a-ha på Brann Stadion

b
a

Revvisjonisme! Nå!

Det er kanskje vanskelig å tenke seg, men det var en periodeda a-ha hadde skjegg. Magne dasset rundt i noen uformelige dongeri-skjorter,Morten gikk ikke til frisøren på tre år, og Paul så, om mulig, enda mer giddalausut.

Det er dette a-ha – den smått gritty 90-tallsutgaven – NATT&DAG digger. Vi snakker om intermessoetetter puberteten (til og med Stay OnThese Roads-skiva ’88) og før stylingen tilsynelatende ble overlatt til ettysk bilfirma (fra og med Minor EarthMajor Sky, 2000).

De to langspillerne som kom i mellomtiden – East of the Sun, West of the Moon og Memorial Beach – er enkelt og greit hidden gems i a-ha-diskografien# forikke å si i Den Vestlige Popkanon overhode. I konvensjonell historieskrivingkonstituerer disse platene det desillusjonertea-ha# perioden da fansen og bandet – som eks-kjærester sier – “vokste frahverandre”. Men er det så ille, da? Det er da sunnere det – enn å stå bom fasti en blindvei av et forhold. Når Morten plutselig begynte å gå rundt i brillerog hestehale var han opplagt ikke like ungpikeværelse-kompatibel lenger, menhva så?

Dessverre virker selv ikke a-ha riktig forsonet med dennetiden (mye krangling, lave salgstall), noe som avspeiler seg i låtutvalgetunder avskjedsturneen. Kun to låter fra skjegg-eraen blir vi påspandert:Rysaren “Move to Memphis” og den lille perlen “(Seemingly) Nonstop July”. Uansett,som en hyllest til det uflidde a-ha, og et saktmodig ønske om å gjenreise denskjeggete a-ha-inkarnasjonen i norsk bevissthet, henviser vi videre til Memorial Beach.

Så lover vi å ta en alvorsprat med gutta før nesteavskjedsturne.

Bildeserie av Francisco Munoz.