Maratonøvelsen

b
a

Hjernen min går på høygir. Hva skjer? Hva holder jeg på med? Jeg er omgitt av idioter. En flokk med ekshibisjonistisk anlagte narsissister, en gjeng selvforherligende representanter for den bevisstløse middelklassen. Alle samlet i kollektiv aktivitet på Rådhusplassen. Alle i tights og med startnummer. Jeg ser nedover og iakttar min egen kropp, til min forbauselse blir jeg oppmerksom på at også jeg er iført treningstøy og startnummer. Da husker jeg hvor jeg er og hva jeg gjør: Jeg skal løpe halvmaratondistansen i Oslomaraton. Hvordan endte jeg her?

Litt etter litt demrer det for meg. Historien begynte en fuktig kveld med en utfordring fra en treningsnazi på jobben. Jeg, jobbens røykende, forfyllete junkie, full som en alke og våken på tredje dagen, svarer like elegant som beskjedent: “Visst faen kan jeg løpe halvmaraton. Fuck deg, jeg løper jeg… Lover.” Etter hvert som den store dagen nærmet seg fremstod min maratondeltagelse som et stadig større problem. Vanskelighetene skyldtes ikke først og fremst det at jeg røyker, drikker og doper, eller at den eneste kondisjonstreningen jeg får utelukkende finner sted på hovedstadens dansegulv. Hovedproblemet var mer av moralsk karakter, i form av et dilemma:

1) Det er pussy å trekke seg (man bør ikke være en pussy).

2) Oslo Maraton er et arrangement preget av å være en viktig plattform for å sementere de totalitære halvfascistiske verdiene til helsefundamentalistene og treningsnaziene (og i så henseende burde jeg boikotte og mot- arbeide løpet).

Fleinsopp 
(Psilocybe semilanceata),
Sopp, shrooms, flein
- Det aktive virkestoffet i fleinsopp – psilocybin – er i familie med LSD.
- Vokser i kjølige tempererte soner. Vanlig i Norge, helt opp til Troms.
- Vokser ikke i skog, men på enger, i parker og på kirkegårder. Trives best på gjødslet mark# der for eksempel beitedyr har gått.
- Virkestoff pr. sopp kan variere fra 0.2 til to prosent.
- Rusen varer i fire til seks timer.
- Rusen er gjerne preget av sterke farger, hallusinasjoner og latteranfall.
- Undersøkelser kan tyde på at fleinsopp kan være effektiv mot migrene.
- Kan utløse sinnssykdom og føre til nyreskader

Det ene prinsippet presser meg til å løpe, det andre til å la være. Heldigvis, etter mye grubling, fikk jeg en akseptabel idé: Løsningen var å infiltrere mosjonistene, være utskuddenes gravende reporter i nazimarsjen. Et slikt oppdrag kunne ikke tas lett på, og for å kunne gjennomføres måtte en serie praktiske problemer løses. Siden jeg ikke var i spesielt god form var det klart at jeg trengte noe som kunne få fokuset vekk fra egen smerte og over på løpet og deltakerne, dessuten kunne det vært fint med noe virkelighetsforsterkende. Valget falt på sopp. God norsk fjellflein. Problemet med soppen som med all psykedelia er at jeg umulig kunne regne med å bevare masken under hele løpet. Bisarr atferd med påfølgende stempling som avviker var en reel mulighet, men det var sjansen jeg måtte ta for å beholde min integritet. I tillegg til fleinen trengte jeg selvfølgelig litt amfetamin for å holde distansen.

Selve løpsdagen begynte med at jeg, fyllesjuk og forfjamset, våknet opp etter en hard natt. Jeg rakk kun å pakke proviant og innta en kjapp frokost før avreise. Frokosten bestod av en shot Jameson, en brøytekant pepper og tre gram nytørket norsk fjellflein. Provianten var en vannflaske, en lommelerke med whisky, to Heineken, tjue kameler, en joint, et halvt gram pepper og selvfølgelig resten av fleinsoppen. Etter at frokosten var fortært og provianten pakket, gjenstod det bare å ta på kostymet før jeg måtte løpe i retning av T-banen.

Sjefen kom på t-banen akkurat i det soppen begynte å fenge. Jeg ble tvunget til å småprate om omsetning i sjappa og sommerferien i Berlin. Vi slo følge ned til rådhusplassen hvor det rådet komplett kaos. Grusom og hjernedød treningsstudio-dance runget over plassen fylt av tightskledde, svette og forbannet morgenfriske idioter. Konformitetspresset var trykkende. Gruppebilder med kollegaer måtte tas. Alle, inkludert meg, var antrukket i lik treningsuniform med firmalogo. Jeg måtte finne en måte å komme meg bort og få tatt litt mer moro. McDonald’s på Aker Brygge var eneste mulighet. Jeg la opp en linje på dasslokket mens jeg mumset fjellflein. Soppen hadde akkurat begynte å fenge nok til at veggene begynte å leve. De beveget seg frem og tilbake, og lyste opp i neonpastell. Jeg fniste, men tok meg rakt sammen, for jeg måtte kjappe meg tilbake til kollegaene og siste del av forberedelsene.

Amfetamin (C9H13N)
 (Dextroamfetamin, (2S)-1-fenylpropan-2-amine), speed, pepper, macca/makka, joggesko
- Sentralstimulerende stoff som virker oppstemmende, øker konsentrasjonsevnene og kreativitet, fjerner søvnbehov, minsker appetitt. Øker blodtrykk.
- Først brukt som antidepressiva på 30-tallet.
- Delt ut til soldater på begge sider under andre verdenskrig. Og til stemmeteller i Oslo på 50-tallet.
- Kjente brukere inkluderer blant annet Hitler og Jean Paul Sartre.
- Derivater blir i dag brukt som medisin til hyperaktive og for å øke prestasjonene (særlig under intense eksamensperioder) til studenter ved eliteskoler.
- Skader nyrer og kan føre til hjerteproblemer, hyppig bruk kan utløse psykoser og depresjoner.

Oppvarmingen var et mareritt. Akkompagnementet til den jævlige musikken var to lobotomerte og overivrige speakere hvis kall åpenbart var å teppebombe oss deltakere med en blanding av oppvarmingsinstruksjoner og klisjéfylte banaliteter til inspirasjon og oppmuntring. Jeg ble stressa og kjente et desperat behov for en sigg og en klunk whisky. Lommelerken ble heldigvis ikke lagt merke til, men siggen, derimot, den vakte oppsikt. Aldri har jeg sett så mange tobarnsmødre og familiefedre ha mord i blikket. For første gang i mitt liv var jeg glad for å se et betydelig politioppbud, og jeg frydet meg over hvor lett det var å terge helsefascistene.

Jeg kunne ikke dy meg og åpnet en ølboks. Responsen var fantastisk. Reaksjonene varierte fra demonstrativ hoderisting og indignert visking, til at flere i min umiddelbare nærhet trakk seg unna i vemmelse.

Allerede hadde jeg fått en indikasjon på at mine antagelser om løpet, og dets deltagere, var korrekte. Konkurranse, beinhardt slit, statusjag og konformitet utgjør en kombinasjon av faktorer som i liten grad korrelerer med sympatisk oppførsel. Med skrekkblandet fryd gledet jeg meg til slutten av løpet og horrorshowet jeg kanskje kom til å bevitne når de fleste av oss ville være redusert til primærinstinkter.

Hjernen min går på høygir. Hva skjer? Hva holder jeg på med? Jeg er omgitt av idioter. Har jeg våknet opp i dugnad-Norges uestetiske mini-Nurnberg? Jeg er omgitt av fascister? Mosjonsnazier! Plutselig kjenner jeg en lynende smerte i låret. Lårhøne! Mens jeg prøver å identifisere lårhønas opphav, skjønner jeg at startskuddet må ha gått, og samtidig gått meg hus forbi. Hele den uorga- niserte og ukoordinerte horden jeg befinner meg i har nemlig begynt å bevege seg. Jeg begynner å jogge, og snart kjenner jeg igjen noe hardt slå meg på låret, heldigvis uten å resultere i lårhøne denne gangen. Jeg ser ned mot låret og oppdager de mørke kreftene bak lårhøna. En aktiv albue tilhørende en innbitt og aggressivt utseende dverg. Albuen brukes opplagt bevisst i en desperat kamp for å posisjonere seg i feltet.

Maraton

Maraton har sitt historiske utgangspunkt i en gresk legende fra antikken, der soldaten Pheidippides løp mellom de to byene Marathon og Athen for å forkynne grekernes seier over perserne. Pheidippedes fullførte sitt oppdrag hvorpå han segnet død om.
- Dagens distanse på 42 195 meter erikkeden originale distansen mellom Athen og Marathon.
- Et halvmaraton er 21 kilometer.
- Oslo Maraton arrangeres årlig i september og inkluderer fire distanser: maraton, halvmaraton, 10 km og 3 km.

Dvergen har måne, tights og singlet. Fråden står rundt munnen, og tungen henger bikkjeaktig ut av kjeften. Han puster i urytmiske, asmatiske hikst. Ansiktet hans er allerede forvridd i smerte og fargelagt med utmattelsens rødfarge. Latter er den eneste forsvarsmekanismen mot det grufulle synet, men med ett blir jeg usikker på meg selv. Er dvergen virkelig, eller er han mitt sinns utspekulerte hevn for å spise flein og løpe Oslo Maraton, en ond spøk som takk for sist? Grunnen til at jeg funderer over dette, er at jeg pleier å se dverger på psykedelia, men da koselige utgaver: som leiende skippere over fotgjengeroverganger i høstmørket eller som surfere på Tinas neonlysende bølgespeil. Denne dvergen er tydeligvis av et annet kaliber: stygg, aggressiv og farlig, men like hysterisk morsom.

I det jeg begynner å nærme meg Skøyen blir jeg brått dratt ut av soppens persepsjonsfest. Fokuset mitt skifter til oppdraget mitt. Hittil har jeg avdekket mye halvmorsom “carnage”, men jeg mangler fortsatt en scene som utvetydig viser løpets sanne karakter.En situasjon som viser at oppfatningen min av Oslo Maratons egentlige karakter består av fascisme, narsissisme og ureflektert mørk konformitet, faktisk stemmer. Jeg nærmer meg Skøyen og er på vei til å gi opp, når en av disse situasjonene omsider manifesterer seg. Siste drikkestasjon er tom for vann. En betydelig ansamling illsinte deltakere roper og skriker. Uhøflige og motbydelige, som forventet. Jeg kunne på mange måter skjønne frustrasjonen deres, men utskjellingen av funksjonærene virker i overkant fiendtlig, og enda slemmere blir deltakernes oppførsel når det blir klart at alle funksjonærene som jobber på denne drikkestasjonen er psykisk utviklingshemmede.

“Er dere helt idioter!?! Dere kan ikke gå tomme for drikke. Dette er et maraton for faen!” “Kan ikke la en gjeng hjerneskadde mongiser ha kontroll på siste drikkestasjon. Det er nødt til å gå til hælvete. Faen asså!” “Skjønner dere ingen ting, eller?” “Finn vann nå, ellers blir det lenge til dere får gå ut igjen uten tilsyn.” Ofrene for denne utskjellingen ser redde og forvirra ut. Flere er på gråten. Men verken tårene eller de andre krystallklare signalene om fortvilelse hos de uskyldige mottagerne påvirker maratondeltakernes selvrettferdige harme. Akkurat i det jeg skal snu og løpe tilbake for å blande meg får jeg en melding: “Emil og jeg står på Rådhusplassen og venter. Vi har megafon, hundemaske og joint.” Glemt er brått den stygge scenen bak meg, fokuset mitt nå er endelig å kunne snakke med normale mennesker igjen, slappe av å røyke en joint.

Treningshysteri

I 2004 hadde Oslo Maraton 1500 deltakere. I 2009 var antallet 11 000.
- Mellom 2008 og 2009 økte antall deltakere med 4800. En økning som utgjør drøye 76 prosent.
- Folk med høy utdannelse og høy inntekt dominerer deltakerlistene i arrangementer som Birkebeineren, Oslo Maraton og Sentrumsløpet.
- Mellom 2000 og 2007 økte omsetningen til Oslos treningssentre med 87 prosent.

Jeg stusser over at jeg nesten ikke merker slitet, dopet har virket over all forventning. De siste kilometerne fra Skøyen og tilbake til Rådhusplassen nyter jeg fargene og livet som soppen tilfører: vann, landskap, og hvordan de forskjellige objektene synes å leve i dynamisk harmoni med hverandre, med musikken som ledestjerne og rusens troppefører. Mønster, farger og bevegelser jeg nå nyter som en følge av rusen er i general Simon Posford trygge hender. Livesettet jeg hører på spesialdesignet med tanke på sopprusen er hans verk.

Cirka hundre meter før jeg når målstreken er dvergen min nok en gang skyld i en brutal vekking fra rusdrøm til virkelighet. Jeg oppdager at han – på tross av at han er klinkende edru og befinner seg midt i en betydelig folkemengde – helt usjenert og med den største selvfølgelighet, står og pisser på trik- keholdeplassen på Aker Brygge. Han føler seg åpenbart berettiget til å urinere offentlig i en folkemengde fordi han har løpt to mil i Oslos gater som deltaker i Oslo Maraton. Folkemengden, ser ut til å støtte denne oppfatnin- gen: ikke en reaksjon, hans bisarre atferd får ikke så mye som et misbilliget blikk. Kanskje maratondvergen likevel er en hallusinasjon.

Resolutt griper jeg sjansen til å få et sikkert svar. Jeg prikker dvergen forsiktig på skulderen. “Eksisterer du? Du er ingen hallusinasjon vel, men virkelig?”, spør jeg. Dvergen skvetter himmelhøyt. Ansiktet vitner om rask utskifting av følelser. Panikk går over forbauselse, forbauselsen blir erstattet med raseri. Før han rekker å konvertere raseriet i vold skynder jeg meg bort. Jeg løper de siste hundre meterne til målstreken og forsvinner i folkehavet.

Målområdet er kaotisk – utøvere, pårørende og tilskuere om hverandre. En sirene går av rett bak meg. Heldigvis er det bare to venner som jubler meg i mål. Med særlig vekt på mongisscenen og episodene knyttet til dvergen presenterer jeg min konklusjon for dem: “Jeg har observert at kongen ikke har klær. Den nakne sannhet om Oslo Maraton er lett å avdekke og viser at det ikke er annet enn en pervers, motbydelig, usivilisert og narsissistisk orgie for solipsistisk ureflektert konformitet med fascistiske innslag.”