Angels before the battle, Mother

b
a

I dagens visuelle kultur blir vi bombardert med hundrevis av bilder i minuttet. Flesteparten av disse bildene vil vi kategorisere som fotografier. Vi vet absolutt hva et fotografi er og hva det gjør. Men poenget her, eller poenget i denne utstillingen av Jason Havneraas, er at dersom disse massemediebildene er fotografier, så er det ingen fotografier i denne utstillingen, fordi fotografering kan gjøre så mye mer enn det. Vi tok en prat med Havneraas i anledning hans åpning på Noplace i kveld.

I presseskrivet står det at ikke noe av det manfinner på utstillingen din er fotografier dersom det massemediene presentererfor oss hver dag er fotografier. Hvorfor kan man ikke bare sette et skillemellom kunstfoto og… bilder?

Jeg tror noen av bildene i utstillingen kan blisett på som kunstfotografier, og andre ikke. Jeg hadde et sett med strengeregler for hvordan englebildene skulle tas, og jeg lagde en spesiell stol somjeg brukte under fotograferingen. Alle som ble fotografert måtte ha hodet i enspesiell vinkel, sitte helt i ro og stirre i kameraet i fire sekunder på grunnav dets lange eksponeringstid. De er på ingen måte snapshots, og det gir enannen sinnstemning i bildene.

Hvorfor valgte du å gjøre det på den tungvintemåten?

Jeg har gjennom årene utviklet en måte å jobbepå, og å jobbe med digitalkamera og snapshots gir meg ikke den sammetilfredsstillelsen.

Det er sikkert derfor du ikke er paparazzi.

Ja, for jeg kunne jo sikkert vært det. Jeg tenkteen stund på å begynne med kommersielt fotografi, men jeg tenkte at jeg kantakle det å være kunstner, jeg har det rette temperamentet.

Hva var grunnen til at du ville avbildemennesker utkledd som engler?

Jeg vokste opp i et antroposofisk fellesskap,og det har selvsagt påvirket meg og hvordan jeg jobber. Jeg har i senere tidjobbet med foto i disse fellesskapene, og jeg ville beholde et element av det,men ikke gjøre fotograferingen der. Så jeg prøvde å finne ut hvordan en engelser ut for meg, og det er som fra skuespillene jeg var med i som barn, med enpappkrone og hvit kjortel. Jeg lånte kostymene fra et antroposofisk kollektiv,og brukte venner av meg som modeller. Det var den eneste måten bildene kunnebli autentiske for meg.

Du har til sammen tatt femti englefotografier, hvordanvalgte du ut de som skulle stilles ut?

Jeg valgte først bildene jeg kunne relatere meg mest til, og det var for det meste de av menn på min egen alder, men etter endiskusjon med en venn bestemte jeg meg for å bruke fotografier av både menn ogkvinner i ulike aldersgrupper. Jeg vil ikke si at denne utstillingen handler om22/7, men jeg tror den ville vært annerledes hvis hendelsene ikke hadde funnetsted. Jeg hadde kanskje ikke kommet opp med ideen om engler, og jeg trorutvelgelsesprosessen av bildene ville vært en annen. Jeg følte at jeg måtte røreved det temaet i utstillingen, siden det er noe hele Norge er påvirket av, ogsom kanskje ikke alle vet hvordan de skal takle.

Hver dag utsettes vi for hundrevis av bildersom ikke er i nærheten av å ha samme grad av arbeid bak seg. Hvordan tror dudet påvirker oss?

Jeg tror vi har blitt immune mot bilder avforferdelige hendelser, eller kanskje bilder generelt. I våre dager trengerikke et bilde å være tatt av en god fotograf for å ha påvirkningskraft. Jegforsøker å ta bilder som er bundet til meg selv, til hverandre og til verdengenerelt.

Er ditt virke som kunstner etselvrealiseringsprosjekt?

Nei, jeg vil heller si at jeg tar elementer avting jeg kjenner godt til, og lager abstrakte linker mellom dem som kan væreforståelige for meg, men kanskje ikke alltid for andre. Men det som kan væreforståelig for andre er at jeg har tenkt over arbeidet jeg har gjort, og at detligger noe bak det. I forbindelse meddenne utstillingen har jeg har tenkt mye på min generasjons forhold til sineforeldre, og den idealismen som kom med babyboomgenerasjonen. Idealismen fra60-tallet har ikke blitt oppfylt, og spesielt ikke for meg med tanke på miljøetjeg vokste opp i. Min generasjon blepresentert for verden som et paradis, mens nå synes det å falle fra hverandre.Nå som vi blir voksne og skal ta over må vi ta stilling til dette, hva skal vigjøre nå?

Hvorfor benytter du den amerikanskeborgerkrigen som en rød tråd i utstillingen?

I filmen som er en del av utstillingen syngerjeg en gammel krigssang, og bruker den amerikanske borgerkrigen som en allegorifor det som foregår inni oss i dag. Vi kjemper en kamp mot oss selv, for viliker ikke menneskene vi har blitt. Viliker ikke at vi er en del av en dårlig utvikling, men vi vet heller ikkehvordan vi skal komme oss ut av det.

Føler du at du må kjempe en kamp med deg selvhver dag?

Nei, altså jeg er en optimist og jeg hater ikkeverden eller noe sånt, men som kunstner føler jeg at min oppgave er åkommentere fremfor å ha noe mål med kunsten. Jeg er ikke alltid sikker på hvade kommentarene er heller, før resultatet er ferdig.

Angels before the battle, Mother har åpning på NoPlace i Gamlebyen i dag kl 20.00, og henger til 20. mai