Trondheim Calling – januars perle

b
a

Og vi som ikke skriver om ting vi har vært på engang – noen gang må det skje unntak. Torstein Høe i redaksjonen blogger !

Trondheim viste seg fra sin aller beste side i helga. Og det i januar.

Trondheim Calling fremsto som en knallsterk og proffesjonelt gjennomført festival på alle mulige måter. Selv om lyden til tider var litt dvask eller kanskje rett og slett for lav på fredag, kom dette seg på lørdag, som også tronet som den bedre av de to dagene. Etter å ha vimset fra scenen til scene, fra bar til bar med permanente glis om kjeften i to dager må vi bare bøye oss i støvet. Trondheim har sinnsykt mye fint å by på, og alle bak Trondheim Calling har klart å samle sammen så og si det meste av det. Var du en av dem som valgte gullrekka og å tørke av deg cheezdoodlesen i sofaen denne helga kan du virkelig angre, bittert. Var du en av dem som ikke fikk billett så kanskje du er litt kjappere på avtrekkeren neste gang. Hvis vi skal snike inn litt rask kritikk så får det være den idiotiske døra mellom Byscenen og Brukbar, hvor skjenkesonene møtes. Og vi forstår de forskjellige skjenkesonene, men disse gjorde at vi kjapt gikk glipp av de første ti minuttene av hver konsert. Man vil jo gjerne få med seg litt av hvert, så dette ble naturlig nok til den største bånnski-sonen vi har opplevd noen gang. Dette er ikke kritikk til arrangørene, men til et byråkratisk apparat som skaper desto mere fyll (Hva forventer de, at vi skal bestille 0,25 øl? Vi er tross alt festivaldeltakere, hehe). Dog, at dette var det verste som skjedde hele helga sier sitt om hvor vellykket dette arrangementet faktisk var. Uansett om du var der eller ikke# her er en rask oppsummering av våre opplevelser, i kronologisk rekkefølge, for deg som gikk glipp eller ikke husker:

Fredag startet med noe vi i all vår subjektiv mening vil kalle en meget fin prisutdeling. Utrolig bra oppmøte av toppfolk fra alle bransjer, som smilte fra øre til øre i takt med våre. Vi fikk gleden av et besøk fra et trondheimsband som er et av de få av internasjonalt kaliber og igjen subjektivt sett det beste som har skjedd på Trondheims musikkscene siden The New Violators: Amish 82 sparket i gang en vakker fredagskveld med en danseperle av en låt: Hollywood, før Trondheimprisen kjørte seg kjapt gjennom den neste timen uten kleine scener, storkjendiser eller mokkamennreferanser. Det er hevet over enhver tvil at Brukbar/Byscenen var plassen å være i de neste timene. Bytryner, halvfiff og omtrent hele byens musikkmiljø minglet rundt med fulle glass og hele kvartalet så ut som en million i de neste timene fram mot første konsert. For vår egen del blei vi sittende fast mellom en diskusjon og en øl, så første konsert ble derfor Highasakite. Flytende og varm pop, som ikke er redd for å overraske hverken melodisk eller instrumentalsk. Jordnært og strippet for unødvendig støy, tør vi påstå at Highasakite er et av de bandene som er enda bedre live enn på plate. Det kunne imidlertid virke som Byscenen ble en nesten for stor scene, kanskje det var fordi det var litt sparsomt med folk, kanskje det var pga lav og ullen lyd. Vi koste oss uansett og oppdaga at de hadde rigga en liten ølbar bakerst i konsertsalen. Perfekt.

Utover kvelden var vi flere ganger innom den jævla bånnski-sonen mellom de to skjenkesonene, og ting fortoner seg litt både uklart, elektrisk og gladtrist fram til vi blir stående og trampe takta til velklingende synther fra Amish 82, gutta som rett og slett er for pene for rock, og har satt spor i hjertet vårt. De har satt et helt eget preg på dagens electropop. Energisk og dansbart bestående av synth, gitar og trommer i bunnen som får alle og enhver til å smile.Etter den rungende applausen dør ut høres ukjente lyder fra Trondheim Lyd-scenen rett utafor døra. Nysgjerrig tar vi turen bort til baren for å finne ut mer. På den lille scenen står Mio, et monster av et band. Enten kjøper du det og lar deg rive med, eller så blir du stående og lure på hva faen det er som foregår. Paljetter, skinnbukse, ansiktsmaling. Rock, synth, disko. Schizofrent er en understatement. Vi kjøper det og blir nærmest ekstatisk over denne fordomsfrie utfoldelsen som åpenbarer seg foran oss. Denne konserten slutta så alt for tidlig. En kjapp tur innom bånnskisonen og Brukbar før kvelden tar slutt, og veien hjem har plutselig fått mange nye og veldig brå svinger, for ikke å snakke om at isen har blitt jævlig mye glattere enn tidligere.

Lørdag
Dagslys. Klokkeradion sier at jeg er for sein til avtalen på Brukbar, og et visst band sitter og venter. En rask telefon oppklarer situasjonen og kort tid etter sitter vi glade rundt bordet med hver vår øl. Selv om vi er profesjonelle er det da tross alt festival. Etter å ha kjent litt for godt på den faretruende fella det er å måtte bånnske annenhver øl fordi du prøver å rekke en konsert, setter vi på bremsene litt i dag. Det er mye godsaker på programmet, og vi vil få med oss mest mulig. Ta på sikkerhetsbeltet.
Vi starter friskt ut med Angelicas Elegy. De var en av de vi hadde høye forventninger til dennne helgen – ikke rart, når vi blir fristet med at bandet er lettere inspirert av Tame Impala. Men det er noe med denne lo-fi indierocken med støyelement som ikke gjør seg på Byscenen, hvor gjenklangen fra alle elementene blandet seg i en slags grøt. Skyt oss – men vi gleder oss til å høre Angelica’s Elegy på en annen scene. Rett etter varmer Peevish Penfriend opp ampene utenfor. Er det lov å kalle dette postcore med lette punkelementer? Peevish Penfriend fant seg i alle fall til rette på Trondheim Lyd Scene, og fylte scenen hundre prosent. Et meget friskt pust under en festival der scenen ved siden av var preget av ganske mange indierock- og shoegazeband. Peevish er også blitt mere minimalistisk den siste tiden med en renere sound, noe som kom fram perfekt denne kvelden. Rett inn på Byscenen igjen, nå for å se Bendik. Vakker, lekende indiepop med mye muskler – Bendik kan på mange måter beskrives som søskenbarnet til Gåte, men har en særegen lyd og en tight og helhetlig framtoning på scenen. For de som husker opptredenen på Urørt forrige fredag, multipliserer vi det med tre – de imponerte enda mer på Byscenen. Magisk. Bandene får bare en halvtime hver, og konsertene er lina opp som perler på en snor, så en halv time med svevende pop senere står vi nok en gang på Trondheim Lyd Scene for Blood on Wheels. “Det ekje røyken som gjør en bra rocker”, sa Frode Alnæs i en antirøyk-kampanje på nittitallet. Tøv, påstår vi. Med vaskeekte rock’n’roll rett i fleisen finner vel muligens ikke Blood On Wheels opp kruttet, men de konsentrerer det og fyrer av med ampene skrudd på elleve. Hvem sa at rocken var død? Drittsekken i oss kan fortelle at vi nesten koste oss mer på Blood On Wheels på Trondheim Lyd Scene under Trondheim Calling enn den halvfulle Danko Jones-konserten på Byscenen i høst. Bare nesten ja. Nå måtte vi for første gang denne kvelden bånnske øllen, for nede på Supa børster The Last Ninja støvet av joysticken. Et 8-bits chiptune-synthshow som kom til sin rett nede i kjelleren med det sinnsyke annlegget. Den indre nerden i oss får spontan utløsning av det opplegget her. Litt synd at jeg liker konseptet bedre enn låtene, men man kan vel ikke få alt på en gang heller tydeligvis. Ned med øllen og opp på Byscenen for I Love Winona. Rutinerte og flinke musikere leverer et pompøst postrock-show. Til tider vakkert og rørende, andre ganger storslått og tøft. Tight band med stort spekter. Imponerende, de kler Byscenen med eleganse.

Ettersom klokka nå har blitt ganske mye passer det seg fint med en svipp innom delegatbaren bakerst i lokalet. Etter å ha blitt lurt til å bruke 100 spenn på en firer med Fernet(!) og påfølgende diskusjon og lovnad om at “joda, jeg har jobba lenge i utebransjen, og det er helt normalt det” rekker vi jaggu ikke en røyk en gang før neste band står og tripper på Trondheim Lyd. En løsningsorientert venninne dukker opp og bedyrer at posesnus av det røffe slaget i både under- og overleppe skal funke. Det kjennes som jeg har hareskår og underbitt, men glemmer det umiddelbart da Sunswitch drar i gang motoren. Dronete og fuzztung sludge/doom-metal med horn, bass og trommer. Perfekt avbrekk som rister godt i ryggraden og renska opp i øregangene. Nok en konsert som fyller Trondheim Lyd Scene til randen, og innfrir så til de grader. Konserten er over og vi konstaterer at snustriksert ikke funka, så etter en rask sprint ut og opp igjen er det klart for Scarlet Chives. Denne danske perlen forventet vi også skulle være en. Lekende og flott pop med vidunderlig trolsk kvinnevokal på toppen. Maler store lydbilder med elektroniske elementer, en storslått konsertopplevelse. Kveldens siste band er Hoist. Samspilte musikere fra det godt kjente Tom Waits coverbandet “Earth died screaming” leverer original musikk. Mye inspirasjon kommer nok nettopp fra godeste Waits, og her blir det kraftig mannevokal og luftig kvinnevokal backet med pompøse komposisjoner. En annerledes men overbevisende konsert, selv om det til tider blir litt rotete. Veien hjem er overraskende rett og isen er ikke så ille allikevel.

I retrospekt# Dette var den grommeste helga i Trondheim siden Duplex Festivalen 100 i 2004. Så mange band, så vidt spekter, så mye glade og vakre mennesker. Høydepunkt fredag: Mio. Høydepunkt lørdag: Scarlet Chives. Et såpass tettpakket program gjør dog at man må henge med i svingene hvis man vil få med seg mye, og det går desverre ikke å få med seg alt. Helgas nedtur: Bånnskisonen. Kudos til alle involverte, vi kjøper billetter til neste års Trondheim Calling usett.