Hybelliv med Kristian Hammerstad

b
a

NATT&DAG møtte illustratøren som får hår på tunga av det virkelighetsnære.

Navn: Kristian Hammerstad
Alder:27
Sivilstatus: Gift
Yrke:Illustratør og animatør.
Bosted:Sagene, Oslo

I kjølvannet av Øyafestivalen fikk vi den store gleden av å dra hjem til en av illustratørene bak plakatene til Robyn og Lot Lot – en triv’lig fyr ved navn Kristian Hammerstad. Her er noe av det han kan skryte av, men som vi gjør for han:
I 2004 ble Kristian uteksaminert fra Central Saint Martins College of Art and Design i London. Deretter startet han animasjonskollektivet SSSR med japanske Yu Sato og nordmannen Marc Reisbig, og ble koblet til produksjonsselskapet Passion Pictures, der de jobbet med kunder som Adidas, United Airlines og Oxfam. Ballen begynte å rulle, og de animerte musikkvideoer for Subtles “Swan Meat”, som vant Best Music Video i British Animation Awards i 2006.

Nå har Hammerstad vært bosatt på Sagene i to år med sin barmfagre kone fra Brasil. (bilder hang på kjøleskapet).

Hvordan er ditt “kunstneriske” forhold til Oslo?

–Oslo virker som det har blitt et mer inspirerende sted, særlig for unge mennesker med interesser innen kultur, via internett og bloggkulturen. Byen har blomstret siden jeg gikk på Strykejernet i 2000. Det virker kulere å være ung nå, med større tilgang på ting enn det var for ti-femten år siden. Jeg blir hele tiden imponert over hvor mange nye flinke folk som dukker opp hele tiden innefor forskjellige ting.

Er det et større marked for illustrasjon enn animasjon?

–Det virker som det begynner å komme seg mye for animasjonen. Det finnes mer animerte reklamer på TV, for eksempel. Oslo har nå mange fine produksjonsselskaper, blant annet Storm, Animasjonsdepartementet og Toxic, som leverer spesialeffekter og animasjon. Folk har blitt flinkere, og flere.

Hvordan er det å arbeide for norske kunder kontra de internasjonale?

–Jeg kommer nok fra en litt annen tankegang siden jeg har bodd og jobbet så lenge i England. Der arbeidet vi med kunder fra USA og Storbritannia som kom til oss fordi vi kunne gi dem noe som ingen andre kunne. De vil ha en bit av vår kake, fordi de synes den er god. Her vil ofte folk bruke meg fordi jeg kan tegne, og gir meg oppdrag der de vil jeg skal tegne for eksempel som Finn Graff. Finn Graff er et geni, det er ikke jeg. Det er veldig bra at mange leverer bra produkter innenfor flere forskjellige områder og stiler, men det er ikke jeg så flink til. Jeg havner i en nisje, og her er det utrolig få mennesker innenfor én nisje – mens en nisje i USA, gjerne består av millioner av mennesker. Så det er kanskje lettere å bruke meg utenlands. Her har jeg jobbet mest med plakater for norske Lot Lot og Bitch Boys, og da får jeg heldigvis gjøre det jeg kan best.

Lever du av illustrasjonen?

–Ja, men i tillegg jobber jeg som frilans animatør. Men det er bare teknisk, og som 2D-animatør. Da gjør jeg ikke nødvendigvis alt det jeg vil, men det er gøy å jobbe med.

Beskriv prosessen fra blankt ark til ferdig produkt

–Jeg skisser alltid først med blyant på ganske tykt, og forholdsvis glatt papir, så tegner jeg over skissen med sort blekk og pensel. Jeg bruker som regel rød eller blå blyant til skissearbeidet, da de er enkle å kvitte seg med etter at jeg scanner inn tegningen. Deretter fargelegger jeg som regel på datamaskinen, men det hender at jeg lager et eget ark der jeg har malt på fargene og scanner det inn separat. Så er det bare å sende i vei til den som skal ha det.

Hvordan er etterspørselen for animasjoner, som for eksempel et alternativ til live action i reklamefilmer?

–I London er det konstant etterspørsel og mulighet for høyere budsjetter, i og med at mye av reklamefilmene er animerte. Til og med dasspapir- og såpereklamer.

Du er med på å forme den visuelle identiteten til Lot Lot-gutta og Bitch Boys, og lagde plakatene deres i forbindelse med Øyafestivalen… hvordan samarbeider du med dem? Jobber du ut i fra musikken?

–Når det gjelder Bitch Boys, jobber jeg stort sett alene. Jeg får beskjed om å lage noe kult, så fant vi en felles stil og gjennomgående motiver som jeg lekte meg rundt. Jeg aner stort sett ikke ikke hva slags musikk det er, og jeg hører ikke på musikken for inspirasjon. Jeg jobber f.eks. heller utifra navnet på artisten og det som faller meg inn der og da. Det er ikke given at plakatene skulle ha horrorinspirert tema, men det ble bare sånn. Med Lot Lot er det en litt annen prosess, ettersom jeg jobber med designeren Levi Berqvist. Så der er det en god blanding av begge to, og siden vi er gamle kompiser er det veldig lett å jobbe sammen. Levi er jo også så mye bedre enn meg til å få fram informasjon på posterne.

Arbeidene dine er ofte preget av 60-talls tegneserier og morbidsexy horrorpinup. Tenner du på zombiebabes og avflerret hud?

–Hehe. Faren min var tegneseriefan, og jeg vokste opp med å lese voksentegneserier fra jeg var liten på Kolsås. Der fantes det en NATO-base med mange amerikanere som solgte blant annet amerikanske MAD-blader. Det var der fascinasjonen begynte tror jeg. Bladene inneholder humor og serier fra legendariske tegneserietegnere, som Jack Davis. Jeg liker også mye amerikanske pre-code horrortegneserier, altså blader fra før sensuren kom i 1954 – etter at myndighetene ble redd alle ungene ble forderva av crime og horror.Det jeg liker best er at det er så beskrivende. Serier med zombier, spøkelser og skjeletter fra 50, 60 og 70-tallet appellerer ofte til meg, og jeg får ofte hår på tunga av ting som er for virkelighetsnært. Allikevel er horrorsjangeren ofte samtidskommenterende, og tar gjerne opp almenne problemer. Ta for eksempel Mary Shelleys Frankenstein fra 1800-tallet, som var en reaksjon på datidens medisinske forskning, og bekymringene for av at mennesker leker gud. Det vil jo alltid vœre aktuelt. Jeg har aldri likt de moderne Manga-greiene, de med de store øynene, vet du. Men jeg leser gjerne serier av for eksempel Katsuhiro Otomo og Yoshihiro Tatsumi.

Ligger det noe budskap bak arbeidene dine?

–Nei. Mye er “in the eye of the beholder”. Jeg ser ikke på det jeg lager som kunst. I beste fall, vil jeg kalle det brukskunst. Det er pulp fiction: gøy# litt smart og mye upretansiøs morro. Folk vil alltid se ulikt på arbeidet mitt, og jeg har ingen dypere “mening” i bildene mine. Det er i bunn og grunn bare tegninger, og jeg er takknemlig for at så mange mennesker har fått opp øynene for meg, og gir meg jobber som handler om noe annet enn bare spøkelser.Jeg har vært heldig. I våres fikk jeg tegne for The New Yorker. Det var veldig gøy og en stor ære å få arbeidet mitt på trykk sammen med mennesker jeg har sett opp til siden jeg var liten.

Her er et selvportrett av Kristian:

Sjekk ut flere av Kristians arbeider her.