IMOT LITTERATUREN

b
a

Jeg har aldri hatt et yrke. Det er perioder – som regel om sommeren og i feriene – at jeg savner det å ha et yrke. Det kanvære at det er søndag og jeg tenker: mine søndager er ikke som andres søndager. Det kan hende at jeg tenker: i morgen søker jeg en jobb.1

– Thomas Mann sier at en forfatter er et menneske som har vanskeligere for å skrive enn andre mennesker, og det var ThomasMann som gjorde at jeg begynte å skrive for alvor. Jeg var bare seksten år da jeg leste Døden i Venedig, og den første teksten jeg skrev, var en roman som hadde arbeidstittelen Venezia. Min mor var sekretær, og hun ga meg en skrivemaskin. Jeg ble fascinert av klimpringen, og av det å sitte på rommet og kunne skrive hva jeg ville. Så jeg prøvde å kopiere. Da jeg var atten, hadde jeg skrevet en diktsamling som jeg sendte til Aschehoug. Jeg fikk beskjed om det var talentfullt skrevet og alt mulig, men konsulenten mente jeg var som en hund, som allerede hadde kjøttbeinet i munnen, og som så sitt eget speilbilde i vannet, og dermed mistet beinet. Jeg skjønte bildet: Jeg hadde for store ideer, det glapp.

Tomas Espedal har levd flere liv. Han har vært på topp og på bånn, som bokser, rebell, bohem, vagabond, familiefar og enkemann. Hele tiden har han levd av å være forfatter, levd av å skrive om seg selv. Det selvbiografiske materialet har vært omdreiningspunktet i arbeidet med å skrive bedre bøker, fordet er det som er Tomas Espedals mål: å skrive bedre bøker. I de seks romanene fra Blond (1996) til Imot kunsten (2009) foretar han litterære kartmålinger av sin personlige bakgrunn og sine erfaringer, hele tiden med dette ene målet: Å finne en litterær form som borer dypere i det estetiske og personlige alvoret.

– Jeg har ikke gjort det selvbiografiske materialet grundig nok. Det prosjektet er ikke ferdig. Jeg har dessuten følelsen av at det kommer til å møte sterkere motstand nå. Helt til Knausgård satte i gang, hadde jeg fått være litt i fred med de greiene der. Men nå innfører til og med Thure Erik Lund seg selv på side 342 i Straahlbox, og Ingun Øklandi Aftenposten stønner “Herregud”. (Latter) Kritikerne er allerede lei av det selvbiografiske, de vil stoppe det, nå er det nok, det er gjort, mener de. Men det er ikke gjort. Det er mange muligheter innenfor det selvbiografiske, og jeg skal fullføre på min måte. Det er mulig å samle trådene i et liv til en fortelling, men denne fortellingen er bare interessant hvis den blir en allmenn fortelling, en større fortelling, en mytologisk fortelling# fødsel, barndom, familie, oppvekst, forelskelse, kjærlighet og tap, skuffelser og nederlag, reiser og kamp, sorg og ensomhet, liv og død. Det er alltid den samme fortellingen, men den kan fortelles på mange måter.

Det finnes så mange muligheter, så mange navn og steder, vi har samlet dem opp og klarer ikke å skille med samme tydelighet som tidligere. Vi lever et liv og så et annet, og senere et nytt, og som i troen på en sjelevandring registrerer vi at noe fra et tidligere liv blir med over i det nye# noen ansikter, noen navn, det er alt vi husker.2

Du har tatt livet ditt inn i skriften. Hvordan har det vært å ta skriften inn i livet?

– Å ta skriften inn i livet, medfører at livet blir preget av det jeg skriver, skrivingen er en handling som så mange andre handlinger, bare sterkere, siden så mange registrerer den og leser den og forholder seg til den# jeg skaper myter, og disse mytene blir oppfattet som sanne, de blir sanne, og etter hvert utviskes skillet mellom litteratur og liv på en måte som jeg liker: jeg får muligheten til å leve et diktet liv.

Om ettermiddagene drar Tomas Espedal inn til byen, til fots eller med sykkel eller buss, og setter seg på en av de brune pøbbene, der han hilses velkommen av forfattere, studenter og kulturmennesker. Han drikker Magners eller Bulmers cider med isbiter, alltid irsk cider med isbiter, aldri øl, fordi homeopaten mener det gir ham for mye østrogen. Han drakk så mye øl at det nesten tok livet av ham. I dag er han stolt over å betale femogåtti kroner for et glass med noe som smaker Hubba Bubba. Han forteller anekdoter og lignelser, alltid imøtekommende, konstruktiv, konsentrert og rammende ærlig. Når samtalene dreier inn på litteratur og andre forfattere, vrir han seg nervøst i stolen, og det lyner i øynene hans. Han vet straks hva du prøver å si. Tomas Espedal har sittet i de samme barene i tretti år nå.

Vil du mytologisere deg selv?

– Åja. Det er ikke et spørsmål om jeg vil eller ikke. Det vil jeg jo.

I Kafkas fortelling En sultekunstner sitter kunstneren i buret og viser hvor flink han er til å sulte. Du setter jo deg selv på utstilling, når du skriver om deg selv.

– Dette er ting jeg ikke behøver å tenke på. Jeg brukte tredjeperson i et par bøker, men da jeg skrev “jeg” første gang og brukte navnet mitt samtidig, så skjedde det noe med tekstene som jeg var helt avhengig av. Jeg kan ikke reflektere for mye over det, men jeg så helt konkret at da jeg innførte mitt eget navn, oppsto det en intensitet som de andre bøkene hadde manglet. Jeg har ikke helt oversikt over hvorfor. Er det fordi en mytologiserer seg selv? Fyrer det opp et bål? Jeg er kun opptatt av språket. Hvis jeg ser at en idé gir et dårligere språk, så må jeg forlate den. Hvis den gjør tekstene bedre, må jeg forfølge den. Jeg har brukt mitt eget navn, mine egne adresser.

Hva slags ny kvalitet oppstår når du setter inn ditt eget navn?

– Si du har lest Dostojevski og Proust. Jeg fikk et enormt kick av å lese dagbøker. André Gide fikk Nobelprisen i litteratur, men dagbøkene hans er mye bedre enn Falskmyntnere og Den umoralske. Kafka sine dagbøker er fantastiske, det er stor litteratur. Baudelaire visste at han ikke kunne skrive sant om seg selv. Ingen klarer det. Det var en revolusjonærtanke å være ærlig med seg selv. Inne i det feltet ligger det ett eller annet eksplosivt. Jeg har lest hele livet, helt sikkert mer enn de fleste. Det er bare det jeg har gjort, jeg har aldri hatt en jobb. Da jeg studerte, leste jeg bare romaner. Jeg vet hva en god roman er, hva god litteratur er. Jeg vet også at jeg ikke har klart å rekke dit hen i bøkene mine ennå. Jeg skal klare å berøre det, berøre god litteratur på noen punkter, om ikke i en hel bok, så i hvert fall på noen punkter. Det er det som driver meg. Du klarer å skrive bedre og bedre til et visst punkt, men klarer du det enda lenger? Flater det ut? De fleste forfattere blir jo dårligere. Jeg står på et vippepunkt nå. Hvorfor skal ikke jeg kunne skrive en dårlig bok nå? Alle forfattere skriver dårlige bøker. Det finnes faen ikke ett forfatterskap hvor det ikke dukker opp en dårlig bok. Peter Handke skriver dårlige bøker hele tiden. Marguerite Duras har skrevet mange dårlige bøker. I ettertid er det kanskje mulig å trekke ut en passasje eller et avsnitt hvor en kan si: “Her … her er det.

Om formiddagene skriver Tomas Espedal på skrivemaskinen sin. En svak, hakkende rytme forplanter seg gjennom huset: slik lyder den mekaniske produksjonen av litteratur. Blomster, skåret med kniv, står i en vase på bordet, mellom røde og sorte notatbøker, håndsydd i margen, nummerert med håndskrift på forsiden. På forsiden av notatbøkene er det limt på et fotografi av dette skrivebordet: Tomas Espedals skrivemaskin, omkranset av blomster, ark og notatbøker. En liten stabel med renskrevne ark, med brede marger og stor linjeavstand, legges i en bunke, et tynt bånd knyttes rundt arkene, og forfatteren drar selv med toget til Oslo for å personlig overrekke manuskriptet til forlagsredaktøren.

– Jeg lager hele rommet som jeg skriver i. Vinduene, skrivebordet, hele rommet er planlagt. Alt jeg innreder, og det har jeg gjort de siste de ti årene, alt rundt meg er knyttet til skriving. Folk som sitter foran en data går inn på Facebook når de er trøtte, og mister konsentrasjonen. Jeg sitter der i to timer, og ingenting skjer. Hvis jeg skulle sjekket andre ting, engasjert meg i alt mulig, ville jeg mistet stillheten som skal til for at det kommer noe nytt. Skrivemaskinen gjør ikke bøkene mine mer autentiske, men bedre. Det vet jeg. Jeg har skrevet én bok på data, Hotell Norge (1995), den ble tjukk og forholdsvis dårlig. Jeg skriver sidene mine tre–fire ganger. De fleste bøker som blir utgitt nå, er skrevet én gang. Det kan jeg se. Pc-en lurer deg, du retter og tar vekk, i stedet for å skrive på nytt igjen. Det er en kvalitetssikring av mitt eget arbeid. Jeg røyker jo når jeg skriver, og drikker noen ganger også. Det er en arbeidsform jeg har funnet som funker jævlig bra.

– Jeg har bestemt at mitt prosjekt er å skrive romaner. Jeg begynte tidlig med sjangerblanding, tenkte at det måtte gå an å gjøre noe med romanen. Og det har jeg vel klart å følge hele tiden. Det å fornye sjangeren ligger jo i romanen selv, det er ambisiøst, og jeg er ikke den første som prøver på dette. Men jeg ville forsøke, se hva en roman tåler. Nesten uansett hva jeg kommer til å skrive, kommer jeg til å kalle det roman. Selv om det er novellistiske, essayistiske ting der, og dikt. På nitti- tallet leste jeg Lars Ramslie og Kristine Næss, og tenkte: Helvete, de er yngre enn meg, de debuterer og skriver allerede mye bedre enn meg. Jeg begynte å lese andre ting, og ble invitert til i en skrivegruppe med Henning H. Bergsvåg, der unge forfattere leste tekstene mine, og rev dem i fillebiter. Det forandret meg, jeg skjerpet meg. Biografi (1999) var et produkt av denne skrivegruppen. De unge forfatterne der var med på å ta vekk det som ikke var godt nok. Etter at jeg møtte Henning, begynte jeg utelukkende å lese lyrikk.

Til tross for at du bare leser utilgjengelig poesi, har jo romanene dine en tilgjengelig form? Hvorfor har du ikke skrevet deg vekk fra leserne?

– Jeg tenker ikke på leseren. Jeg tenker på språk, og på andre bøker. Jeg henvender meg til annen litteratur. Det er nødvendig å tenke sånn. Det er litt arrogant, men det blir et jævlig kaos om man skal henvende seg tilnoen bestemte lesere. Hva vil de ha, liksom? Det er alltid noen lesere jeg ikke har tenkt på, noen størrelser som kikker meg over skulderen. Jeg skriver ikke til dem, men jeg vet at de finnes. En av utfordringene i forfatterskapet mitt er hvor mye jeg vil forvanske språket, hvor mye fortelling som skal bli igjen. Hvis forfatterskapet mitt går i en retning, så er det vel i en retning som er mindre lesbar.

Tomas Espedal har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger, han er festspilldikter i 2011 og blir hyllet av lesere og anmeldere. Både akademia, media og bokklubbene trykker ham til sitt bryst.

– Populariteten er et fenomen som jeg må jobbe med, som blir en del av arbeidet. Får jeg større frihet, eller større forventinger, større press av å vite at det ligger leserforventninger der ute? Etter i 2006 fikk jeg beskjed om at jeg har fått mange, mange, mange flere lesere. Nå er jeg mer på vei mot å kvitte meg med leserne. Imot kunsten er en vel krevende bok å lese, for de som leser bestselgere. Den har solgt mye, men det kommer til å opphøre på et tidspunkt. (Latter)

Erindringen står sentralt i Tomas Espedals bøker, og litteraturforskningen viser oss at det litterære minnet bare eksisterer som en metaforisk konstruksjon i form av medier, objekter og fortellinger. Er ikke den personlige erindringen egentlig er et arbeid med å forskyve, fortette, stille om på, omforme og deformere opplevelser og hendelser?

– Akkurat dette jobber en jo med når en skriver romaner. Jeg lærte det av Proust: Hva er et minne, hva er erindring, hvordan blir det skjønnlitteratur? Det er fantastisk hvordan Proust kan fortette, hvordan han kan få alle rom han har vært i, inn i ett rom, der han ligger og våkner, og ikke kan erindre. Proust er læremesteren min i dette. Det er fiksjon, fordi det er et minne. For meg var det et sjokk da Proust ble oversatt, det er noe av det viktigste som har skjedd i norsk litteratur. Herregud, den muligheten. Jeg prøver å gjøre det for arbeiderklassen som Proust gjorde for aristokratiet. Jeg prøver å gi arbeiderklassen et ikke-arbeiderspråk. Det er alltid middelklassen som skriver. Jeg prøver å bruke dette språket på arbeiderklassen.

En av Tomas Espedals hvite skjorter har et Umbro-emblem på kragen, lik finskjortene som fotballspillere tar på seg når de stiller på pressekonferanser. Han har, nesten uten unntak, det kan han nå – på tross av alle oppbruddene og adressene – rolig konstatere: Han har blitt boende i leiligheter og rom i såkalte arbeiderstrøk. Noe av ham har kanskje alltid hatet snobberi og sosial forfengelighet# har ikke kunnet like mennesker som setter navn og posisjoner høyere enn alt annet.

– Jeg har en tilbøyelighet til å både krangle, involvere meg og diskutere, som jeg vet ikke er god. Så det har jeg lagt vekk. Det er ikke godt for meg å være engasjert. Jeg skrev en enkelt tekst om planene for et litteraturhus i Bergen, og så sa jeg opp spalten min i Bergens Tidende, jeg har sluttet å involvere meg. De få gangene jeg har engasjert meg, får jeg ikke sove. Jeg har ikke legning for det. Heller ikke for politikk, jeg kan ikke debattere. Jeg er vokst opp i en gate med blokker. Hvis noen sa noe stygt til meg, så sloss vi. Jeg kjenner det fremdeles. Hvis noen er uenige med meg, hvis de er usaklige, så vil jeg bare slå dem ned. Og det er jo ikke noe godt utgangspunkt. Der må jeg være forsiktig. Jeg må bare legge det helt vekk. (latter)

Har du fortsatt et blikk for slåssing?

– Åja, det har jeg. Jeg har fått slått ut alle tennene, har blitt stukket med kniv og alt mulig. På et tidspunkt, da jeg hadde vært vill og gal lenge, fant jeg ut at jeg måtte trene det vekk. Så jeg har trent det vekk. Når jeg går mye ut og drikker, sier folk ofte provoserende ting til meg, men jeg har trent på at folk skal kunne si helt utrolige ting til meg, uten at jeg reagerer. (Latter) En gang holdt det på ågå ille med Georg Johannesen. Jeg var ung forfatter, han satt der og tøffet seg. Jeg sa noe han ikke likte, og da sa han: (hermer Johannesens snakkemåte) “Har du hull i hodet? Sier du det der en gang til, kommer du tilå få trøbbel.” Da snakket han på en måte som jeg pleide å slå folk ned for. Jeg kunne ikke snakke med ham. Han hadde en måte å snakke på som fikk folk til å bli stille. Jeg var vant med at om du snakket sånn, ville du få juling. Jeg tenkte: gamle tjukke gris, nå må du passe deg, du må holde kjeft. Jeg måtte bare gå fra bordet, bite det i meg. Han kunne gjøre det der med kvinnfolk, men ikke med meg. Jeg er ferdig med slåssing. Tenker ikke på det lenger. Bare av og til.

Vi ventet på bussen. Noen klappet meg lett på skulderen, og da jeg snudde meg, ble jeg truffet av en stein like under øret. Huden sprakk, det rant blod ned på den hvite skjorten. Det irriterte meg, jeg hadde en ny, hvit skjorte. Jeg slo med en villskap og et raseri, som jeg, inntil da, ikke visste at jeg hadde. De var tre kamerater, gutten jeg hadde brukket nesen på, han holdt en stein i hånden. Jeg ble slått i bakken. Det snødde, alt var lydløst og mykt.3

Er det slåssingens litterære form som gjør den tiltrekkende?

– Hvis jeg skulle skrive om noe jeg ikke kjente til, ville det jo i en viss forstand bare bli litteratur. Jeg ville se hva litteraturen kunne få ut av meg. Om litteratur sier jeg: du må skrive om det du kan. Hvis du har jobbet på en byggeplass og kan mye om sementering, eller hvis du har vært en del av overklassen og spist gode middager, så er det viktig å bruke det. Det var mitt fortrinn. Jeg ville skrive om det å slåss. Det er også en metafor, en arbeiderklassegutt som slår seg oppover. Jeg får beskrevet en del ting som andre ikke kan.

Bernhard Ellefsen i Vagant mener at du “bygger menneskelighet i skrift”?

– Hvis han har rett, så tar jeg det som et kompliment. Jeg diskuterte forleden kjærlighet og litteratur, om bøker kan være gode, om de kan ha en menneskelighet i seg. Vi snakket om Peter Handke og hans Mitt år i Ingenmannsbukten, hvor det ligger en slags humanisme. Det å være skarp, å ha et godt blikk, skaper jo en kjærlighet til menneskene rundt. Jeg har akkurat lest danske Josefine Klougart, som er debutant og nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det var en bok som nesten reddet livet mitt på et tidspunkt, jeg var så jævlig deppa, hadde kjærlighetssorg og greier. Så skriver hun en ufattelig vakker bok om sin familie, om hesten, hunden, søsteren, om ting: om melkespann og kjøkkenredskap. Det var en enorm kjærlighet i det. Bare det å lese den boken fikk meg faktisk på beina. Hvis litteraturen kan være på denne måten, så betyr det noe. Hvis min litteratur noen ganger kan være sånn, så har jeg oppnådd noe. Ikke bare de språklige greiene som jeg er opptatt av, men at det betyr noe å lese bøkene.

Du fyller femti i år, Tomas Espedal. Hva ville du da du var tretti? Har du lykkes med det?

– Ja, det har jeg. Da jeg var tretti, ville jeg bli femti, eller seksti. Jeg ville bli eldre. Det er et vanskelig spørsmål. Jeg hadde akkurat fått barn, visste kanskje ikke hva jeg ville. Men med skrivingen visste jeg hva jeg ville, jeg ville utvikle meg, og det har jeg klart. Det er verre nå. Jeg har tenkt å feire femtiårsdagen min i Mexico, for jeg har alltid hatt lyst å være oppe i fjellene i den landsbyen der de feirer de dødes dag. Det skyldes også romanen Under vulkanen av Malcolm Lowry, en av yndlingsbøkene mine. Romankarakteren Geoffrey går til grunne og drar opp til denne landsbyen. Jeg skal sitte der oppe når jeg fyller femti: Jeg har overlevd, og skal feire det med de døde.

1. Biografi, s. 24. 2. Imot kunsten, s. 156. 3. Brev, s. 11.