Danske tilstander

b
a

Piker, minigolf og Burger King – eller hvordan Danmark bleeuropamestre.

Når folket nå benker seg foran sine TV-skjermer dennesommeren for å følge verdens tredje største idrettsbegivenhet, synes utfalletgitt. De aller fleste “vet” at Spania kommer til å vinne turneringen i en orgieav kortpasninger, mens de som føler seg litt ekstra smarte tipper at Tyskernevil overraske og ta tronen fra de seiersvante spanjoler. Men om du føler denneforutsigbarheten tar noe av gleden ut av turneringen, så bare tenk 20 årtilbake, til en sommer da Danmark ble konger av Europa uten engang å hakvalifisert seg.

Vi husker at det skjedde, men vi husker ikke egentlig hvordan. Kjører man enfriassosiasjonstest over det ganske land på hva folk forbinder med Danmarkstriumf i 92 vil utvilsomt “dansk dynamitt”, “gladfotball” og “Michael Laudrup”dukke opp temmelig ofte, men realiteten er at ingen av disse tre hadde noe medsaken å gjøre. Dansk dynamitt var navnet som ble gitt til danskenes ellevilleVM-lag fra 1986, et lag som sjarmerte hele fotballverdenen da de sprengteUruguay i luften og vant 6-1. Men dynamitt kan være ustabile greier, og dalaget møtte Spania i første utslagsrunde (og dette var lenge før Spania bleverdens beste lag) var det de danske dynamittgubber som selv gikk i lufta, ogspanjolene vant 5-1. På benken den gangen satt Richard Møller Nielsen, da somassistenttrener til landslagssjef Sepp Piontek, og han konkluderte med at dennetypen bekymringsfri angrepsfotball gjorde danskene altfor sårbare bakover. Nårhan ble sjef skulle det bli andre boller.

Og det ble det også, da Piotnek ga seg i 1990 og MøllerNielsen tok over, ble det helt, helt andre boller. Møller Nielsen innført enlangt mer pragmatisk og defensiv måte å spille på, noe som førte til atdanskenes store stjerne, Michael Laudrup, nektet å spille på landslaget.Laudrup hadde sin måte å spille på og var ikke interessert i å tilpasse seg. Såda lagkameratene hans sommeren 1992 spilte EM-finale, satt Michael Laudrup påen bar i New York og fikk oppdateringer fra sin far over telefonen.

Men det var ikke slik at Møller Nielsen var noen umiddelbarsuksess, faktisk var han ingen suksess i det hele tatt. Danskene kvalifiserteseg ikke til EM i Sverige i 92, og på forsommeren av 1992 visste Richard MøllerNielsen like godt som alle andre at han var i ferd med å få sparken. Helt tiltelefonen hans ringte, og han fikk beskjed om at Jugoslavia hadde blitt kastetut av turneringen. Danskene var inne. Myten sier at Peter Schmeichel og deandre spillerne kom rett fra strandferie. Dette er ikke helt korrekt, menlikevel: Da danskene gikk løs på turneringen var de uten sin store stjerne, de bleledet av en trener som var i ferd med å få sparken, og de hadde knapt forberedtseg.

Danmark stilte til turneringen i en rigid 4-4-1-1-formasjon,med Michaels lillebror Brian Laudrup som den eneste kreative kraften i sinposisjon bak den enslige spissen Flemming Povlsen. Det la ikke akkurat opp tilfestfotball, og i åpningskampen mot Graham Taylors minst like gråe England bledet passende nok 0-0. 1-0-tap mot Sverige i kamp nummer to betydde at Danmarkmåtte slå turneringsfavoritt Frankrike for å gå videre. Dagen før kampen, påvei hjem til hotellet fra en treningsøkt, passerte danskenes spillerbuss enminigolfbane. En av spillerne spurte Møller Nielsen om de kanskje kunne fåspille litt, og i et inspirert øyeblikk sa han ja. Senere har spillerne snakketmye om hvor mye de to timene på minigolfbanen betydde. Fremfor å sitte påhotellet sitt og grue seg til kampen surret de rundt og kastet minigolfkøllerpå hverandre. Dagen etter var franskmennene, som også måtte vinne, stivbeinteog nervøse, mens danskene var avslappede og utvungne. De vant 2-1.

På denne tiden var det bare åtte lag i EM, så da de førstkom ut av gruppespillet var danskene plutselig i semifinalen. Der ventetNederland. Møller Nielsen forstod at minigolfen hadde vært en genistrek, så hanprøvde å finne andre ting som kunne distrahere spillerne på samme vis. Scenenvar den samme, spillerbussen var på vei hjem til hotellet etter en treningsøkt.Bussen passerte en Burger King, og spillerne lurte på om de kunne stoppe og taen Whopper. Det fikk de, og hele det danske holdgikk inn i burgerosen og hadde det riktig hyggelig. Mot Marco van Basten, Frank Rijkaard, Dennis Bergkamp og Ronald KoemansNederland ble det 2-2 og straffekonkurranse. Danskene, atstadige og helt utenpress, vant enkelt, og var klare for finalen.

Der ventet seiersmaskinen Tyskland, og Møller Nielsen varbekymret. Strategien med å få spillerne til å hygge seg og slappe av hadde værten kjempesuksess, men hva skulle han gjøre nå? Igjen stod tilfeldighetene dendanske bi: Ingen hadde trodd de skulle komme så langt, så ingen av spillerenskoner hadde skaffet seg hotellrom i Stockholm der finalen skulle spilles. En avspillerne spurte derfor om konene kunne få bo på spillerhotellet, og MøllerNielsen sa selvsagt ja. Dagen etter, da det var tid for finale, var deseiersvante tyskere anspente og preget av presset, mens danskene var – pussignok – salige og i godt humør. Tyskerne produserte sjanse på sjanse – uten forløsning.Danskene på sin side scoret på to av de få sjansene de hadde. Etter nittiminutter var en av Nordens største idrettsprestasjoner noensinne et faktum.

I ettertid har Møller Nielsen nektet for at han gjorde noe spesielt genialt.“Det handler om flaks, min venn”, uttalte han. “Alt handler om flaks”. Så når dusetter deg ned for å se EM i sommer og vet at Spania eller Tyskland vinner, så huskat det alltid er sjanse for at noen kan ha flaks.

Lars Sivertsen (f. 1987) er en omflakkendefotballskribent med leken nærteknikk på tastaturet. Han ser urovekkende mye påfinsk førstedivisjon og skriver i tillegg for TV 2 Sporten, Josimar, TheBlizzard, When Saturday Comes m.fl. Følg ham på twitter: @larssivertsen