Det siste skuddet

b
a

“Du eter, du får pult, du bekymrer deg over penger, du skafferpenger, du er glad, du er trist, du griner, du puler mer (om du er heldig) også, vet du, er det ikke mer igjen her i livet. Det er bare det.”
— Michel Auder i “The Feature” (2008)

Videokunstner Michel Auder ble født 1944 i den franske industribyen Soissons. Som sekstenåring ble familien kastet ut hjemmefra fordi faren ikke hadde betalt leia på noen år, så Michel flytta til Paris og begynte å jobbe som fashionfotograf siden han “trengte noe å gjøre” og det eneste han likte å drive med, var kameraet. Hans første stevnemøte med New York på sekstitallet skjedde i forbindelse med en fotojobb for Harper’s Bazaar. Han ble forført, forelsket seg, og har bodd i NYC siden. Auder kjøpte en Sony Portapack (det første videokameraet på markedet) og begynte å lage filmer da han var 18 år gammel, inspirert av Jean-Luc Godard og Andy Warhol. Tidligere gift med skuespillerinnen Viva Superstar og deretter kunstnerinnen Cindy Sherman – to viktige kvinneskikkelser i livet hans, og, naturligvis, filmene. Michel Auder regnes blant de aller største videokunstpionerene, med mer enn førti års fartstid.

Hva skjer når dutilfeldigvis ramler inn i New Yorks heteste og mest innovative kunstscene påslutten av sekstitallet? Når Andy Warhol kan nummeret til dama di utenat? Nåren random kveld innebærer at Jane Fonda ligger skrævende på kjøkkenet og kjøreren dildo inn og ut av fitta mens du ligger med Barbarella i etasjen over ogstikker til Las Vegas dagen derpå for å gifte deg med den eteriskeskuespillerinnen Viva Superstar? En annen venninne av deg arver grasile mengderspenn til enogtjueårsdagen og donerer alt til et kollektiv for eksperimentellefilmskapere, Zanzibar, som gir deg en god slump i fanget. Resultatet blir dinaller første featurefilm “Keeping Busy” i 1969. Året etter følger du opp med enorgie-trashversjon av “Cleopatra” i “barnevennlig klipp” i Cannes som din egenprodusent hater og som fører til skandale. I mayhemets kjølvann gir du opp filmog går over til video: kameralinsa rettes mot samlivet med superstjernekona di,datteren din sine første vaklende skritt samt første gang hun onanerer somtreåring, spising, prating, henging, puling, soving, den aller siste gangen du røykerheroin, hagefesten til Yoko og John og andre dagligdagse sysler. For å si det med Lars Bang Larsen: Auder får den hagefesten til å seut som du var i bakgården til grandtanta di, og du tar deg selv i å tenke, somom han var et familiemedlem, “Hva skjer med håret idag a, Jack Nicholson?” For,når alt kommer til alt, handler det om intimitet.

Det håndholdtekameraet blir Michel Auders øyne, hender, besettelse, karriere og hva livetdreier seg om. Han er videokunstner føruttrykket fødes. La oss si det sånn at Auder var opiumfjern og smalt ordmor på tjukkamens han filmet hele seansen. En slags, ehh,videodagbøkenes far – der hver eneste film er enkeltstående kapitler i Auderspågående fortelling om verden slik han ser den. Om den er sann? Vel. Audersverden er som et sett og menneskene rundt ham er skuespillerne. Alle fårta del i den (NATT&DAG er kanskje ikke så ønsket på hagefesten til Yoko Onolenger, men dog).

Michel Auderbefinner seg i skrivende stund i Kabelvåg under Lofoten International ArtFestival og kommer til Oslo i september for å vise film på galleri NoPlace. Jegslo de tolv sifrene hans, og “on the Auder side” av røret romsteres det, og enfransk whiskyrøst med førti år på eikefat i New York skyter inn: “Éma! Éma! I’m awake!”

Hard natt med frikeløping i midnattsola?

–Jeez. Ja. Duuude.

Er det go’stemning i Kabelvåg?

–Det er helt fantastisk her. Vi drikker, fester, er oppe hele natta, henger uti saunaen og hopper i havet.

Er ikke Nordsjøen litt vel bitende kaldfor en varmblodig franskmann?

–Det er deilig. Det iskalde norske vannet rensker opp dritten i hjernen min ogomstarter den … som å restarte en datamaskin. Det er veldig behagelig å være så langt hjemmefra. Det har vært en del stress med å få på plass den nye installasjonen, såjeg har prøvd å bare slappe av etter hele den prosessen. Så skal jeg tilbaketil New York i morgen.

Apropos datamaskin: kan du relatere til dagensvlogging og Youtube-ing?

–Jeg synes utviklingen er heltfantastisk, og det kommer selvsagt tilbake til det jeg har holdt på med i såmange år. Jeg er sikker på at fremtidens film og TV blir inspirert av dette imye større grad fremover. Youtube kommer til å bli like viktig for historiensom Dostojevskij eller Flaubert.

Superkidzen er den nye Flaubert?

–Men det er så viktig! Videodagbøkene er subjektive skildringer av verdenvi omgir oss med. Okay: Husker du da ALLE ble filmskapere da mobiltelefoner medvideofunksjon ble lansert?

Ja, bittert?

–Nei, jo flere jobedre. Med denne utviklingen tar filmskapere en helt ny approach. Selvtilskuerne approacher filmene annerledes.

Hvordan da? Opplever du at arbeidet dittblir satt mer og mer pris på i nyere tid?

–Ja, i veldig stor grad. Utviklingen forandrer synspunktet, estetikken oginteressen for mennesker. Jeg tror folk liker arbeidene mine fordi jeg lageregne filmer utenfor filmatiske prinsipper. Jeg tar ekte mennesker som griner,puler, whatever, mikser det sammen og lager en fortelling.

En venn av deg menerdu er en evig toer, alltid et liv på sidelinja som følge av stjernene du alltidhar omgitt deg med. Og selv om mange tror det, har du aldri vært en del av TheFactory. Ordet på gata i Oslo er derimot at du setter AndyWarhol i skyggen …

–Det er ingen konkurranse, dette her …

… likevel, ei lita skyggelek?

–Mitt arbeid er veldig ulikt hans – særlig i forhold til menneskene. Warholjobbet med utrolig dyktige skuespillere som han behandlet ordentlig dårlig. Jeginvolverer meg mer personlig med menneskene. Men at jeg setter Warhol iskyggen? Jeg godtar det. En stor kompliment.

Hvor står du i forhold tilvirkelighet og fiksjon i arbeidene dine?

–Jeg re-framer min egen verden ogre-koker den i mitt eget system. Filmene virker ekte. De er ekte. Og uekte. Jeg har 6000 timer med videotape, men 6000 timerer ikke et liv. Det er en fiksjonert fortelling om livet mitt.

Hva er egentlig virkelighet fordeg? Og hvordan forholder du deg til sannhet?

–Til å begynne med vil jeg si at virkeligheten ikke finnes. Alle har enindividuell oppfatning om hva som er virkelighet, avhengig av hodet ogmuligheter til å se verden. Så er det en generell idé om hva virkelighet er –den vi blir presentert. Faen, for et godt spørsmål. Jeg skulle ønske jeg varsmart nok til å kunne komprimere svaret i én setning. Det jeg beskriver iarbeidene mine, den verdenen jeg klipper sammen fragmenter av ulike opptak, ermin virkelighet. Takk Gud for at vi har nok hjernekapasitet til å flykte fravirkeligheten.

Hvorfor sluttet du å ta heroin?

–Heroin reddet livet mitt da jeg var på bånn. Det gjorde meg sterkere oghindret meg i å akseptere å bli trampet i hjel av omverden. Jeg jobbet med heroinen i mange år. I løpet av deårene skapte jeg mer enn jeg noensinne har skapt før, rent kvantitativt.

Glorifisering av heroin er litt veldøvt.

–Hei, heroin koster. FY FAEN, som det koster. Det er ingen free ride, hverkenpsykisk, fysisk eller økonomisk. Selv om det gir deg muligheter, vil jeg ikkeanbefale det, for hero kommer tilbake og sier “du trenger meg” og du må dealemed den dritten. Jeg slutta den dagen jeg innså at jeg følte meg mer samlet ogikke trengte det mer. Det tok meg syv-åtte år med en svær heroinapekatt påryggen HVER JÆVLA DAG før jeg klarte å slutte å tenke på det. Jeg filmetfaktisk den siste dosen min (My Last BagOf Heroin (For Real) i 86, jou. anm.) Jeg liker fortsatt å droppe littopium av og til. Du kan komme deg fremover intellektuelt og utvide horisontenom du tar dop på en smart måte. Du kan kutte alt ned til småbiter, føle ogsette pris på forandringen i et par timer.

Hva kan vi forvente oss når du kommer tilbake til heroinhovedstaden forå stille ut på galleri NoPlace?

–Jeg holder på med et nytt verksom ikke er altfor langt. Men jeg liker ikke å forklare prosjektene mine påforhånd. Om jeg forsøker å forklare, sporer jeg av raka vegen til at jeg hemmermeg selv. Det jeg skal vise i Oslo er en fin og enkel film. “Endless Column”,heter den. Plutselig oppdaget jeg at jeg lagde kunst med iPhonen min. Forresten,fuck iPhone. De betaler meg ikke en dritt og jeg gidder ikke gi dem gratisreklame. La oss kalle det en vanlig mobil.

Hvor går linja mellom kunst og dokumentering i arbeidet ditt?

–Dokumentering er jo stilen nårdu tar for deg noe og presenterer det “sliker det”. Når jeg lager film, presenterer jeg ting slik jeg ser det. Det er mitt subjektive syn. Noen ganger kan jeg falle fordokumentering, og da tar jeg det ut av kontekst og setter det sammen med andreopptak for å understreke et poeng.Jeg kaller meg videokunstner. Film- og TV-verdenhar aldri vært så interesserte for meg. Jeg ga opp den driten på syttitallet.De tente meg ikke noe særlig heller.

Hva tenner deg?

–Reising. Og, jeg fikk en stilling på Yale der jeg underviste et tretimerskursog fikk meg mange nye venner. Det tente meg å se på de unge kunstnerne arbeide.

Hehe

–Haha. Hey. Det er en tid for alt.

Hva synes du om norsk kunst da?

–Hva synes du omkinesisk kunst da?

Ja, det var et skikkelig dårligspørsmål. Men du har vel et inntrykk?

–Norske kunstnere er frie fra systemet. Med en gang de entrer et skolesystem,blir de pushet til å gå lenger og lenger. Til å opposisjonere. Bryte mednormen. Men allikevel ender mye norsk kunst opp med å se helt jævlig ut. Detblir ofte for selv-overbærende.

Noen du vil navngi?

–Jeg gir faen. Jeg er en selvsentrert motherfucking kunstner. Jeg dritervel i navn.

Uuuuu …

–Okay, jeg synes Avril Tveito (Arild Tveito, jou.anm.) er kul og jeg likerattituden hans veldig godt. I tillegg liker jeg Borre Sartre (Børre Sæthre,jou.anm.) Og Kristian Skylstad er en bra fyr. Fuck, så vanskelige navn. Ah, deter én til. Hva heter hun igjen … Anna Anka? (Ann-Cathrin Høibo)

Anna Anka?

–Ja? Eller? What? Hvem faen er Anna Anka?

Haha!

–Hahahaha!

Hahaha!

–Yeah! Gulvet!

Hei, hæ? Ligger du med noen nå?

–Nei, vi er bare på gulvet.

Hvem eier den damestemmen?

–En dame.

Det ryktes at du har stuet vekk tusenvis av timermed eksplisitte sexklipp. Når slippes dette på nett?

–Om jeg noensinne legger ut defilmene? Nei. Fuck det. Shitty kommersiell porno er gratis fra før. Heldigvis.Det er derimot hjemmepornoen som er theshit. Det er her du finner de ufattelig dyktige og erfarne menneskene. Menjeg har så mye gamle opptak. Jeg må nesten bli stimulert eller tvunget iforbindelse med en utstilling for å orke å hente opp ting fra fortiden.

Var Cindy Sherman god i senga?

Does the bear shit in the woods?

Hvis en bjørn driter i skogen og ingen hører det,har bjø …

–Selvfølgelig var hun hot i senga.

Hva er ditt aller første minne?

–Jeg husker at jeg veldig tidlig ble neglisjert av mora mi. Jeg var full avdritt fordi hun ikke hadde bytta bleia mi. Jeg er for øvrig fortsatt ganske fullav dritt. Hehe.

Hva er det viktigste i livet ditt?

–Tilfredsstillelse og det å skape nye filmer. Jeg er besatt nok til å nekte åjobbe kommersielt.

De to lar seg greit kombinere?

–Det kan kombineres veldig lett. Det er research. Noen ganger har jeg endt oppå gifte meg med de jeg filmer.

Hvem er den mest interessante personen du har påtape?

–Vanskelig å si, men Viva, minførste ekskone, må være den aller mest interessante. Hun er en fantastisk person,nydelig, uhyre skarp og med en enorm intellektuell kapasitet. Men etter hvertnektet hun å bli med i filmene mine. Så skilte vi oss.

Har du noen intensjon når du filmer, ellerfilmer du rett og slett det du ser der og da? Hvor gjennomtenkte er valgene dutar?

–Det er ikke bare at jeg filmerfor the hell of it – selv om det er en metode jeg KAN bruke om ytterstnødvendig. Som regel jobber jeg innenifra meg selv der jeg bruker veldigbevisste valg, men som oftest uten manus. Og uten profesjonelle skuespillere.Bare vanlige mennesker som spiller ut deres egen virkelighet. For meg handlerfilmlaging først og fremst om å beskrive det umiddelbare rundt meg. Det er enmagefølelse, og jeg kan ikke gjøre det på noen annen måte. Det er grunnen tilat jeg har beholdt så mye av det gamle arbeidet mitt, ikke fordi jeg synes alter fantastisk, men fordi jeg har et slags kall til å få med hvert enesteminutt. Det er ingen grunn å slette det som ikke ser bra ut. Jeg har erfart atjeg kan se tjue år tilbake og finne noe interessant.

Du har en karakteristisk klippestil: Kan dufortelle mer om tilnærmingen din til redigering og etterarbeid?

–Etterarbeidet, lyden,redigeringen og selve filmingen betyr akkurat det samme, altså like mye, formeg. Jeg gjør tross alt alt påegenhånd. Det er sikkert tusen tapes som ligger strødd rundt meg, og jegplukker en opp fra høyre og en opp fra venstre, tar elementer ut av kontekstenog klipper sammen på ny.

Er du lei av fortiden?

–Jeg er som en kirurg, det er så mange kropper … så mange av de jeg kjente ogsom var med i filmene mine før 1990, er døde. Råtne. Jeg er ikke kald, men jegføler ingenting rundt akkurat det der. Folk går gjerne inn i arbeidet mitt ogvil ødelegge det, fremstille meg som et rasshøl. Eller en helt, for den saksskyld. Hvem som helst stikker henda sine inn i arbeidene mine for å kreere noesom ikke er ekte. Fuck det. Jeg kommer nok til å dø snart.

Hvordan vil du helst dø?

–Ah, jeg er en skikkelig pinglesom ikke orker tanken på smerte. Allikevel gir det meg enorm styrke og ikkeminst makt å være bevisst over at jeg kan ende mitt eget liv når som helst. Omjeg ikke makter å deale med omverdenen mer, kan jeg stikke. Helt alene. Jeg haraldri gjort noe med det, det eneste jeg gjør er å utsette døden. Kanskje jegbør ende livet snart, jeg skal ikke på noe fuckings sykehus i hvert fall. Hardu sett soldatene som har blitt bomba i Afghanistan? De ligger der påsjukesenga som grønnsaker med pikken revet av og beina som mangler. La dem dø.Leger er fuckings rasshøl som holder dem i live. Jeg elsker denne verden, menhelvete, så stygg den er óg. Forhåpentligvis blir jeg meid ned av en buss.Alltid når jeg flyr, tenker jeg at det er best flyet styrter.

Ikke for å jinxe noe, men god tur hjem på flyet imorgen.

–Jeg blir meget skuffet om jeg dør i en flystyrt og du trekker intervjuetmitt.

Noen siste ord, sånn i tilfelle?

–Ha det bra, fuckers. Det har vært gøy!

Michel Auder, død eller levende, er aktuell med “Endless Column” på galleriNoPlace i Gamlebyen, Oslo, fredag 9. september. Åpning samme kveld klokka 19-23. Utstillingen varer fram til 18. september. Kuratert av Kristine Jærn Pilgaard.

/www.michelauder.com/

Utvalgte filmer:
Seduction of Patrick(1979)
TV America
(1986)
Voyage to the Centre of Phone Lines (1993)
Chronicles. Chelsea Girls withAndy Warhol 1971–1976(1994)
Portrait of Alice Neel 1976–1982(1999)
A Personal Narrative of Travelsto Bolivia(1997/2010, 11 timer, oftevist på elleve plasmaskjermer)
The Feature (2008)
Narcolepsy(2010)