Tilbake til virkeligheten

Gateavisa anmelder NATT&DAG hemningsløst.

b
a

Natt&Dag pleide å være et av de verste møkkabladene som ble utgitt her til lands. Hver gang jeg plukket med meg et eksemplar for å lese i en park eller på en trikk, ble jeg regelrett deprimert: Var dette tingenes tilstand? Det var verre enn å lese VG, Dagbladet og Ny Tid til sammen. Hos Natt&Dag syntes alt liv å være sugd gjennom en ironisk-steril umenneskelig medie-uvirkeliggjort bevissthetsoppløsning, der ingen verdier, og følgelig ingenting ekte levende, fikk puste. Hos Natt&Dag fantes ingen livsgnist, bare referanser på referanser til en medievirkelighet som ble stadig klammere jo mer distansert Natt&Dag forsøkte å gjøre oss.

For å forklare ordentlig: Fenomenet mote, i utvidet forstand, har lenge opptatt meg. Jo lenger jeg trer inn i kunst- og idehistorien, jo mer får jeg ut av å tolke små tegn i tidas skiftende estetikk som pekere mot ideenes myldrende assosiative sam- og motspill. Slik kan et øvet øye lese seg frem til hvor ideers sprengkraft ligger, hvilke bevissthetsendringer som (potensielt) er pågang til enhver tid. Dette gir meg alltid håp, for det viser med all tydelighet hvor langt en kulturell transformasjon til det bedre kan gå (og hvor langt den allerede (på visse områder) har kommet). Verdienes utvikling, altså, slik de speiler seg i musikken, i kunsten, i litteraturen, i estetikken som omgir oss.

Men hva om et tegn i tida er nettopp at viikke ønsker å gå inn på verdier? Hva om det ekte livet med alle sineidealistiske fordringer f.eks. skremmer oss – og vi flykter langs en minstemotstands vei? En vei som kan holde oss vekk fra alt dette vanskelige? Ja,s annelig om ikke en utvei gis i selve moten, i selve estetikken som skiftninger som syntes oss å uttrykke menneskenes (ofte ubevisste, ofte overflatiske, men like fullt) befatning med verdiene. Altså: Moten selv som erstatning for verdiene. Moten som selve den siste verdi.

Hvilket synker like til bunns i slavemoralsk moteslaveri: Å gi opp livet, å resignere fra enhver stillingtagen, fra å noensinne måtte gå i seg selv. Men i stedet forå bare sette seg ned og råtne, etteraper man endring og utvikling. Man inngår i tidsånden uten å bryne den mot sin egen livsfølelse.

Slik var Natt&Dag da jeg for tre-fire år siden helt sluttet å lese den. Anmeldelser hang stadig fast i om dette var hipt lenger eller om artisten hang etter i fjorårets trend. En film fikk slakt på grunn av de gammelmodige møblene i rommet til den gamle einstøingen av en hovedperson. Bandet Gåte ble avfeid med at fioliner og rock sammen er utprøvd før. Motstand mot Irak-krigen ble ansett som kjedelig etter et knapt år. Osv.

Dette forsøket på å heve seg over virkeligheten ved ikke å røre ved den blir ikke bare ynkelig, det blir også uredelig kjepphøyt og usympatisk. Alle som har forstått poenget med krigsmotstand, vet at den ikke er særlig mye verdt om den gir seg allerede etter første bølge. Å følge moten kun fordi den er mote, fører uvegerlig til at alt må utskiftes til enhver tid – slik at ingenting lenger kan danne bakgrunn for noen som helst utvikling, noen som helst faktisk livsopplevelse. Det er som når et politisk parti ikke lenger står for sitt eget program, men først må konsultere meningsmålingene for å finne ut hva det selv står for. Altså: Håpløshet, entropi, (faktisk) stillstand.

Så om jeg for noen år tilbake ble spurt om det fantes noen publikasjon jeg virkelig mislikte, var det Natt&Dag jeg først nevnte, før jeg kom inn på f.eks. hjernetom høyrepopulistisk propaganda eller snikmyrdende venstreintellektuell virkelighetsfornektelse.

Hva fikk meg til å satse humøret og lese gratisavisa igjen? Et intervju med Vigrids grunnlegger og profet Tore Tvedt, Norges fremste nazi-ideolog med svære rasistiske slagarmer, ekkelt rasistisk flir og villfarne rasistiske drapsdisipler som stikker etter vennene dine med kniv. Aldri har jeg blitt så positivt overrasket over et blad! Dette var skikkelig saftige saker. Her kom vi innunder vesten på selveste profeten Tore, vi lærte faktisk noe om hans livsholdning og om fenomenet han representerer. Natt&Dag leverer! Jeg ble sittende og måpe. Ikke bare er dette noe annet enn moteslaveri, det er riktig tøft gjort, og noe f.eks. jeg og Gateavisa kan lære av. Ikke bare er dette god journalistikk, det er midt på nerven, akkurat hva som gir ei blekke som Natt&Dag livsberettigelse! Kunne det virkelig være, at det var i Natt&Dag, denne mest deprimerende av alle publikasjoner, at utfordrende personlig journalistikk, norskingsvaret på Tom Wolfe og Oriana Fallaci, ville blomstre?

Så måtte jeg le, og sjekke ut de kommende numrene av Natt&Dag, også. Og jammen, bladet har virkelig kommet seg. Her er faktisk et flertall av artikler verdt å lese. Rune Rudberg-intervjuet er morsomt, Sponheim kommer med en avslørende godbit i legaliseringsdebatten, rekke på rad med bidrag som glatt hadde blitt funnet verdige i Gateavisa: «Starcraft for den nye verdensorden» (om «elektronisk sport» i Sør-Korea), intervju med TV Carnages Pinky, intervju med en fotballgroupie, «Maratonøvelsen» (om å avsløre Oslo halvmaraton på fleino g speed), «Fotnoter om Harvey» (Pekar), «Sportokalypsen» (sportssatirisk tegneserie). Bare få spor av den gamle kjepphøye eklingen, og da først og fremst når redaksjonen prøver å være uforpliktende morsom («30-årskrisen», om norsk musikk gjennom 30 år fullstendig ureflektert, og den uspiselige «Har du en Pedotrener?»). En langt mer sprelsk og åpenhjertig fyr danser frem i stedet. Ikke akkurat noen idealist og romantiker, kanskje, men en god ironiker som søker inn i virkeligheten. Når jeg etterspør verdihensyn, betyr jo ikke dette (overhodet) at jeg krever klare ideologiske valg. Det betyr (nesten tvert imot): Å våge å la seg utsette for idéer og livsuttrykk, å ikke skjule seg bak dårlig ironi for å distansere seg fra fenomener man ikke makter kjenne på. For all del, flere av de mest sympatiske folkene jeg kjenner er fullstendig apolitiske: Gi meg heller det menneske som instinktivt reagerer mot slaveri, lemlestelse og uverdighet, enn den som sorterer urett ut fra abstrakte kriterier.

Kan det være at Natt&Dag virkelig har oppdaget den gode ironien? I så fall jubler jeg himmelhøyt. Denne måten å forholde seg til den stadig skiftende idekamp og -symbiosen på er absolutt kjærkommen, og også i et politisk interessert blad som Gateavisa.

Nå leser jeg Natt&Dag uten å vemmes. Selv motespalten har forunderlig lite motepress. Flere av anmeldelsene bygger sine dommer på virkelige poenger. Det verste ved bladet slik det nå fremstår er faktisk bilreklamene, og ikke noe av det skribentene utgyter.

Jeg aner ikke hva som er grunnen til dette skiftet. Er det nye medarbeidere, har de gamle modnet? Går natt mot dag og fuglan vis vei og mykje lys osv? Er tidsånden i endring? Om den gledelige utviklingen fortsetter, blir det kanskje påtrengende å finne ut mer …

Bjarne Benjaminsen
redaksjonsmedlem i Gateavisa