48 timer i generalstreik

Demokratiets vugge lukter usivilisert.

b
a

“Vi drukner,la oss senke dette råtneskipet!”.

Det er en maskert, svartkledd gutt somroper. Vi skjønner hva han mener, der vi stårklemt i midten av den største demonstrasjonen i gresk historie siden militærjuntaenregjerte. Det er råttent, indeed. Innbill degden kvalmende, stikkende lukten av 3000tåregassbomber, blandet med stanken avbrennende søppel fra hvert gatehjørne i enseks-millioners-by. Som er på sin andre ukemed sanitærstreik. At demokratiets vugge,Athen, lukter usivilisert, er et understatement.

Men så er viogså de eneste uten gassmaske.

Syntagma-plassen foran parlamentsbygningen er omgjort til en kampsone. 100 meterforan oss kjemper svartkledde gutter sideom side med menn som startet opprørskarrierene sine under revolusjonen i 1974. Bolede,Starship Troopers-antrukkede politimennsvarer med batonger og enda flere ladningertåregass, selv om den tykke, grå skyen overplassen allerede gjør det umulig å puste utenå få et par tuberkuløse hosteanfall på kjøpet.Anarkister, kommunister, fascister, folk medoransje flagg, folk med greske flagg, arbeideremed motorsykkelhjelmer, bestemødre ogstudenter protesterer uvanlig unisont i dag.Og opprørspolitiet, som ifølge rykter liker åskrible gamle fascistsymboler på hjelmenesine, er de minst populære barna i skolegården. Det hjelper ikke at de snart skal klubbened en kvinnelig journalist.

At demokratiets vugge,Athen, lukter usivilisert, er et understatement.

Det er etutbredt, og dels bekreftet rykteat politiet har tilknytninger til fascistgruppenChrysi Avyi. Andre påstår at de har infiltrertanarkistgruppene med agent provocateurs forå orkestrere opptøyer og avskrekke majoriteten fra å delta i demonstrasjoner. Om deter sant, har det virket mot sin hensikt i dag.80-årige damer med gassmasker heier påungdom med Mistfit-patches – når de ikke tarseg protestpauser for å mate livredde duer.

Det er denførste dagen i årets viktigstegeneralstreik. Regjeringen skal vurdere en nypakke sparetiltak, som alle regner med at vilgå igjennom. De har ikke annet valg. Og denmest brutale økonomiske og kulturelle restruktureringen av et samfunn man har sett imoderne Vest-Europa, skal fortsette. Nå følger48 timer der Hellas simultant går inn i totalstillstand med streiker i alle sektorer, og samtidig går amok. Flygeledere streiker, advokaterstreiker, journalister streiker, finansdepartementet streiker, offentlige ansatte streiker, arbeidere streiker, nonner streiker. Universitetetstreiker på den sjette måneden. 97 prosentav butikkene i Athen holder stengt i sympatimed de streikende. Vi skulle egentlig ta et flysamme dag, men kommer oss av åpenbaregrunner ingen steder. Det var ikke annet å taseg til enn å få med seg en flik av history inthe making. Ufrivillig slutter vi oss til den typeutlendinger som har begynt å valfarte til detgreske parlamentet for å glane på opprørteindignados og byen de har sett brenne på TV.Vi ser imidlertid ikke mange blodtørste opprørsturister, der vi står omringet av 200 000sinte grekere væpnet med molotov coctails,biter fra knuste Ferrari-butikker og franskebanker, brostein, malingsbomber, og haugerav søppel som anarkistene har tatt initiativ tilå kaste tilbake “der det hører hjemme”.

“Eneste farenmed å gjøre det er at søppelet kan finne på å samle seg sammen oggjenoppstå. Som nye politimenn!”

En smakebit påhumoren det går i blantgreske anarkister.

Bak denlysegule fasaden til parlamentet,koker Papandreou og resten av regjeringenmed troikaen* hengende over skuldrende,videre på sitt sosialpolitiske eksperiment.Ingen utenfor har lenger tro på at noen derinne er interessert i å hjelpe dem. Kollapsenav representasjoner er total.

En pen fruemed hvitt hår og grå draktplukker opp noen klumper marmor fra enramponert butikkvegg, og går med besluttsomme skritt gjennom en gruppe medsvartkledde gutter. Sikter. Og pælmer, jadamen pælmer, steinene med all sin kraft moten politimann. Fra før hadde demonstranteneden notoriske, men nå avdøde maskoten“Loukinakos, The Riot Dog” – løshundensom dukket opp på alle demonstrasjoner ito år og trofast gikk løs på politiet hver gang.Imponerte anarkister erklærer nå “The RiotGranny” som sitt nye symbol på opprør oghåp. Vi tenker at det sier sitt om Hellas. Påden andre siden unner vi dem et velkommentcomic relief i den kaotiske, flytende, uforutsigbare situasjonen de befinner seg i, der ingenkan se for seg utkommet. Bare at det ikke vilbli bedre. På lenge.

Anarkister erklærer “The RiotGranny” som sitt nye symbol på opprør oghåp.

Desember 2008-opprøret:Utløst da to politimenn skjøt og drepte 15-årige Alexandros Grigoropoulos i “anarkistbydelen” Exarchia i Athen, 6. desember 2008. Ungdomsopprøret var i gang allerede én time etter drapet, og i dagene som fulgte snøballet bevegelsen til en størrelsesorden Hellas ikke hadde opplevd siden revolusjonen i 1974# det var massive voldelige konfrontasjoner med politiet, massedemonstrasjoner, forsøk på å ta over TV-og radiostasjoner, okkupasjon av offentlige bygninger, og vandalisering av store mengder eiendom – særlig banker, upscale-butikker og andre symboler på kapital.
Ungdommene søkte tilflukt fra opprørspolitiet på campus mellom kampene, beskyttet av det akademiske asylet (som ble innført etter militærjuntaens studentmassakre på Athens Polytechnic i 73, og var gjeldende inntil august 2011).
Noen døpte ungdommene “€ 700-generasjon”, en referanse til den månedslønnen de kan forventer at gradene deres vil gi dem (ca 5500 kr). Ble likevel stemplet som “meningsløs” vold og “håpløs lovløshet” av flere politikere og i mainstream-media, selv om det var åpenbart utløst av et undertrykt sinne over dype sosiale problemer – problemer som følge av den globale økonomiske krisen, økende sosial ulikhet, stigende arbeidsledigheten blant unge, og flere korrupsjonsskandaler blant politikere.
Opptøyene spredte seg til alle de store greske byene, og et tjuetalls solidaritetsdemonstrasjoner dukket opp internasjonalt.

Enmiddelaldrende mann sier til oss atden eneste suksessen Papandreou-regjeringenkan skryte av er å ha avskaffet det gamlepolitiske høyre-venstre-skillet, og erstattet detmed et skille mellom eliten og folket. Med eliten mener han politikerne – de siste 40 årenehovedsakelig hentet fra fire familier – bankfolk, rikinger og mediabaroner. Med folketmener han alle de andre. Hundretusener avgrekere har demonstrert foran Parlamentetflere ganger i måneden hittil i år. Flere somtidligere irriterte seg over meningsløs vold,har ikke funnet appellerende alternativerandre steder og sluttet seg til demonstrasjonene.

– Politikernehadde en spesiell sosialkontrakt med folket. Vi skulle la eliten drivepå med sin dirty business uforstyrret, mot atde ikke sa noe om at offentlige tjenestefolkvar late på jobben, tok penger under bordet,eller elektrikerne snyltet litt på skatten. Mennå legger de all skylden på folket. Det er santat mange grekere ikke er uskyldige. Mangelevde over evne. Men det er vi som må betale.Ingen har stilt politikerne ansvarlige for sinehandlinger, forteller studenten Eleni, baken overdimensjonert gassmaske og et parSpeedo-svømmebriller.

Eleni demonstrererfordi utdanningsministeren vil avskaffe gratisoffentlig universitetsutdannelse.

– Politikernebenytter krisen som enanledning til å rasere velferdsstaten, som deselv gjorde ineffektiv. Unge grekere står utenfremtid.

Den godenyheten er at gateprisen på crack er falt tilfem euro dosen.

Vi skjønnerhvorfor unge folk er sinte. Dethadde vi også vært om halvparten av kompisene våre var uten jobb, og resten fikk kuttetlønnen ned til 600 euro måneden, i en bymed europeisk prisnivå. Samtidig som stadignye skatter på mange ganger månedslønnenblir innført. Siste nytt er at strømselskapenehar begynt å kutte strømmen til de somikke klarer å betale den nye strømskatten.Anarkistgrupper allierer seg med elektrikerefor å hjelpe folk med å ulovlig koble husenetilbake på nettverket. Vi hører at det akademiske asylet (at politiet ved lov ikke får gå innpå campus, innført etter militærdiktaturetfor å sikre fri tenkning og meningsutveksling)ble avviklet i sommer. Staten har ennå ikkebestilt bøker til skolebarna. Selvmordsratenhar økt med 40 prosent siden i fjor. Den godenyheten er at gateprisen på crack er falt tilfem euro dosen.

– EU og degreske politikerne leker medild her, sier den unge, arbeidsløse advokatenVassilis.

Han deltar i demonstrasjoner forførste gang.

– Situasjonener så spent. Selv en veldigliten hendelse kan forårsake en eksplosjon.Demonstrasjonen har historisk oppslutning i dag, men protestene er foreløpig forusammenhengende og anarkistiske til å ståfor et reelt alternativ til regjeringen. Men dersom det skjer en hendelse, liknende den somutløste opptøyene i 2008 da politiet drepteAlex, tror jeg det vil bli en massiv forentbevegelse. Man kan ikke forutsi hva som vilkomme ut av noe sånt.

– Hvordan tror du staten vil reagere påøktsosial uro?

– Det vil blivoldelig. Hvis regjeringen pået tidspunkt ser at denne bevegelsen virkeligtruer deres eksistens, vil de prøve å undertrykke den.

– Er detvirkelig ingen opposisjonsbevegelser eller politiske grupperinger som står for etalternativ til de som er i makten nå?

– Ingen medideer jeg vil stille meg bak.Løsningen på krisen, når den kommer, vilkomme fra EU. Greske politikere er handlingslammet. Min personlige oppfatning er at EUhar en koherent, uutalt plan for Hellas. Jegtror de ønsker å senke levestandarden her tilBalkan-nivå, og gjøre Hellas til en mer attraktiv destinasjon for utenlandske investeringer.Hellas lider og vil lide mer. Hvis jeg kunne sattmeg på et fly herfra i morgen, ville jeg gjort det.

Vi får en uforståeligblanding av Gandhi-sitater, nyspiritualisme,økologi og kvantefysikk til svar.

– Vil Hellasoppleve braindrain fremover?

– Det skjerallerede. Alle utdannede ungefolk som kan dra, drar. Åtte av vennene minehar flyttet til utlandet i år.

Han tenker segom, og legger til:

– Hellas haraldri vært Europa. Dette erMidtøsten.

Staten prøvde åinnføre palmetrær iAthen før de olympiske lekene i 2005. Det eringen palmer der nå. Den greske drømmenom å ta del i den globale kapitalfesten og“endelig bli vestlige” hadde vokst til olympiske proporsjoner på midten av 2000-tallet. Detvar nære på å bli en realitet. I hvert fall fornoen. Så gikk illusjonene i minus 350 milliarder knas. Politiet dreper 15-årige AlexanderGrigoropoulos i desember 2008. Massivt opprør. Glemte historier om en sosial krise medrøtter i 70-årene, gjemt blant nye biler ogferske, fete forbruksbudsjetter, traff grekernemidt i ansiktet, som noe som alltid haddevært en del av nåtiden. Den økonomiskekrisen som fulgte det voldsomme desemberopprøret, kastet bensin på det ulmende bålet.

– Hellas blestemplet som et råttent eple.Det første landet som opplevde innstrammingstiltak, og fikk IMF på besøk. Men detvar bare det svakeste leddet i det som nåviser seg å være en svak europeisk kjede.Flere land fulgte oss. Irland. Portugal. Spania og Italia nærmer seg, legger Vassilis til.

Foran Parlamentet eskalerer kampene. Politiet og anarkistene leker katt-og-mus.Folkemengden bølger i takt. Enda mer søppel blir fyrt opp. Røyken hjelper å klare oppluften for tåregass, blir vi fortalt. Vi går inn ien sidegate, og befinner oss plutselig i denubehagelige situasjonen som det er å se engruppe svartkledde demonstranter foran oss.Og bak, en marsjerende hær av 40 ruvendepolitiroboter med hydrogenpistoler. Vi løpersikksakk gjennom mengden og rekker akkurat å smette ut før sammenstøtet. Meddundrepuls bestemmer vi oss for at det harvært nok krigsjournalistikk-lek for nå. Vibestemmer oss for å besøke de mer periferebydelene, mens kampene fremdeles er konsentrert i sentrum, og før den mest utagerende, nihilistiske plyndringen tar til i gatenei løpet av kvelden. Vi reiser til Exarcheia. Denavpolitiserte bydelen, og senteret for greskanarkisme. Det sies at Exarcheia er et stedfolk blør i hjel på fortauet uten å få medisinsk hjelp, men for oss fremstår det som ethyggeligere, om enn veldig mye mer radikaltWillamsburg. Nå er det rolig, solen skinner,de fleste er i sentrum og demonstrerer. Etpolitihelikopter sirkler over bydelen. En eldre,livserfaren tyrker spyler søppelberget utenforkiosken sin med vann i forkant av kveldensbranner. Vi registrerer at søppelet i Exarcheia,til forskjell fra andre bydeler, består nestenutelukkende av flasker. Inkludert en pose med… dritt? Vi tar oss i å ha fått en ny interessefor søppel.

I tiden etteropprøret i desember 2008tok anarkistene initiativ til å okkupere nedredel av Syntagma-plassen, og danne nyedirekte-demokratiske, horisontale politiskeenheter for anarkister og andre sinte, desillusjonerte borgere. Etter hvert ble folkesamlingene flyttet til parkene i Exarcheia. Vi erkommet i kontakt med en gjeng anarkistermed tilknytning til anarkistgrupperinger iLondon, og som siden opprøret i 2008 harblogget jevnlig om den greske krisen som enalternativ nyhetskilde til den “korrupte” mainstreamspressens bagatellisering og svartmaling av gresk opprør. De har utgitt en bok omdesember 2008-opprøret på AK Press, dermange av essayene kretser rundt den franskefilosofen og marxisten Alain Badious teorierom revolusjon. De har høflig sagt til oss atde er “ganske opptatte disse dagene”, mengjerne vil snakke med oss når generalstreikener over. Vi hadde håpet på å snuble over noenandre snakkesalige anarkister i Exarcheia,men finner ingen.

I stedet møtervi en gjeng tilsynelatendekrise-uaffekterte unge skatekids og Athensmest eksentriske moteikon, Holy Moustache.Han ser ut som modellsønnen til Jesus ogAristoteles, med en vegan-avmagret kropppresset inn i et par trange hvite shorts ogen liten orientalsk vest. Han regisserer enpromovideo for det økovennlige hipster-vintage-butikkkonseptet “Holy Moustache”,som også fungerer som leiligheten hans. Viprøve å spørre Holy, som han insisterer påå bli kalt, om krisen, men får en uforståeligblanding av Gandhi-sitater, nyspiritualisme,økologi og kvantefysikk til svar. En ung gutt avikke-gresk opprinnelse dukker plutselig oppfra ingensteds og rapper med seg kameraettil fotografen. Lynsjestemning. Alle agerer.Holy står igjen. “Selv om staten stjeler oglyver, skal vi ikke gjøre det mot hverandre”,får vi oversatt av eieren av kameraet etter athan og skaterne er ferdige med å gi guttengrisebank.

Så mye for atøye-for-øye vil gjøre verdenblind.

Senere påkvelden, i en dokø på en greskbar (den eneste vi finner som ikke er stengt),klokka 02.00:

– Hva slagssjampo bruker du?

– Hva slagshva …?

– Håret dittlukter så godt, hva slagssjampo bruker du?

– Eh, Redken? Men hei, hvorfor lukter du på håret mitt?!

– Oh no, er det en tysk sjampo?

Grekere er ikke så fan av tyskere, lærer vi, og klarer altså ikke legge skjule på det, selv om det skulle havarere et allerede fåfengt sjekkeforsøk. De massive tyske pengeoverføringene skal ikke få booste tysk økonomi til gjengjeldelse. Stolte grekere boikotter følgelig tyske produkter når de kan. Redken er forøvrig amerikansk, tror vi. Men som historien har vist, er det aldri dumt med litt nasjonalisme å spille på i vanskelige tider. Eller å ha minoriteter i befolkningen mankan ta ut aggresjonen på. Taxisjåføren somkjørte oss fra flyplassen til Athen, klaget overat jødene hadde ført landet hans ut i uføre.Han siktet til Goldman Sachs. Når vi besøkerden “alternative” galleribydelen Metaxourgeiodagen etter, for å høre hvordan den greskekunstscenen er påvirket av krisen, møter vi enkunstner som klager over at innvandrerne iAthen er av “verste sort”.

Opprør vs. revolusjon:
Den negative kraften er karakteristisk for opprøret, og tar som regel form av rent negative, destruktive handlinger. Den forhatede makten kollapser, om sjelden praktisk, så symbolsk. Opprøret stiller spørsmål ved makten, og eksponerer den for politisk endring i form av å vise muligheten for maktens kollaps, men uten å selv å inneha innholdet til denne endringen: hva som skal endres er ikke prefigurert i opprøret. Det er hovedforskjellen mellom opprør og revolusjon, som i seg selv vil tilby et alternativ. Har historisk vært knyttet til overgangsperioder (”interval periods”), preget av mye sosial uro, men før nye ideer har dukket opp som gjør det mulig for gamle systemer å bli overvunnet av nye. Misnøye finnes, men den kan ikke struktureres fordi man ikke samler kraft fra en felles idé. Siden nye alternative disposisjoner enda ikke er utformet, vil mange hevde at alt er gått tilbake til normalen etter opprøret, og at “ingenting” kom ut av det. Opprør utløses som regel av en hendelse (“event”), som bryter med normaliteten og hverdagen som hittil har vært, og med det åpner opp et symbolsk og materielt rom for sosial restrukturering. I Fukuyams tese om “the end of history”, hevdes det at revolusjonære “events” med utgangspunkt i opprør, ikke lenger vil skje med dagens allianse av parlamentarisk demokrati og markedsøkonomi.
Kilde: Badiou/Fischer

– Hva er en innvandrer av verste sort?

– En som stikker deg ned.

– Aha.

Hun må ha siktet til episoden i 2010 da en greker i 40-årene ble ranet og drept av en gjeng av utenlandsk opprinnelse. Hun forteller ikke noe om at de lokale nynazistiske gruppene benyttet anledningen til åta initiativ til en god gammel progrom. Deslo og knivstakk alle innvandrere – eller som ut som innvandrere – de støtte på i ukensom fulgte. Myndighetene satte inn ekstra politistyrker i de mest utsatte bydelene etter 22/7, i frykt for at det norske angrepet ville inspirere nynazistene til en ny runde.

– Det er tabu å si det blant venstrefolk,men det er et problem. I nabolaget her ser vi økende vold, mer doplanging, mer ulovligprostitusjon. Det er ikke grekere som stårbak, sier Rebecca, gallerist i Metaxourgeio, og pådriver for diverse sosial-økologiske prosjekter i nabolaget.

– Krisen er først og fremst sosial. Denøkonomiske krisen er av nyere dato, men densosiale krisen har vært der i mange år. Deter ikke mange som snakker om dette. Vet duhvorfor? Det er crazy. Det er fordi folk bryrseg mer om penger enn sosiale verdier. Folksnakker plutselig om en krise fordi folk deikke har penger i banken. Men krisen stikkerdypere.

– Vi leste en sak i New York Times derman hevdet at krisen har vært “en muse” for den greske kunsten. Stemmer det?

– Vel, selv i konsentrasjonsleierne sluttetman ikke å lage kunst.

På Mac-skjermen bak ryggen til Rebeccagår et liveopptak av Syntagma-opptøyene. Detzoomes inn på fire politimenn som denger løspå en mann.

– Det er ikke annet man kan gjøre enn åprodusere. Og krisen tvinger folk til å tenkenytt, være kreative uten å ha mye penger.Kunstmarkedet har selvsagt blitt dårligere,men flere folk kommer på utstillingene. Jeger opptatt av at galleriet mitt også skal væreen sosial arena. Den mest merkbare nyetendensen i kunsten som jeg har lagt merketil, er grafitti art.

Vi håper NY Times-journalisten fikk mye skrytfor sin kreative kulturvinkling på Hellaskrisen.

– Street art?

– Ja, street art. Jeg er ikke fan av det.Men det er det nye.

Vi håper NY Times-journalisten fikk mye skrytfor sin kreative kulturvinkling på Hellaskrisen.

Planen er en ny runde med demonstrasjoner. Tåregassen fra gårsdagen hengerfremdeles som en grå stinkende, stikkendemasse over byen. Ingenting som ikke kansmadres eller brennes, er usmadret ogubrent. Som alle forventet har regjeringenbesluttet å gå inn for de nye sparetiltakene. Iløpet av de tre-fire kilometerne det tar å gå tilparlamentet, ser vi ikke én eneste åpen butikk. Tre kafeer. De første levende vesenene vimøter er to skilpadder i en veikant som ogsåser ut til å … sloss? Vi bruker 30 sekunderpå å snakke om at Hellas virkelig har gått avhengslene når det til og med koker over forskilpaddene, før vi innser at det de holder påmed er å pule. Greit nok, et hyggelig avbrekkfør det som skal møte oss senere.

Noen med sansfor sensasjonalisme erklærer borgerkrig.

Foran parlamentet er det noe som har endret seg. Samholdet fra dagen før sprekker opp, ogkompleksiteten i den greske situasjonen slår oss i trynet. Anarkistene og kommunistene barker sammen. Noen med sansfor sensasjonalisme erklærer borgerkrig. Eneldre bygningsarbeider som protesterte medkommunistpartiet faller ned fra en balkongog dør. Anarkistene hevder han er offer forpolitiets kjemiske krigføring (les: tåregass).Ryktene begynner å gå om tilhørigheten til desvartkledde, maskerte guttene som startetkonflikten. Var det egentlig anarkister? Ellerfascister? Bøller? Hooligans? Infiltratører?Grekerne holder pusten i redsel for gjengjeldelser fra kommunistenes side. Istedenforhendelsen som forener frontene, fikk de ensom potensielt utløser blodbad blant egne.

Kommunistene går ikke til angrep. Desamler troppene og forlater demonstrasjonen.

– Hellas nå? Dum og dummere, sier en 30-årig dame vi møter på kafé, da vi tar enpause fra opptøyene.

– Det er falske anarkister som er krisen.Brenner ned butikkene til uskyldige mennesker og banker opp unge politimenn. Deteneste jeg har å si til dem er at de kan tamed seg molotovene og kaste dem inn påsoverommet til mødrene sine!

Damen har varmet seg opp nå.

– Det greske populærraseriet stammer bare fra vulgær latskap og nasjonalisme. Grekerne har hoppet på den minste sjansetil å bli sine egne mikrotyranner i livene sine.De har grepet enhver mulighet for makt, ennhvor ubetydelig, for å føle seg litt overlegnefor et øyeblikk. Ingen formål, ingen edlevisjoner, kunne riste dem ut av rollen somsmålige, misantropiske, selvsentrerte kopierav hva en samfunnsborger bør være. Og vetdere hva grunnen er?

– Nei?

– Grekere er bortskjemte familiebarn. Debor hjemme alt for lenge, og foreldrene lærerikke barna sine opp til å være selvstendigeog ansvarlige. Hvordan kan du ha ansvarligeborgere hvis du ikke oppfostrer ansvarligebarn? Det du får er et samfunn av uansvarligemammadalter og umodne, opprørske bøller.

Vi takker for kaffefølget, og den originalesosialpsykologiske forklaringsmodellen påden greske krisen.

Obduksjonen viser senere at bygningsarbeideren som falt ned fra balkongen dødeav hjertestans. Han hadde ikke klart mer avintensiteten.

Takk til SirenLøkaas for bidrag til denne artikkelen.