Intervju med Kate Pendry

b
a

Kate Pendry(født ’65 i London) er en britiskfødt skuespiller, performancekunstnerog dramatiker, bosatt i Norge siden 1995.Pendry har bodd iOslo siden ’95og arbeider innenfor ulike medier. Hun har markert seg medkonfronterende arbeider, med et personlig og politisk innhold.

Kate Pendry provoserer som en perfeksjonert dominatrix: gjennom frykt og tillit.

Forrige fredag bød på norgespremieren til forestillingen White Rabbit, Red Rabbit. Prosjektet er et samarbeid mellom Oslo Internasjonale Teater, Cafeteatret og Nordic Black Theatre, Black Box teater, Det Norske Teatret, Nationaltheatret og Det Andre Teatret. Seks kvelder vil seks ulike skuespillere opptre på seks ulike scener med en tekst skrevet av den iranske dramatikeren Nassim Soleimanpour. Skuespillerne får ikke lese teksten på forhånd, så hele fremførelsen er ren improvisasjon.

Personlig synes jeg dette hørtes sykt lame ut, og facebookeventetsmykket med skolefotografier av voksne folk som poserer lekent med kaniner forbedret ikke inntrykket. Men jeg måtte bite i det sure fordomseplet. For det var et eller annet ved White Rabbit, Red Rabbit som gjorde at jeg ikke forbannet verden for at jeg hadde endt opp på Cafeteatret denne fredagen.

Men nå var ikke jeg kommet for å anmelde forestillingen, men for å intervjue første skuespiller i ilden: Kate Pendry. Planen var å snakke om hennes deltakelse I produksjonen White Rabbit, Red Rabbit. Men da “Hi, I’m Kate” ble etterfulgt av “I never go to the theatre” forsto jeg at denne samtalen kom til å dreie seg om helt andre ting.

Kate innleder samtalen omtrent slik:

– Jeg går aldri i teatret. Jeg har tenkt så mye på det, på hvorfor det ikke funker. For jeg mener, vi kan ikke bare la teatret dø ut. Det finnes tusenvis av grunner til at virkelige mennesker vil se virkelige mennesker fortelle historier, men noe har gått veldig galt i kulturnorge. Jeg sa det i radioprogrammet mitt på radioOrakel allerede 25 juli: Bare vent, innen et år kommer et rasshøl av en teaterregissør til å sette opp Breiviks manifest. Jeg har sett disse tendensene i England i åresvis nå. Disse machodrittsekkene som vil lage teater med baller. “We make hardcore theatre, not this ‘chick theatre’”. Det er forbanna patetisk, for deres publikum består av førtifem år gamle damer. De står strengt talt og skriker til mødrene sine: SE SÅ MODIGE VI ER! Fy faen. Det er fullstendig avskyelig at de lager teater av Breiviks manifest. Det har ingenting med verken Breivik eller samfunnskritikk å gjøre, det er ens alene disse rasshølenes forsøk på å kompensere for sine ereksjonsproblemer. For meg er dette rene tyveriet. Disse idiotene har grepet fatt i et materiale som sto der midt blant oss, og som alle kunne se. Men vi har hatt en menneskelig konsensus her som sier at vi lar det være. Det de har gjort er bare å trampe inn med lærstøvler på bena og gripe tak i dette utrolig såre temaet og hyle SE SÅ MODIGE VI ER! De er ikke modige, de har bare bæsjet på frokostbordet. Vi har en felles konsensus i dette landet som sier at vi ikke bæsjer på frokostbordet. Det er slik vi holder samfunnet sammen. This one goes out to you, Kai Johnsen. Vi ser deg der du sitter på Godt Brød med buksene på knærne!

Men Kate, jeg opplever både deg og ditt kunstnerskap som både svært politisk engasjert og svært selvutleverende. Hvor bevisst er du i forhold til balansen i ditt kunstneriske arbeid? Eksplisitt politisk og/eller ekstremt selvutleverende kunst kan jo fort tippe over til å bli vulgært?

Ja, og jeg mener hardcore politisk teater er akkurat like narsissistisk som det mer private onaniteatret. Alt har den samme svakheten: det handler bare om kunstneren, og ikke om publikum. Det er fryktelig vanskelig å ha publikum i tankene. Man må konstant scanne rommet, føle på publikum. Du skal svette når du står på scenen, men samtidig skape en illusjon av å være helt avslappet. Men de fleste skuespillere er late. De tror de jobber hardt, men det gjør de ikke. Jeg er forskrekket over det som foregår på Nationaltheatret og Dramatikkens hus. Arrogant, selvhøytidelig søppel. Det er en ren fornærmelse, det er galt og det må stoppes. Det er ikke uten grunn at FrP har reist seg som en Leviathan og uttrykt forakt for kultureliten. Det er ytterst problematisk at Norge ikke har besvart denne kritikken. Jeg har bodd her i 15 år nå og jeg har sett enorme forandringer. Spesielt etter 22.juli. Jeg holder ikke ut teatermiljøet lenger. Så jeg står svært sjeldent på scenen, det må være noe jeg virkelig tror på.

Og det fant du altså i White Rabbit, Red rabbit. Hvordan var det for en kunstner som er vant til å ha fullstendig kontroll over eget arbeid å skulle være underlagt en regissør?

På mange måter har jeg fremdeles fullstendig kontroll, for jeg er alene på scenen og kan gjøre hva jeg vil. I denne produksjonen stolte jeg på meg selv og bestemte meg for å hengi meg helt og holdent til prosjektet. Men jeg hadde også en enorm tillit til regissør og produsent Øystein Brager og Oslo Internasjonale teater. Deres integritet er så enorm, og jeg trodde ikke et sekund at min integritet kunne bli truet av dette. Jeg forsto at dette var et veldig viktig stykke, og jeg var utrolig glad for å slippe å forberede meg til det. Det var bare improvisasjon, og det føltes veldig frigjørende.

Apropos frigjøring: du er tradisjonelt utdannet skuespiller, men arbeidet ditt blir som regel omtalt som performance art. Beveget du deg i denne retningen som en del av et slags frigjøringsprosjekt fra teatrets (påståtte) rigide konvensjoner?

Nei. Jeg liker ikke performance art. Den eneste grunnen til at jeg gjør det er at det er det eneste feltet jeg kan få jobb innenfor, og det eneste feltet som er åpne for den typen materiale jeg vil jobbe med. Det jeg driver med er beint frem teater, de består bare av uvanlige og mørke tankereiser. Det faktum at jeg aldri har lykkes som klassisk skuespiller har vært smertefullt for meg. Hjertet mitt ligger hos Shakespeare. Jeg relaterer meg overhode ikke til performanceverden. Performancekunstnere er folk som ikke kan spille, men som kommer unna med det ved å kalle det performance art. Det er søppel.

Jeg går som sagt aldri i teatret, og jeg ser hvertfall ikke performance art. Men hvorfor skulle jeg det? Jeg trenger ikke vite hva som skjer i feltet mitt, for jeg ser ikke på det som en industri. Mitt arbeid består av å fortelle historier og for meg er det viktig at de kommer fra en ren kilde, og ikke bare bli imitasjoner av imitasjoner. Jeg ønsker ikke fortelle historier som allerede har blitt fortalt av noen andre.

Så hvor henter du inspirasjonen din fra? Beklager TOPP-spørsmålet som har sneket seg med her, men jeg opplever deg som relativt teoretisk bevisst, så har vanskelig for å tro at dette bare har falt fra himmelen og rett ned i hodet ditt?

Jeg leser enormt mye dramatikk og jeg har også lest min andel teaterteorier. Brecht, Grotowski, Artaud. De er filosofer, og jeg tror man enkelt kan overføre deres tanker til hvilket som helst aspekt av livet. En god ide vil alltid holde vann, og en god teori vil blow your mind. Omgang med gode teorier gir en spirituell opplevelse, enten det er matematikk, kjemi, filosofi eller teater.

Men det er noe veldig galt med premissene for samtidens teater. Det har overhodet ikke vært i stand til å utvikle seg i takt med samfunnet. Etter 11.september 2001 har verden beveget seg i svært merkelige retninger og endret seg til det ugjenkjennelige, men teatret har ikke hengt med. De prøver bare å henge på seg diverse prosjektorer og andre multimedia i tro om at dette gjør teatret nyskapende og innovativt. Herregud. Men jeg tror at det som skjedde her i kveld, med White Rabbit, Red Rabbit er et steg i riktig retning. Mot et teater som krever at skuespilleren er fullstendig skjerpet. Jeg har isolert meg i to måneder for å forberede meg til denne forestillingen. Akkurat som en atlet må en skuespiller være i toppform før the big game.

Du har en gang uttalt at all god kunst må være provoserende? Står du fortsatt ved det?

Ja, selvfølgelig. Men vi er nødt til å definere disse termene: provokasjon, sjokk, kontrovers. Provokasjon trenger ikke være noe som slår deg i ansiktet og får deg til å gå hjem med en følelse av å ha blitt misbrukt. Jeg stjeler bare fra Brecht: “When the audience laugh and their heads are thrown back. It’s at that point they’re most open, and thats when we pour in our message”. Det er provokasjon. Å plutselig innse at du har svelget en ide gjennom brechtiansk verfremdungsteknikk. Å provosere er en kunstform svært få behersker. Å provosere som en perfeksjonert dominatrix, gjennom frykt og tillit: “Dette er noe du må gå gjennom, det vil bli smertefullt, men jeg passer på deg”. Det er det jeg gjør, det er slik jeg provoserer. Men jeg mener at kunst ikke skal være skadelig. Hvis du sårer publikum er du nødt til å gi dem verktøyene de trenger for å komme seg videre

Så det hviler et enormt ansvar på kunstneren?

Ja, absolutt. Et enormt moralsk ansvar.

Amen. Men uansett. Klokken går, du har venner som venter på deg oppe og jeg har en Natt&Dag-lansering å rekke, så la oss oppsummere: Du hater teater og du hater performance art. Hvorfor velger du da å fortsette uttrykke deg gjennom scenekunst? Kan du ikke bare skrive en bok eller lage en blogg?

It’s very simple. I do it for the money. Det er den eneste måten jeg kan tjene penger på. Ikke at det er noe særlig penger i det heller, jeg er jo nær konkurs.

Jaja. De penga, de penga. Men har du, kjære leser, noen penger til overs kan du for eksempel stikke innom et av disse scenene, en av disse dagene og oppleve en av disse skuespillerne fremføre Nassim Soleimanpours brev til verden. From Iran with love.

For mer info og billettsalg, trykk her.

5. mars kl. 19.00: Litteraturhuset – Mohammad Mirzazadeh

6. mars kl. 19.00: Black Box Teater – Iram Haq

7. mars kl. 14.00 (matiné): Det Norske Teatret – Sarah Ramin Osmundsen

8. mars kl. 19.00: Torshovteatret – Mariann Hole

10. mars kl. 19.00: Det Andre Teatret – Mats Eldøen