Sjangeren som kom ut av fryseren

Publisert 6. September 2011

Det er vanskelig å si hvor det hele begynte. kanskje må den svenske og festglade Norgesvennen Adam Tenstata litt av ansvaret. eller kanskje karpe Diem og lars Vaular skapte et flerhodet monster som de til slutt mistet kontrollen over? Gladgutta i Madcon har definitivt farget situasjonen, i likhet med den norske suksesshistorien Stargate, som på få år gikk fra å være en utskjelt og latterliggjort institusjon til å bli det norske hiphop-miljøets største forbilder. Uansett hvem man velger å skylde på erdet slik at et eller annet sted mellom karpe Diem steg opp i mainstreamen med “Piano” (2006) og lars Vaular sin Tensta-inspirerte stekefarsott, “Rett opp og ned” i fjor (via utgivelsen av Tenstas dance-inspirerte hitlåt “My Cool” og Madcons “Beggin”/Skal vi danseutløste eventyrhistorie i 2007) ble store deler av norsk rap synonymt med såkalt poprap. Altså rap som er laget for å selge så mye som mulig.

Tidlige crossover-forsøk: Joda, vi ble servert kommersielt rettet rap tidligere også her til lands. Folk som Flava to the Bone, Multicyde, Stella Getz (for øvrig en av de første artistene Stargate jobbet med), Da D.O.N.S. og Farrel kom og gikk. Uten støtte fra landets hiphopmiljø var denne typen artister kun relevante så lenge de laget hitsingler. Noe de sjelden gjorde mer enn én gang. Men også etablerte rappere tok steget over i pop-verdenen lenge før “technorappen” gjorde sitt inntog. Paperboys fikk listesuksess med “Barcelona” og flere andre låter myntet på de store massene. Den først så undergrunnsharde duoen equicez slapp gladlåta “Barnslig”, mens Jaa9 & OnklP krysset over med “kjendisparty”. Der det førstnevnte segmentet aldri hadde livets rett i rapjungelen, slapp hiphop-miljøet unna med sin pop-lefling fordi de først og fremst bød på mye mer enn et knippe utvalgte radiosingler.

Lov å like norsk rap igjen: I en god del år var norsk rap nærmest å regne som persona non grata i media, i etterkant av de optimistiske hedersdagene på begynnelsen av 2000-tallet. I 2009 snudde trenden. Med Madcon, karpe Diem og snart også lars Vaular på toppenav salgs- og spillelistene “friskmeldte” P3- musikksjef Mats Borch Bugge like godt hele sjangeren. Det var igjen lov å si høyt at man likte norsk rap og i løpet av måneder fikk undergrunnsartister stjernestatus. Ikke uventet begynte dermed andre artister og bransjefolk å se at norsk rap kunne gi kommersiell suksess. Skru klokka frem til 2011, og man kan se resultatene. For mens norsk rap teknisk sett er bedre enn noensinne, med en rekke nye og dyktige artister, har fokus likevel flyttet seg – fra egne preferanser og respekt fra eget miljø, til et ønske om kommersiell anerkjennelse og høye listeplasseringer.

Hvordan ble det slik? La oss først forflytte oss til Bærum, rundt 2004.

Rap-antikrist fra vest: Samtidig som norske rappere slet med å overleve av musikken alene, hadde duoen erik & kriss gjort sitt inntog på vestkanten, langt utenfor radaren til resten av miljøet. De to kompisene som startet karrieren med en russebusslåt, ertet på seg mange med de lokale hittene “Bærumsgramatikk” og “Putt diamanter opp”. I 2007 gav de ut albumet Gull og grønne skoger, som uten å overdrive fikk “ekte” rapfans landet over til å utlyse hiphop-fatwa. Relativt pinlige vers og slett framførelse til tross – gruppa bygget sakte, men sikkert opp en trofast fanskare som la grunnlaget for gjennombruddet året etter med Verden vil bedras (anført av hitsingelen “Dra tilbake”). Derfra gikk det slag i slag, via trøstesløs turnering, radiostøpte singler og et snilt “litt rapper, men ikke altfor mye rapper”-image. For mange må det ha vært svært uventet at en gruppe med såpass lite musikalske kvaliteter vokste til å bli en slags vestkantens svar på karpe Diem. (en sammenlikning like urettferdig for karpe, somden er vanskelig å avfeie.) Til tross for åpenbare mangler rent musikalsk, har jo erik & kriss utvilsomt laget blueprintet for skamløs poprap i Norge, noe man på en eller annen måte må respektere. Om ikke den kommersielle suksessen i seg selv, så iallfall deres tålmodige og hardtarbeidende vei til toppen, som på overraskende vis har gitt dem et pass i hiphop-miljøet på senere tid. Og det er også her, på sett og vis, dreiningen starter.

Overilte popdebuter: Den nevnte respekten for ren kommersiell suksess (omtrent samme hva som leveres musikalsk og integritetmessig), er ikke bare merkelig, den bryter også veldig med det norsk rap har vært i veldig lang tid. “Hvem bryr seg, så lenge vi tjener penger”, har nærmest blitt et mantra. Der det ti-femten år tilbake var uhørt at poprappere som for eksempel Multicyde blandet seg med det mer etablerte norske rapmiljøet, begynner grensen mellom de to verdenene å viskes ut.

Nye artister som tidligere hadde blitt møtt med buksevann og returbillett, har ikke bare blitt tatt godt i mot av platebransjen, men også deler av det norske rapmiljøet. Nasty kutt, en av landets dyktigste produsenter, har overraskende jobbet mye med “erik & kriss light”-grupper som kesera og Robin & Bugge. Han står også bak singelen “Nødlanding”, som er Fredrikstad-rapperen katastrofes hyperkommersielle debut som artist hos Universal Music. Godt hjulpet av et refreng skrevet av kriss (erik & kriss), og langt unna katastrofes tidligere, mer hiphop-typiske sound. Det drøyeste eksempelet er dog duoen Cir.Cuz, som tidligere i år dukket opp fra intet med “kun laget for salgslistene”- singelen “Radio”, og ble promotert avplateselskapet Cosmos Music Group (gamle Bonnier Amigo) som “Det nye karpe Diem”. Interessant nok er Cosmos også hjemmet til nettopp karpe Diem, som var alt annet enn imponert over plateselskapets håndtering.

– Jeg synes det er en trist og feil sammenligning. Det gjør meg deppa å tenke på at plateselskapene kaster unge rappere med en drøm ut i terreng alle kan se at de ikke er klare for å manøvrere i enda, forteller Chirag, den ene halvdelen av karpe.

Det er vanskelig å tro at denne kortsiktige hitstrategien nye rapartister legger i samarbeid med eldre bransjepamper, fungerer i lengden. I likhet med andre subkulturer, trenger man en viss kredibilitet blant resten av miljøet før man kan lanseres og bygge en profesjonell karriere, noe den første bølgen med norsk poprap jo kan skrive under på. Det eneste eksempelet på det motsatte er altså erik & kriss, som likevel stod for egen suksess, og dermed faller utenom kopiene som fulgte etter med ønsker om rask berømmelse. Men at artistene kanskje forsvinner, betyr åpenbart ikke at mentaliteten de tar med seg gjør det samme.

Kortsiktige løsninger = bjørnetjeneste?I det mer sertifiserte norske rapmiljøet har tilnærmingen til å lage musikk også begynt å forandre seg. Når “outsidere” kommer inn fra sidelinjen og tjener penger på noe man har drevet med i flere år, hvorfor skulle man ikke selv karre til seg en del av kaka? Den tidligere Tee Productions-rapperen A-lee gikk fra å være hiphop-miljøets kanskje mest lovende og oppadstormende MC (respektert raplyriker, journ.anm.) til å bli ledende innenfor det såkalte techno/dancerap-segmentet som preger partykanaler som NRJ og MP3.

– Det blir ikke flere låter som dette på albumet nei. Jeg garanterer en god rap-skive! Selv er jeg veldig fornøyd med den nye singelen, det er ikke noe jeg kommer til å angre på […] Jeg prøvde først å få ut et par andre låter på radio, men fikk tilbakemelding om at det ble for hardt. Jeg håper “world So Cold” falleri smak hos de fleste. en gladlåt never hurt nobody.

Den dyktige rapperen hørtes nærmest unnskyldende ut i et intervju på hiphop-nett- stedet kingsize.no da han slapp den første av crossover-låtene sine i 2010, men kom raskt i rotasjon på radio med sitt nye og dansevennlige sound. Det omtalte albumet, som bestod av mer tradisjonelt hiphop-materiale, floppet derimot, og det tok ikke lang tid før A-lee fant tilbake til “world So Cold”-formelen og frieriet til landets stekeglade.

Hit-balanse: Det er lett å se for seg at artister som A-lee gjør seg selv en bjørnetjeneste med lettvinte veier til listetoppen. Hva skjer når de ikke lenger har interessen fra mainstreamen? Hva gjør en artist når karrieren er basert på én type hitlåter det alt annet enn trofaste radiopublikumet ønsket i en begrenset tidsperiode? kan man da vende tilbaketil rapmiljøet som først støttet deg, eller har man gjort seg til en “hjemløs” poprapper på lik linje med for eksempel Cir.Cuz? Det finnes ingen fasit (og A-lee er heller ikke noe håpløst tilfelle), men det er ganske åpenbart at en mer balansert artist som for eksempel lars Vaular har større muligheter for å klare seg i musikkbransjen over en lengre periode. Vaular ga også mainstreamen det den ville ha med låter som “Solbriller på” og “Rett opp og ned”, men uten å male seg inn i noe hjørne takket være andre typer singler og ikke minst et variert og solid album. Det samme kan selvfølgelig også sies om karpe Diem, Norges desidert største og mest populære rapgruppe. Chirag og Magdi hadde et sterkt hiphopfundament klart før de bygget karrieren videre, og er vel så populære for sine dypere, mer samfunnsrettede låter, som sine catchy popsingler. Til tross for tyn fra puritanske hiphop-fans for å ha “snudd undergrunnen ryggen”, har det aldri vært noen tvil om deres musikalske seriøsitet og integritet. karpe fant en kommersiell nøkkel, men aldri via billige gimmicker. Derfor har de også mottatt velfortjent heder fra kollegaer i alle miljøer, noe Bjørn eidsvågs nylige Twitter-godkjenningsstempel er et bunnsolid eksempel på:“Karpe Diem er kanskje det viktigste bandet vi har her i lands for tiden”.

Kompetansen gutta har bygget seg opp som liveartister de seneste åra mangler dessuten sidestykke, og det er ikke tilfeldig at karpe ofrer mye av inntektene sine for å gi publikum en så helstøpt opplevelse som mulig med band, heftig lysshow, egen lydmann og generell oppgradering av live-pakken sin.En investering som har tatt dem til et helt nytt og enestående nivå, her til lands.

Patience, youngblood: Man får derfor håpe at den nye generasjonen rappere og talenter som Dreamon, kaveh, lidolido og de svært lovende gutta i envy klarer å holde på tålmodigheten, og forstår viktigheten av å bygge opp et varemerke og kvalitetsprodukt før man “selger sjela si og begynner med kommers shit”, som nevnte kaveh skrev på Twitter-profilen sin.

Det er sannsynligvis til det beste for dem selv, men først og fremst til det beste for norsk rap, som forhåpentligvis slipper å gå inn i enda en bølgedal etter å ha skvist ut de siste restene av et svært tidsbegrenset sound.

Artistene selv burde diktere trendene, ikke radio og plateselskaper, ei heller ikke det illojale hit-publikummet. For å sitere den mixtape-aktuelle bergensrapperen Jonas V: “Alt for mange rappere selger seg for fansen”. Følger man mainstreamens krav, utvikler musikken seg heller aldri. Det betyr ikke at alle rappere på død og liv må lage boombap-låter og holde seg til den klassiske formelen, og det betyr heller ikke at man skal slutte å lage kommersiell musikk. Popmusikk kan selvsagt være sterkt musikalsk (noe blant annet Stargate har vært et bevis på), men enkle listepop-frierier har svært lett for å stagnere og gjenta seg selv. Det vil ikke være å overdrive å si at deler av norsk rap anno 2011 høres faretruende tannløst ut. Og det er derfor vi trenger artister som tør å ta sjanser igjen.

Baller, hjerte og sjel: “Det går an å holde det ekte. Jeg tjener penger på andre måter”, forteller en av landets mest interessante og progressive rappere, Vågard fra A-laget, bergensgruppa som har gjort det meste riktig når det kommer til å bygge varemerke og varig kredibilitet, og dermed fått seg et uvanlig lojalt og trofast publikum. Det kan virke smart å skreddersy en låt man vet plateselskapene og radiokanalenes musikkprodusenter vil ha, og det er lett å klappe hverandre overdrevent mye på skuldrene og skåle for (den kortvarige) suksessen. Problemet er bare at de stadig nye versjonene av “Rett opp og ned”, “world So Cold” eller “Ølbriller” som blir spilt på radio og lastet ned på iTunes ikke er noen suksess for norsk rap som sådan. Snarere tvert imot – det er en suksess for de i kulissene som dikterer hvordan de vil at norsk rap skal høres ut. Så når Vågard i sann bergensstil avslutter med å påstå at “Tre ting norsk rap mangler er baller, hjerte og sjel”, er det vanskelig å ikke være enig. Dette er ikke første gangen de store plateselskapene signerer norske rappere i øst og vest etter at sjangeren har blitt allment akseptert, og det er fristende å børste støv av Jørg-1s oppgjør med platebransjen snart ti år tilbake: å tørre å be alle bransjehora om å “kom seg ned på kne”. Hvis ikke er det fare for at norsk rap kjapt ender i knestående igjen.

SMAKFULLE HITFORSØK

Madcon: “Beggin’”(2008/BONNIeR AMIGO) Starten på popsuksessen som forflyttet yosef og Tshawe fra bussen til brennende lamborghinier, ogselv om den selvfølgelig har blitt ihjelspilt for all framtid, vil dette alltid være en norsk rapklassiker.

Paperboys ft. Madcon“Barcelona”(2002/BONNIeR AMIGO) Ikke bare gjennombruddssingelen til Vinni & Co, mens også den første virkelig store eksponeringenav talentet til Madcon.

Jaa9 & oNkLp“Glir forbi”(2010/SONy MUSIC) Denne Mats lie Skaare-produserte godbiten fikk kritikerne til å hente fram sine flotteste adjektiver, oger helt klart et av de beste eksemplene på en kommersiell norsk raplåt som funker på alle måter.

Lars Vaular“Rett opp og ned”(2010/NMG/G-HUSeT) Ingen norsk raplåt har vært likehatet og elsket som genistreken“Rett opp og ned”, men produsent Thomas eriksen og unge Vaular lo ikke bare hele veien til banken, de fikk hele landet til å danse OG skaffet seg dessuten kred fra en samlet musikkpresse. Not bad.

Karpe Diem“Ruter”(2010/BONNIeR AMIGO) Godt hjulpet av en allerede finAndreas Grega-låt, viste Chirag ogMagdi at de ikke trengte synther eller techno-beats for å lage rapsuperhit i 2010.

A-Lee“World so cold”(2010/BONNIeR AMIGO) Skamløst hitforsøk til tross, låta er catchy så det holder, og ikke minst briljerer Marcus Only på det finerefrenget.

SMAKLØSE HITFORSØK

Multicyde“The claptrap”(1999/wARNeR) Der “Not For The Dough” på enmåte fungerte med sitt catchyog geniale Flåklypa-sample, var “The Claptrap” bare fæl. Ikke handlet den om gonoré heller. la oss være glade for at Pierre Palish valgte å bli Oslos partysjef istedet.

Superstars“Voi, voi”(2006/SOUNDFARM ReCORDINGS) I det som like lett kunne ha værten sketsj med Andy Samberg påSNL, tolket norsk raps mest cheezy gruppe Nora Brockstedt i sin rapversjon av klassikeren “Voi, Voi”. Blandingen av blazere, en lettkledd mannlig bartender og røde jentedrinker gjorde det hele til en svært smakløs affære.

Erik & Kriss“Ølbriller”(2011/MTG) Med linjer som “Du skremtemeg først, men jeg var tørst/Sådrakk jeg deg pen som prinsesse Madeleine”, sørget Bærums-duoen for at syvåringer landet rundt begynte å synge om å pule stygge damer i fylla.

Madcon“Freaky Like me”(2010/BONNIeR AMIGO) Det er lett å argumentere for atyosef og Tshawe er de beste rapperne i Norge, men like lett å slå fast at “Freaky like Me” ikke hører blant deres stolteste øyeblikk.

cir.cuZ“Radio”(2011/BONNIeR AMIGO) Ikke like drøy som deres “Nå erdet vel på tide at vi fjerner ugresset og lager den parkeringsplassen av Afghanistan?”-tweet i øyeblikket etter 22. juli-bomben, men likevel drøy nok til å havne på denne lista.

Katastrofe“Nødlanding”(2011/UNIVeRSAl MUSIC) Han er en super fyr, men dessverre kan vi ikke co-signe nødlandingen katastrofe gjorde i den norske rapskogen tidligere i sommer med dette altfor åpenbare (les: desperate) hitforsøket.