SXSW: Filmspessial

b
a

South By Southwest (SXSW) mottok i år over 3300 kortfilmer,men mente det holdt med 27 filmer til hovedkonkurransen “Narrative Shorts”.Nåløyet er altså trangt, men en av disse som har greid å klemme seg inn heterJakob Rørvik. Han har regissert, produsert og skrevet den norske kortfilmen“My Friend Kills Time”. Filmen vil kjempe om festivalens “Grand JuryAward” og vinneren av prisen vil angivelig være kvalifisert til en Oscar-nominasjon.Aiai!

SXSW er nemlig mer enn halvbra indieband med størreambisjoner enn evner. Bransjebladet Indiewire har gjort opp status og regner nåfestivalen blant de fire viktigste filmfestivalene i verden: “SXSW isafestival at the cusp of technological innovation […] taking the lead in showinghow festivals might look in the future”.

Jakob Rørvik kommer opprinnelig fra Sandnes, og er utdannetved toppskolenNational Film & Television School i London.Eksamensfilmen hans – «VanillaSong» – ble valgt ut til Cinefondation-konkurransen iCannes. Deretter laget han den prisvinnende novellefilmen “Scratch” medViktoria Winge, Luke Treadaway (Clash of the titans) og Patrick Kennedy (WarHorse, Atonement) på rollelisten. Da vet dere hvor landet ligger.

Anyway, vi fikk tak i Jakob, direkte inne fra Austin, Texas.

– Det er en som heter Claudette Godfrey har ansvar forutvelgelsen av filmene, forklarer han.

– Hun innleder hver visning med å si at hun har valgt filmersom forteller sine historier på unikemåter. Det er kanskje det jeg har lykkes med i My Friend Kills Time. Jeg jobberalltid med et lite håp om at den kumulative effekten av bildene jeg filmer skalbli like unik som det enkeltmennesket jeg beskriver.


Notert! Hvordan foregårvisningene dere nede?

– Vi har vært så heldige å få alle våre visninger i denlegendariske Alamo Lamar-kinoen, Austin-regissør Richard Linklaters lokale kinoog hangout. Jeg har sjelden møtt et mer entusiastisk og generøst publikum på enfilmfestival. Selve hovedprisene velges av fagjuryer, men det er også en rekkepublikumspriser i sideprogrammene.


BransjebladetIndiewire regner festivalen blant de fire viktigste filmfestivalene i verden.Hvordan har den etablert en slik posisjon?

– For det første har jeg har inntrykk av at festivalenlegger sin stolthet i å finne obskure, men engasjerende filmer som kanskjealdri ville nådd et større publikum hvis det ikke var for SXSW. Jeg har snakketmed flere journalister her som sier at festivalprogrammet har opparbeidet entype kredibilitet som flere av de mer tradisjonsrike amerikanske festivalene nåhar mistet. For det andre har jo festivalen i en årrekke bygget opp et særdeleslojalt og kunnskapsrikt publikum gjennom musikkdelen, og jeg tror at det erdette publikummet som nå omfavner filmdelen av festivalen. Hvis film skaloverleve som en kunstform utover folks hjemmekinoer, så er det ekstremt viktigat festivaler og kinoer skaper en følelse av “community” utover selvefilmvisningen. SXSW, med sine mange fester og en åpen kontakt mellomfilmskapere og publikum, lykkes i nettopp dette.


Hvis film skaloverleve som en kunstform utover folks hjemmekinoer, så er det ekstremt viktigat festivaler og kinoer skaper en følelse av “community”.

Vi som forbinder SXSWmest med musikk, har vi misforstått litt?

– Jeg tror at SXSW gir et godt bilde av hvordan morgendagensfestivaler skal være. Det er ingen klare grenser mellom oppmerksomheten somblir gitt til ny teknologi, kunstnerisk nyvinning på filmfronten og det bandetsom går opp på scenen og spiller en låt som launcher karrieren deres. Og jegtenker at denne sammenblandingen av uttrykksformer er akkurat slik mange av ossforholder oss til kulturprodukter i dagliglivet. Det føles veldig fritt ogtidsriktig. I sentrum finner man kinoer og små musikkscener tett i tett. Og deter alltid livemusikk på festene. Tenker det blir mer spesifikke konserter deneste dagene.

Andre norske musikere– og filmskapere for den skyld – som reiser i store bølinger til Austin i dissedager, hvor bør de gå for å spise?

– De må komme seg inn i kinosalene på en av Drafthouse-kinoene,enten Alamo Ritz eller Alamo Lamar. Der har du servering i salen under helefilmen. Jeg anbefaler Royale With Cheese og et glass Brooklyn Lager eller denlokale favoritten Shiner Bock Beer.

“Keep Austin weird”,er et slags lokalt mantra eller motto etter hva vi forstår. Merket noe til det?

– Vi møtte på Daniel Johnston på en fest her. Han er jo enperson som holder den “Austin Weirdness”-fanen høyt. Vakkert menneske. Vakkerby.