Krigsoppgjøret

b
a

Rettferdighet for gartner Syversen! Victor Lind er – heldigvis – ennå ikke ferdig med Krigen.

Fakta:
Victor Lind, født 15. desember 1940, er en norsk billedkunstner som på 1960- og 70-tallet tilhørte denpolitisk engasjerte Grasgruppen. Ble tidlig kjent som en habil grafiker, mengikk senere inn i en friere rolle med tanke på håndverk. Jobber nestenutelukkende med ideologi og de mørkere sidene av den norske deltagelsen under 2.verdenskrig. Han er også kjent for å være en av foregangspersonene baktilblivelsen av Statens Kunststipend. Åpner i oktober en park på Hasle i Oslomed mål om å hedre den heroiske krigshistorien til gartner Rolf Syversen ogCarl Fredriksens Transportbyrå.

Nårkunstner Victor Lind i november tar over hele Kunstnernes Hus, vil det være etav hans siste stopp på et nær tjue år langt traumatiserende prosjekt med navn “Contemporary Memory”. Prosjektet handler om å belyse deler av dennorske deltagelsen under 2. verdenskrig som har forblitt ukjent for de fleste. Målet er å gi sentrale aktører det ettermælet de fortjener.

Vihar alle hørt historien om Max Manus. Men hvamed gartneren Syversen og et transportbyrå med kodenavn Carl Fredriksen (en fordekt hilsen til kong Haakon i form av hans danskefornavn)? Vinteren 1942-43 varet gartneri i Hekkveien, rett ovenfor Carl Berners plass i Oslo, utgangspunktetfor den mest effektive transporten av jøder og flyktninger til Sverige. GartnerRolf Syversen og resten av ledergruppen, Gerd og Alf Pettersen og Reidar Larsen,hjalp over tusen mennesker i sikkerhet, cirka halvparten av dem jøder. Sidendro Gerd, Alf og Reidar etter. Rolf Syversen fortsatte arbeidet, men ble etter korttid arrestert og senere skutt.

I1942 organiserte den norske politimesteren Knut Rød hundre drosjer til Statspolitiets adresse i Kirkeveien. Drosjene – fyltav betjenter – skulle hente 532 norske jøder fra deres hjem om natten.Drosjenes destinasjon var det tyske transportskipet SS Donau med kurs motAuschwitz. Elleve jøder overlevde. Knut Rød ble i krigsoppgjøret frifunnet forsine handlinger og fortsatte sitt arbeid som politibetjent til han gikk av medpensjon i 1965. Det er historier som dette, i hver sin ende av spekteret, som erutgangspunkt for Linds arbeider.

Torsdag 26.november 1998 klokken 04:30 i Kirkeveien gjenskaper Lind denne hendelsen på sekundet, 56 åretter, ved å bestille en kortesje av drosjer. Verket får navn “Contemporary Memory – I’ll bring you home”.

Hvor finner du det positivei dette prosjektet?

– Jegfinner for eksempel mye glede i den fantastiske historien om Carl FredriksensTransport og gartner Rolf Syversen. Historier om vanlige folks motstand oggjennomføringsevne under andre verdenskrig. Gartneren hadde gartneriet ogFredriksen hadde transportbyrået og begge så hva de kunne utrette med det. Deter vakkert.Det ligger også enhistorie om valg her, politimester Rød kunne for eksempel uten problemer kjørtpolitibilen sin til Sverige full av jøder og hemmeligeopplysninger, men valgte annerledes. Motsatsen finner du i gartneren. Og det måsies at det nødvendigvis ikke tjener deg noe som helst godt å gjøre det gode.Rød levde relativt problemfritt videre mens gartneren ble skutt i engrøft.

Ligger det en grunnleggendeog menneskelig impuls om hevn over ditt nitidige arbeid? At denne fascistjævelen av en politimester som prøvde å sendedeg og moren din til gasskamrene i Auschwitz ikke faen skal slippe unna?

– Ja, ja,absolutt. Ikke prøv deg på det igjen for da blirdu skutt ned, ikke sant. Om en person som Rød gjorde bleskutt under en aksjon, så var det helt berettiget. Jeg er ikke pasifist for femøre. Man skal ikke komme unna med det de gjorde, jeg er opptatt avrettferdigheten rundt dette.

Hvordan er det å jobbe medet prosjekt gjennom tjue år? Det er lang tid …

– Det erdet faktisk ingen som har spurt meg om. Det er litt anstrengende og traumatisk.Du kommer så langt inn i materialet at du på en måte blir der inne. Jeg trorikke det er noen slags ende. Det er ongoing.Det kommer stadig nye opplysninger og jeg er nysgjerrig som faen. Jeg tror ogsåjeg får et rikere liv ved å dykke ned i det.

En i gjengen til kunstkritikkhalvgud Hal Foster skrev en gang at han ikkeskjønte hvorfor kunsten i så liten grad beskjeftiget seg med “materiale” fra 2.verdenskrig og Holocaust. I bådelitteraturen og filmen finner vi et drøss avreferanser til denne tiden. Hvorfor ikke i kunsten?

– Jeg gikk i Nasjonalgalleriet en dag for åundersøke nettopp dette. Jeg fant nesten ingen ting. Man kan spekulere iom denne typen tematikk og kunst ikke har den største salgsappellen.

Jeg er ikke pasifist forfem flate øre!

Gitt at vi godtar premissettil denne fyren i Foster-kretsen, hva er det kunstnerne kvier seg for?

–Det handler nok om et manglende grepom politikken, tror jeg. Har du grep om den, og samtidig er kunstner, vil detnedfelle seg noe med en gang. Det kan også ha noe med at de fem årene krigenvarte var “for kort”. Kunsten liker å strekke seg over disse lange linjene, frahulemalerier, til religiøse bilder av mennesker som vrir seg på korset. Det kanfort oppstå en avpolitisering. Generelt kan man si at det mangler et ordentligpolitisk trøkk.

Påstand: mange ungekunstnere prøver å være politiske, men ender snarere opp i en slags skoleflinktilnærming som distanserer seg fra materialet gjennom en endeløs strøm avkommentering, teoretisering og referering. Kommentar?

– Jeg tror mange av dem ikke føler seg jævlig forbannet på noe eller noen. Atdet ikke er noe ektefølt temperament. Da er du ikke helt politisert. Og sånn erjo det norske samfunnet også. Hva skal jeg stemme i år liksom? Kanskje ditt,kanskje datt.

Som gammel aktivist, hvilketanker gjør du deg om å unnlate å stemme?

– Som enkollektiv aksjon hadde det fungert som bare det, det hadde vært en kjempefintsvar på tiltale etter min mening. Men man viker heller tilbake. “Kan vi ikkeisteden heller kose oss?” og “dette blir tungt, det kommer til å koste meg.”Jeg føler meg intellektuelt fornærmetnår politikere snakker. Hvem tror de at de lurer? De tar ikke engang deltagelsei krig alvorlig nok.

Ser du noen form foraktivisme i den norske kunsten i dag?

– Det finneseksempler der ute. Men det virker som folk er altfor opptatt av at det skalvære “kunst”. Det burde være snakk om hendelser som skaper et stort tanke- ogfølelsesrom for deg selv. Det er dét detdreier seg om, ikke om det er kunst eller ikke. Noe som beriker deg og gjørverden større.

Albert Hoffmann, skaperenav LSD, sa på sine eldre dager at LSD var hans problem child. Som en av fødselshjelperne til verdens mestlukrative statlige kunststipendordning, har du også fostret et problembarn?

– Nei. Det handler om å få inn mest mulig midler slik at du får litt albuerom,slipper å tenke så mye på å få endene til å møtes. Det er også mye av dagenskunst som ikke er salgbar i konvensjonellforstand. I så måte mener jeg at man må kjempe videre for den ordningen viallerede har.

Politisk kunst går i alleretninger. Den kan fort bli mangelfull, banal og hva verre er: moralskselvforherligende. Samtidskunstner Merlin Carpenter gjorde en sarkastiskutstiling hvor han på lerret malte venstrevridde politiske slagord som “FUCKTHE BANKS”, “Die collector scum”.Han døpte dette “political kitsch”. Hvilke tanker gjør du deg om de potensiellefallgruvene for politisk kunst?

– Det jeghar observert, er at mange kunstnere som har drevet med andre ting enn hva jegvil kalle politisk kunst, nå gjør politisk kunst. Det er blitt inflasjon, nå erdet plutselig igjen politisk kunst somgjelder. Se bare på dOCUMENTA (en internasjonal kunstmønstring i Kassel,Tyskland som arrangeres hvert femte år, red. anm.) som med full styrke nåsetter agendaen for politisk kunst. Jeg har drevet med det hele tiden, men nårman ikke har gjort det tidligere har man en lang vei å gå. Og da blir det littsom du sier, enkle snarveier. Skal du drive med kunst og politikk, må man studere kunst og politikk på et litt høyerenivå, og det er nok en mangel for mange.

Du, med din bakgrunn, vilneppe le høyest av en jødespøk. Kan du likevel se verdien i å eksperimenteremed svastikaen i andre kontekster, for eksempel i en mer absurdistisk collagetradisjon som går forbi det konkret politiske?

– Detspørs hvordan man gjør det. Man kan vel sikkert finne en mening i eneksperimentell bruk av svastikaen, det er bare et språk. Det å bruke ordet “djevelen”betyr jo ikke at man er djevelsk. Dette avhenger helt av kontekst, så får manse om jeg er uenig eller enig. Når det er sagt: jeg mener at det blir politiskuansett hva du gjør.

“Contemporary Memory” har åpning på Kunstnernes Hus 9. november