En rampete julestjerne

b
a

De aller fleste nordmenn har et forhold til Sonja fra Reisen til julestjernen. Hvordan er det å tolke en rolle så mange kjenner til og har en formening om? Vil du følge eller bryte konvensjonene?

– Jeg opplever det som veldig todelt. På den ene siden handler det om å konservere en rolle, om å innfri forventninger. På den andre siden er jeg nødt til å finne min egen Sonja. I starten av prøveperioden fikk jeg utlevert en video fra den forrige forestillingsrekken, med beskjed om å innstudere den nøyaktig samme regien. Der hun som spilte Sonja før meg snudde seg til høyre, der må jeg snu meg til høyre, liksom. Jeg gikk inn for oppgaven med ærbødighet. For det å spille Sonja, det er som å overta en stafettpinne, for så å gi den videre. Parallelt har jeg forsøkt å snike inn min egen Sonja. Hvordan ville jeg ha tenkt, følt og handlet dersom jeg var åtte år? Jeg har blitt kritisert for å spille “Pippi-utgaven” av Sonja – at jeg kanskje har gjort henne sterkere og mer rampete enn hun tidligere har blitt fremstilt. Men jeg synes at det er viktig at hun ikke bare er vever, søt og smilende. Jenter trenger idealer som ikke bare er yndige. I tillegg har det vært utfordrende å ikke kunne snakke sin egen dialekt.

Har det vært oppe til diskusjon å snakke på sin egen dialekt da?

– En av de første tingene regissøren vår sa, var: “Her snakker vi ikke ungarsk”. Det sier vel sitt. Og det gjør en del med en skuespiller, det å måtte snakke på en annen dialekt. Jeg får ikke bilder i hodet på samme måte som ellers. Når jeg sier “eple” på min egen dialekt, kjenner jeg smaken og lukten av eplet. Det gjør jeg ikke når jeg sier det på østnorsk. For min del ser jeg ikke helt problemet med at Sonja kunne snakket dialekt. Sonja kan jo være fra hvor som helst. Men det anses vel for å være et for radikalt valg her på huset – det ville kanskje rokket for mye ved tradisjonene for Frognerfruene.

Hvordan er det å jobbe med et så stort ensemble? Dere er jo over 40 skuespillere og dansere på scenen hver kveld, både barn og voksne.

– Det er helt vanvittig mange med! Og det er det som gjør at forestillingen holder seg frisk, kveld etter kveld. Det er rørende å se hvordan skuespillere som spiller samme rolle for fjerde året på rad går inn i arbeidet med både entusiasme og alvor, som om det skulle vært første gang de spilte i Reisen til julestjernen. Også er det helt fantastisk moro å jobbe sammen med barn. Det er så kjekt å prate med dem, å få anledning til å dykke litt inn i deres verden. Vi har hatt mange morsomme samtaler bak scenen … I tillegg er det inspirerende å se hvordan de jobber på scenen. De har et helt spesielt nærvær, en unik scenisk nerve. Også tror jeg det er fint for barna som kommer og ser på å se barn på scenen – da kommer vi på et vis nærmere deres verden.

Hvordan er det å spille samme juleforestilling om og om igjen? Får du en overdose av julen før den i det hele tatt har begynt?

– Nei. Jeg blir ikke lei av julen. Tvert imot! Vi begynte prøvene allerede i september, og jeg er ennå ikke lei. Jeg er mer sånn: “Oooh, nå begynner det snart!”. Jeg gleder meg skikkelig til å ta frem julepynten og gjøre det koselig hjemme. Men kanskje jeg er lei i januar?

Kunne du tenkt deg å spille Sonja i årene fremover – eller holder det med denne ene sesongen?

– Vel … til neste år kunne jeg godt tenke meg å spille heksens datter. Jeg blir litt glad inni meg hver gang hun dukker opp i forestillingen. Og så tenker jeg at det må være så deilig befriende å kunne være litt grotesk. Jeg går jo rundt i fem timer – det blir faktisk fem timer de kveldene vi spiller to forestillinger etter hverandre – og bare smiler. Og da får jeg så lyst til å skrike! Jeg går liksom rundt med et lite brøl inni meg. Nei, det får holde med én runde.