg foretrekker å jobbe med ikke-skuespillere»), fikk flere kommersielle tilbud, takket nei til alle, og i løpet av de neste 20 årene produserte og regisserte han noen av de mest ekstreme, kompromissløse og teknisk begavede filmene man har sett komme fra Frankrike på veldig lenge. Noé stiller deg overfor de mørkeste menneskelige sider i all sin forjævlige prakt, uten å tilby de sedvanlige putene under armene i form av tydelig moralsk rammeverk – kun et teknisk formfullendt filmspråk som tar skrustikkgrep om genitaliene dine og ikke lar deg gå før du har gulpet ned alt, til siste kvalmende dråpe.

Det er interessant å se at et ord som dukker opp i flere av dine intervjuer er «fun» – og at det var en søken etter å ha det gøy som fikk deg til å bli regissør. Er det sant?
– Hva var det Godard sa den gangen han ble spurt av en journalist om hvorfor han var blitt regissør? Jo, det er den enkleste tilgangen på telefonnumrene til alle jentene i gata.

Hehe …
– Hehehe. Men ja, du har rett. Om en filmskaper opplever det som deprimerende og stressende å lage film, ser jeg ikke noe poeng i at han lager film. Får jeg en idé til et prosjekt, vurderer jeg alltid om det kommer til å være gøy å jobbe med, hvis ikke dropper jeg det. Den siste filmen har faktisk vært altfor mye arbeid, så mitt neste prosjekt blir noe mindre omfattende. Faren min, som er kunstner, har alltid sagt til meg at man er artist for å være lykkelig, ikke motsatt.

Ikke noe til overs for ideen om den lidende kunstner, altså?
– Nei. Jeg mener depresjon ikke er en riktig eller gunstig drivkraft for å være kreativ. Det er klart det er praktiske ting ved filminnspillinger som aldri er gøy, å få på plass finansiering, som pleier å være veldig vanskelig for mine filmer, eller å kontrollere de store egoene på settet. Det er alltid utfordrende å forholde seg til andre dominerende menn. Eller dominerende kvinner.

Men det er jo bekmørke, dystopiske filmer du lager, hvordan går det sammen med det å ha det gøy?
– Jeg ser på filmene mine som komedier. Svarte komedier. Man kan kanskje kalle mine to forrige filmer dystopiske, men jeg mener de er laget med en… hvordan sier man det, ludic? Ja, leken tilnærmingsmåte. I Irréversible, for eksempel, er det flere humoristiske detaljer: homo-S/M-klubben som heter Rectum, du har voldtektsmannen som heter La Tenia, som betyr bendelorm. Det er jo veldig morsomt. En depressiv regissør som lager filmer om depressive ting? Det blir jo bare depressivt! Jeg mener man må ha en lekenhet i måten man tar for seg slike tema på for at det skal fungere. På film som ellers. Det er jo holdningen man må ha for å overleve i denne verdenen. Man må kunne le av de onde ting. Le av mennesket.

Morer du deg ved tanken på å opprøre folk?
– Helt klart.

Men hva er det du egentlig vil fortelle oss?
– Som en annen fransk regissør sa: hadde jeg hatt ett enkelt budskap ville jeg ikke laget film, jeg ville sendt det med posten. Det er ikke ett, men hundrevis av bevisste og ubevisste budskap i filmene mine. Det handler om det visuelle, lyden og energien, vel så mye, eller kanskje mer, enn narrativet. Film er en måte å sette seg i kontakt med verden på, og la folk ta stilling til alle disse tingene som man ikke nødvendigvis kan sette ord på. Religioner har budskap. Filmene mine har ikke det.

Anser du deg for å være i opposisjon til filmbransjen?
– Vel, jeg er vant til at folk reagerer med å skrike når jeg viser filmene mine i Cannes. Da Irréversible kom ut, var 100 prosent av pressen og store deler av filmbransjen imot meg, de kalte den søppel, sa at Vincent Cassel og Monica Belucci hadde prostituert seg ved å være med i den, folk buet under visningene. I Norge ble den vel nektet vist på vanlige kinoer, kun på det Cinemateque, stemmer ikke det? Likevel ble den en suksess. Det er en del misnøye og sjalusi i visse deler av bransjen, at jeg, som lesale gosse (omtrent det samme som enfant terrible, red.anm.), blir anerkjent for det jeg gjør. Jeg tenkte kanskje Enter the Void skulle vekke mer konsensus, men i Cannes var det også veldig polariserte reaksjoner.

Hva synes du om det?
– Jeg er fornøyd. Det verste ville vært det motsatte.

Du kaller dem svarte komedier, men for mange fremstår I Stand Alone og Irréversible som ganske så misantropiske filmer?
I Stand Alone vil jeg ikke si er en misantropisk film per se, det er et portrett av en misantrop. Slakteren er blitt slik på grunn av sin situasjon, som dels skyldes omgivelsene, samfunnet. Dels egne feilvalg i livet. Han har bygget opp voldsomt med sinne og bitterhet, og til tross for å ha vært rød i sine yngre dager, ender han som fascist. Som med så mange andre av de som begynte å stemme på Front National og det ekstreme høyre i Frankrike på 80- og 90-tallet. Er de fascister egentlig? Nei, de er som slakteren. Sinte. Bitre. Det var derfor de ble så forbannet på meg for den filmen, forresten.

Kanskje også fordi han er en incest-overgriper, konemishandler og morder i tillegg?
– Ja, det også. Men altså, når det kommer til Irréversible vil jeg si den dreier seg om, veldig kort sagt, at man må nyte livet når det er godt, for det kommer til å gå til helvete før eller siden.

Enter the Void har du kalt «en ode til livet». Går du i en ny retning med denne filmen?
– Ettersom det ville vært lite interessant å lage en Irréversible 2 eller I Stand Alone 2, så har jeg gått i en ny retning. Om ikke annet for å more meg. Til slutt kan man si at Enter the Void er en slags ode til livet. Det er en film som prøver å si at livet ikke er helt fullstendig meningsløst.

Så det er et lys i tunnelen?
– Ja. Men det er lite og flyktig. Om det er noe felles innholdsmessig i mine tre filmer, så må det være en påminnelse om at alt kan gå til helvete i løpet av ett sekund.

Trauma av ulike slag er ofte sentralt i filmene dine. Mord, voldtekt, ulykker… Hvorfor?
– Når man lager film, må man ta for seg tema som representerer livet som helhet, og det mener jeg er traumene. Ser på man på et menneskeliv koker det som regel ned til én eneste traumatisk opplevelse.

Enter the Void er en film som på mange måter går i uopptråkket terreng, særlig visuelt. Kan du kort forklare ideen bak?
– Jeg ville lage en film som likner de mer abstrakte sinnsstemninger man har i drømmer og mareritt. Og i rus. Der Irréversible hadde et manus på tre sider og dialogen ble til gjennom improvisering, hadde Enter the Void et 160 siders manus, men primært for å beskrive hvordan den skulle se ut, fordi det var et så abstrakt og visuelt prosjekt. Filmen er strippet for dialog og annen vanlig kommunikasjon, man opplever alt gjennom hovedpersonens subjektive persepsjon, flashbacks og hallusinasjoner, ettersom han har en forkjærlighet for hallusinogene drugs. Mens han fremdeles er i live, vel og merke. Når han dør, følger man med inn i persepsjonen til en kroppsløs sjel. Soundtracket består for det meste av mentale lyder.

Du viser at det å dø kan likne på rus?
– Ifølge forskning er døden den ultimate trip. Mennesker får visst nok voldsomme hallusinasjoner i det de dør, forårsaket av utløsning av DMT i hjernen. Et stoff som også finnes i visse narkotiske planter fra Amazonas. Det er dette stoffet som får oss til å drømme, så det blir som om man har en gigantisk final dream. Jeg testet ayahuasca i Peru en gang, en drikk som inneholder store mengder DMT og som gir virkelig ville, dype hallusinasjoner. Det kjennes som om hjertet ditt stopper, fordi ett sekund føles som en halvtime, og du kan ikke gjøre annet enn å ligge på bakken underveis, i total transe. Du vet ikke lenger om du er menneskelig, et tre i skogen eller om du er på jorden i det hele tatt, og plutselig befinner du deg i total abstraksjon og beveger deg inn og ut av grafiske mønstre … Det var veldig interessant research for filmen.

Det må ha vært interessant generelt sett. I filmen antydes muligheten for reinkarnasjon, hvorfor det temaet? Er du ikke ateist?
– Jeg er ikke bare ateist, jeg er anti-religiøs. Men da jeg begynte å røyke joints i ungdomstiden, begynte jeg også å stille meg spørsmål om døden og muligheten for at det eksisterer liv etter døden. Jeg leste mye litteratur om reinkarnasjon, blant annet. Den Tibetanske Dødebok, som det refereres til i filmen. Redselen for døden døde ut da jeg ble voksen, men ideen om å lage en film om en ung mann som velger å tro at det finnes liv etter døden – for å forsikre seg i det virkelige liv, slik jeg gjorde den gang, og når han faktisk dør, prøve å vise prosesser som er plausible at skjer – ble med meg. Dette er et prosjekt jeg har hatt i tankene selv før mine to forrige filmer, men som ikke har vært mulig å gjennomføre før i dag på grunn av teknologien.

Over 50 personer bidro med visuelle effekter til Enter the Void, stemmer ikke det? Og en av dem var norske Glen Wizz.
– Glen Wizz, ja. Vi lette lenge etter noen som lager visuals som likner DMT-hallusinasjoner, og kom overarbeidet til Glen Wizz, som viste seg å være akkurat det vi var ute etter.Opprinnelig ville jeg ha en scene der man ser utdrag av min all time favorittfilm, Kubricks´ 2001, gjennom øyene til hovedpersonen når han er på syre, men vi fikk ikke tillatelse av WarnerBros, så da gikk jeg over til DMT og det ble det ti minutter med GlennWizz’ DMT-visuals i stedet. Hils ham fra meg om du møter ham.

Skal jeg gjøre. Har narkotika påvirket arbeidet ditt generelt sett?
Enter the Void er inspirert av min ungdom. Som tenåring gjorde jeg mye research. Pot, så over til LSD og sopp. Mye sopp, ja … Jeg har ofte forsøkt å bruke hallusinogener for å utforske visse tema eller sinnsstemninger, men aldri klart å få det til. Det jeg har innsett er at drugs tar deg med til de samme stedene, de samme følelsene, de samme redslene. Du når et punkt der du har fått det du kan få ut av det. Dessuten er det vanskelig å kombinere rus og jobb når du skal ha kontroll over store filmsett og forholde deg til mange mennesker. Man kan kanskje være musiker på hallusinogener, men regissør er vanskelig.

Så om du har sluttet med illegale substanser, hva går du for da? Alkohol?
– Når du har konstant jetlag, stadig jobber og er på filmfestivaler i ulike verdensdeler, da holder det ikke med kaffe. Gin, vodka eller annen hvit sprit er det eneste som vekker meg til live. Når jeg våkner på hotellrommet dagen etter, husker jeg som regel ingen ting. Heldigvis er det nok av folk som er villige til å fortelle meg det.

gaspar_noe
Hver mann sin moral.

Gaspar Noé har tydeligvis også sine egne begrepsdefinisjoner. Man kan ikke si han gjør en innsats for å motbevise sitt eget sale gosse-image. Selvbevisst polering av egen persona? Kanskje, kanskje ikke. Når han ler han sin lave, lure latter, og det gjør han en del, er det som om han morer seg over det hele, at han  har et slags konstant skråblikk på alt som skjer rundt ham og ikke minst seg selv og det han skaper. Samtidig virker han mer impulsiv enn påtatt. At han faktisk er sånn. Bøllete. Spontan. Hedonistisk. En punk. Ikke så ulik menneneman møter i filmene hans.

Hvilke av karakterene i filmene dine er det du identifiserer deg mest med?
– Alle. Slakteren i I Stand Alone er meg i en eldre versjon som har havnet i en veldig dårlig posisjon i livet. Da vi laget Irréversible var Vincent Cassel irritert over at jeg prøvde å få Marcus-karakteren til å likne mest mulig på meg, jeg ville han skulle barbere hodet, gå i samme bukser og sko som meg, i tillegg til at han likner meg personlighetsmessig. Hadde jeg hatt en kjæreste som ble voldtatt, ville jeg reagert på samme måte, tatt loven i egne hender og prøvd å gjøre opp på egenhånd, umiddelbart. Å være utro på en fest der jeg har med kjæresten min, vel, det er også noe jeg kan finne på… I Enter the Void er karakteren Oscar, viss navn minner om Gaspar, også inspirert av personen jeg kjenner best: meg selv.

En ganske på-kjøret dopdealer?
– Det er en utagerende, rotløs fyr som prøver å gjøre det beste han kan for å være lykkelig i livet. Ikke utpreget modig, ikke utpreget pysete. Men veldig opptatt av sex. Noe jeg tror flere enn meg kan gjenkjenne seg i. For de fleste mennesker jeg kjenner er det ikke drugs det viktigste i livene deres, men sex. Drugs er et hjelpemiddel for å oppnå affeksjon.

Hvordan velger du skuespillerne dine?
– I Enter the Void er det bare to-tre personer som har skuespillererfaring. De andre har jeg funnet på gata, i barer, i New York, Paris og Tokyo. Jeg foretrekker vanlige folk fremfor skuespillere, de er mindre narsissistiske. I Irréversible er politiet ekte politifolk, homoene er ekte SM-homoer hentet rett ut fra SM-klubber… Nathaniel Brown (hovedrolleinnehaver i Enter The Void, Oscar, red.anm) møtte jeg en uke før innspillingstart i en American Apparel-sjappe i Brooklyn. Han liknet veldig på Paz de la Huerta – som spiller Linda – og jeg kan ikke fordra søskenpar på film som ikke likner. I filmen får man riktignok aldri se ansiktet hans forfra, noe som garantert ville ført til en narsissistisk krise hos en profesjonell skuespiller, men Nathaniel var glad bare for å få være på et filmsett. Det er forresten galskap, det er ingen, uansett yrke, som sier nei til å spille i film hvis du spør dem.

I Irréversible virker det som om lengden på voldtektsscenen opprører folk nesten like mye som handlingen i seg selv. Også i Enter TheVoid bruker du god tid på scener med vold og død, ja, faktisk repeterer scenene flere ganger. Hvorfor?
– I de fleste filmer viser man mord og voldtekter med antydninger, eller unaturlige overdrivelser, slik at tilskueren aldri egentlig tar innover seg de følelsene som faktisk følger med hendelsene. Jeg vil si regissørene eluderer handlingene, noe som i mine øyne er mer spekulativt enn å vise hva det faktisk er. Jeg ønsker alltid å få seeren så nære som mulig de emosjonelle og fysiske reaksjoner som karakterene i filmen har, og ja, jeg opplever at mange kan bli veldig opprørt. Når det er sagt, selv ikke den ni minutter voldtektsscenen i Irréversible formidler smerten de som blir holdt fanget og mishandlet gang på gang i løpet av en natt opplever.

Har reaksjoner fra folk gjort inntrykk på deg?
– Jeg har møtt menn som sier de ikke har klart å ha sex med kjærestene sine på flere uker etter å ha sett voldtekten i Irréversible, for eksempel.

Hvorfor?
– Kanskje de blir skremt av en skyldfølelse. En skyldfølelse fordi de selv vet at de kan ha et destruktivt begjær i seg. Når det kommer til damene har jeg merket at mange nekter å identifisere seg med voldtektsofferet. Som en refleks mot mannlig dominans, er min teori. [Tankepause]. Jeg får drapstrusler også. De ringer meg om natten …

… og sier de skal drepe deg?
– Ja.

Har det skjedd noe?
– Jeg svarer at de bare kan komme. Og at jeg har kniv på meg.

Ok??
– Ingen har turt å komme.

Har du kniv da?
– Nei, jeg har ingen kniv, det holder å si det [latter].

Slåss du?
– Det hender jeg får meg en på trynet, men det kommer av at jeg alltid skal blande meg inn når andre slåss, og det går jo sjelden bra. Jeg har lært at folk ikke egentlig setter pris på hjelp. For eksempel, en gang jeg gikk ned i metroen i Paris etter å ha vært ute på byen, så jeg tre personer som banket opp en fyr. Jeg visste jeg ikke kunne klare å stoppe dem, ettersom de var trestykker, så jeg ropte «tre mot én, er dere pussies, eller hva?». De ble flaue eller mer sannsynlig: irriterte over å ha et vitne til det de gjorde og hoppet på t-banevognen som kom inn på perrongen. Jeg ble stående igjen med fyren som var blitt banket opp og som i sitt voldsomme adrenalinrush selvfølgelig bare skulle gjøre en ting: ta meg. Heldigvis, akkurat i det øyeblikket, kom det noen sikkerhetsvakter og reddet ræva mi.

Under den tre måneder lange innspillingen av Enter the Void sov Gaspar Noé tre timer hver natt. Mannen som sier han aldri vil ofre sitt sosiale liv for kunsten, kunne ikke bli på hotellet etter 14 timers opptaksdager når han hadde hele Tokyo for sine føtter. Da skulle den 46 år gamle regissøren ut på fylla med sine 20-årige skuespillerkolleger. Som regel i samme område som de fleste opptakene var lokalisert, Kabutchu-distriktet, Tokyos sexstrøk, der golden drinks, ål-sex, 12-årige jenter utstyrt med strap-ons, og alt annet som stiller japanernes innerste, svarteste begjær står på menyen. Ikke tilfeldig.

– De er besatt av sex i Tokyo. Det var en av grunnene til at jeg ville gjøre filmen der, i tillegg til at det er den byen i verden som likner mest på Tron. De har ikke den kristne moralarven i Japan og en langt mer utforskende, nesten barnslig tilnærming til sex. Det er veldig fascinerende. Dessverre har de et elendig kvinnesyn.

Det er mye outrert sex i Enter the Void. Hvorfor denne fascinasjonen for obskøniteter i sex, som sexklubber, orgier?
– Alle har sin måte å utforske verden på. For meg er dette interessant.

Deltar du selv?
– Vel, man har jo slike klubber i Paris. Fiktive Rectum var basert på egen research av fisteklubber her i byen. Menn går dit, for å, ja, fiste hverandre. Jeg ville ha en 100 prosent maskulin seksuelt aggressiv setting. Jeg var der riktignok bare for å observere og tok med meg noen kamerater som er veldig hetro, som meg.

Kan du i det hele tatt forestille deg å lage en film uten vold eller sex?
– Sex, nei, men vold? Kanskje. Da jeg var ung og bodde i Argentina, tok moren min med meg til en psykoanalytiker, av en eller annen grunn har alle i Argentina sin egen psykoanalytiker. Jeg husker at denne psykoanalytikeren spurte meg om jeg pleide å se skrekkfilmer, og jeg svarte at jeg elsket skrekkfilmer. Jeg ble erklært mentalt frisk. Det var tydeligvis et sunnhetstegn at man får dekket behovet sitt for vold og ondskap gjennom film, og ikke virkeligheten. Jeg mener det er noe i dette. Man kan kanskje forstå mønsteret av volden, gjenkjenne det før man går inn i det selv.

En begavet provokatør medeller uten moralsk agenda? Eller som han selv sier: bare viser han hvordan verden er? Kanskje alt på en gang. Der Gaspar sitter og rører med en sølvskje i sin tredje café crème skal han snart gi oss svar på noe annet. Han har en myk side. Nøkkelordet var porno.

Hva blir din neste film?
– En dokumentar eller en pornofilm. Eller, jeg vil gjerne gjøre begge deler.

Hva vil du lage dokumentar om?
– Religion. Ikke de nye oppfinnelsene, scientologi og slikt, men de eldre. Dokumentarene er de virkelige horrorfilmene.

Og pornofilmen? Du har jo allerede laget en erotisk kortfilm, We Fuck Alone
– … ja, som ikke var særlig opphissende!

Men denne skal bli det?
– Ja. Når det kommer til pornofilmer, har jeg nok sett tusenvis av dem, men aldri sett en som er et mesterverk. Men jeg vet det kan gjøres.

Hvordan?
– Alle pornofilmer er så forutsigbare: mennene kommer alltid utenpå damene, alltid cumshots, cumshots, cumshots, alle er barbert, jentene får aldri mensen, det er ingen følelser, ingen ting som er forbundet med ekte sex i det virkelige liv. Det er ingen som gråter i pornofilmer.

Om du igjen tar for deg et trauma i pornofilmen, hva kan det være?
– Hm… Det er ikke et trauma, men jeg er interessert i fenomenet sexavhengighet. I USA har de diagnoser for sånt, i Frankrike finnes ikke konseptet sexavhengighet. Jeg har venner der sex fullstendig har tatt over livet deres. Å portrettere en dame som prøver å bli kvitt sexavhengigheten sin kunne vært interessant.

Høres ut som en pornofilm jeg ville sett. Apropos følelser … Kan du huske sist gang du gråt?
– Det er to dager siden. Jeg var på Cuba og gikk på gata, og plutselig ble jeg overveldet, jeg vet ikke hvorfor. Av stedet, menneskene, alt. Jeg var alene, ingen så det.

Så det er en sentimental side ved deg også?
– Ja. Sentimental og sadistisk. Det er ikke en motsetning.

Så ler Gaspar.

Dette intervjuet ble trykket i NATT&DAG februar 2010.

gaspar_noe