Styggvakker musikk

b
a

Hanne Kolstø oppfyller kunstnerklisjeen om å ligge i mudderet og marineres i elendigheten,for så å komme opp og skrive om det. Dritten tar hun med seg helt inn i produksjonen

–Jeg føler jeg har stått og dunka hodet i en vegg i mange år nå, begynner Hanne.

– Og plutselig åpnet veggen seg, og jeg ramlet inn i et rom jeg ikke var forberedt på.

Så uforberedt var du vel strengt tatt ikke? Du har da fått velfortjent kred gjennom Thelma & Clyde?

– Jada, det virker sånn på noen anmeldelser at folk har fått med seg det. Men det er nok ganske mange som ikke er klar over at det er meg. Med kostyme og alt. Likevel har vi ikke fått masse oppmerksomhet. Vi er mer kjent i Tyskland. Jeg tror musikken til Thelma & Clyde er litt ukjent for musikkbransjen her i Norge.

Da jeg satte meg i bilen i dag, tenkte jeg at det burde komme en skikkelig avhengighetsskapende plate nå – en jeg kunne glede meg til å sette på hver gang jeg skal kjøre et sted. Så hørte jeg The City, og det kan virke som om mine bønner har blitt hørt!

– Så bra! Jeg har fått bra respons på den. Jeg er ganske lei av sånn flinkisproduksjon som ikke får med seg dritten, og kroppen, for å si det sånn. Jeg leste noen som sa at jeg hadde ei styggvakker stemme. Da ble jeg glad. Det er så mange som sminker vekk stemmen, og det er veldig uinteressant. Radiostasjonene har uttrykt at de vil ha det glattere, men det driter jeg i.

Hvem har du satt din lit til i produsentstolen da?

– Det er Øyvind Gundersen som er hovedmannen. Vi har kjent hverandre lenge. Jeg fant meg selv i Øyvind, det ble nesten som en forelskelse.

Wow! Ble det … eh, søt musikk?

– Ja! Definitivt musikalsk. Vi er veldig rastløse begge to, og hypp på å komme fram til et resultat. Det går fort i svingene, men vi blir også veldig fornøyd. Vi bytter på å spille piano, gitar, trommer, og er åpne for hverandres ideer hele veien.

Høres ut som et drømmesamarbeid! Hvordan har det seg at du kan så mange instrumenter da?

– Alle i familien min spiller piano, gitar og er glade i å synge. Midt i førtiåra fikk plutselig foreldrene mine for seg at de skulle lære seg et blåseinstrument. Mamma ga til slutt opp trompetkarrieren, mens pappa er fast medlem i brassband. Morfar var kjent for å synge høyest av alle i bygda. Jeg vokste opp med den oppfatningen om at alle skriver låter. Jeg gikk rundt og lette etter talentet mitt i 25 år før jeg fant ut at jeg faktisk hadde et. Å skrive låter for meg var en dagligdags ting.

Inn med morsmelka som de sier. Du snakker dialekt. Jeg tipper du kommer fra ei nasjonalromantisk bygd med epletre, staute karer og stavkirker?

– Eg kjem frå same plass som Stressless’n. Langt frå stavkirker og epletré, men vi tek det igjen med fjell og fjord. Staute kara er heilt korrekt. Finns ikkje bedre menn enn dei frå eiga bygd. Hehe.

Word! Men nå bor du i Kristiansand. I følge Lydverkets anmelder, en by med skikkelig stusselig musikkmiljø?

– Hehe. Jeg beit meg merke i at Kim von Klev har gjort om setningen til “Kristiansand – stadig mer lovende musikkmiljø”, så da stemmer jo ikke det lenger, men ja, det er jeg for så vidt enig i. Det er ikke så veldig samla, men mer en del av et stort kunstmiljø. Og det er bra. At det ikke er for stort. Jeg er sånn som ofte mister motet av å se en bra konsert. Da tenker jeg at markedet er metta, og at det ikke er plass til min musikk.

Da hjelper det å bo på et sted med stusselig musikkmiljø?

– Ja, haha. Men det er et veldig bra kunstmiljø her. Det er en sveisa gjeng. Jeg kommer jo fra en liten bygd, der kunst er et skjellsord.

Nå har du blitt litt av en urbanist. Med turné, musikkvideo og allting. Hvordan takler bygdejenta i deg det?

– Jeg takler det bedre enn å være i ro. Jeg er rastløs, samtidig som jeg har en kropp som er sensitiv, så jeg kan ikke feste hver dag. Jeg må ha noen dager der jeg må være helt alene. Jeg er en av og på loner-type. Der jeg må finne ut hva som foregår i bunnen av alt.

Er det der du jobber?

– I vanskelige perioder har jeg innsett at det er dit jeg må for å skrive. Da ting ble mer stabilt har jeg innsett at det er noe som har ligget der hele tiden. Jeg gikk på en kjempesmell da jeg prøvde meg på vanlig jobb, og fikk mindre tid til å spille og skrive. Jeg hadde tre forskjellige jobber, jeg ble utbrent. Jeg lå på sofaen og var helt svart i blikket, og så ikke for meg noe som helst. Jeg hadde 60-70 låter, og skjønte ikke poenget med det. Jeg så ikke at låtskrivingen hadde noen spesiell verdi. Det var bare noe jeg gjorde – som å spise.

Så det er ikke en klisjé at kunstnere må ned i kjelleren for å skape noe bra?

– Nei, jeg skriver om motstanden i meg selv og mitt møte med andre. Jeg liker å sette meg selv i pressa situasjoner.

Du kjente deg igjen i Oslo Ess’ “Gi meg no dritt”?

– Haha, har du sett den? Jeg begynte å høre på teksten, og tenkte: steike for ei fin låt. Jeg ble jo overfalt av han ene i bandet backstage under Øya. Han syntes jeg hadde gjort en rørende versjon. Jeg fikk jo litt blod på tann av å synge den. Så jeg har begynt å skrive på nynorsk.

Kult! Det vil vi høre mer av! I sommer dissa du Maria Mena på twitter: “Sorry Mena# menmittlilleland i moll låter ikkje bra.” Hårde bud!?

– Jeg liker ikke at triste låter blir tristere. Motorpsycho er gode på det. De gir triste låter optimistisk preg.

Åh, nå fikk jeg cravings for “The One That Went Away”! Skal man tolke deg ut fra hva du liker og ikke, har vi muligens med en krysning av Ida Maria og Sigbjørn Obstfelder å gjøre. Men du er vel ikke så pønkete av deg?

– Jeg elsker å si ting rett ut, være direkte. Jeg er glad i det enkle og er ikke redd for å gå mot strømmen. Sånn sett kan man jo si at jeg er litt pønkete. Tommy Olsson henviste også til punk i sin anmeldelse av platen i Morgenbladet. Det er fint det.

Hanne Kolstø varmer opp for Heroes & Zeroes på John Dee 22. oktober.