DIS IS IT

Motemagasinet DIS kan gi deg følelsen av å være en alien som blir introdusert for menneskelig kultur for første gang.

b
a

DIS er noe så uvanlig som et opposisjonelt motemagasin. “Opposisjon” og motemagasin er ikke to ord du er forberedt på å få servert i samme setning, vi er klar over det. Men mote kan, tro det eller ei, være noe helt annet enn kjedelig kommanderende dette-er-hva-du-må-ha-på-deg solgt som din personlige tolkning av motebildet og askeblonde motejournalister som “sverger” til sarte pasteller (hvorfor er det kun i moteredaksjoner og på Holmlia man fortsatt sverger til ordet “sverger”?). DIS er et motemagasin motebransjen nekter å låne klær til. DIS utfordrer den konvensjonelle måten å tenke om et magasin, og er en nettplattform der det stadig utvikles relaterte tråder rundt kategorier som Distaste, Dystopia og Dysmorphia. Som midtpunktet itidsånden anno 2012, infiltrerer og forstyrrer DIS samtiden med like deler style og fandenivoldskhet.

dis-is-it-400x600

DIS går nærmest antropologisk til verks i å utforske det som har formet oss, nullnull-generasjonen, kulturelt og ideologisk. Når DIS lager moteserier ser det ut som de har tatt samtiden – inkludertreklameinnslagene og popup-vinduene – til seg gjennom åpne sluser. Takket ja til alle produkter, digitale nettverk, trender og livsstiler vi blir tilbudt. High fashion. Tweens. Second life. Mallrats. Harrygabberkultur. Samtidskunst. IKEA. Cholo-mote. Politisk reklame. Herbalife. Dette er deres estetikk. Side om side med omtaler av den franske filosofen Laruelles siste bok om fotografi og essays med titler som: “Cuckoo for CocoaPuffs: Cuckolding in porn and the colonial biopolitics behind it”.

I stedet for å innta en uttalt kritiske posisjon, eller forsøke å oppnå noe nytt eller “autentisk”, forholder DIS seg innlemmet, og utforsker samtiden fra innsiden, horisontalt og uavhengig av det som man til enhver tid sorterer som høy- og lavkultur. I stedet for å være motkulturelle, gir de seg fullstendig hen til “mainstreamen”. DIS er avantgarde ved å ikke være avantgarde.

Hos DIS ser man en estetikk vi er vant til å observere overalt rundt oss, men denfår en touch av noe off og perverst. Det er blitt noe mer enn det markedet ønsket at det skulle tolkes som. Intensjonen var ikke at noen skal like dem så godt. DIS elsker alt, men med en form for passiv-aggressiv hyperkjærlighet som får det store bildet til å sprekke opp i kantene. Det når et avslørende punkt der den innebygde absurditeten, tvetydigheten og det tragikomiske i samtiden kommer til syne.

Det er her det kritiske aspektet kommer inn. DIS lager moteserier med velstående MILFs kledd i siste treningstights-fashion med små hunder på armen. Hundene er tatt tilytterste konsekvens som menneskelig accessoirer og blitt til levendehunde-håndvesker.

DIS oppfinner bærekraftig bling, økologisk vajazzling og air condition-klær, så du kan fortsette å forbruke med «god samvittighet». DIS oppdaterer deg på «fornuftig” mote, som det siste innen ortopedisk lingerie, multitaskende mammaklær (der Margiela møter morsmelk-pumping) og sko i lag-på-lag (motespråk oversatt til norsk: flere sko oppå sko, eventuelt flere sko inni sko). I sine beste øyeblikk kan DIS gi deg følelsen av å være en alien som blir introdusert for menneskelig kultur for første gang. Du sitter der oppe i spaceshipen din i en alien stressless og nipper til en alien-paraplydrink. Titter ned på disse skapningene med distansert forundring og nysgjerrighet. Ler av hvor rare de er. Samtidig som tankene også støter mot noe uforståelig. Når alt klaffer, formulerer DIS det fremmede språket vi mangler stilt ovenfor virkeligheten rundt oss.

DIS vil ikke ha retro-mania, men now-mania. DIS viser at det er nytteløst å anlegge 1800-tallsbart, høre på 60-tallsrock, ta analoge fotos, og ha en egen tørket økologisk spekeskinke hengende i den loppis-innredete leiligheten din, for å oppleve noe autentisk. Det handler om å oppleve .

DIS vil omfavne vår tid som den er. En tid der de kulturelle markørene dine i form av likes på Facebook ved neste tastetrykk blir brukt i reklame ovenfor vennene dine. Der du ikke har tid til å lese teksttunge presseskriv og unge kunstnere heller lager “utstillingstrailere” modellert etter Hollywood-film. Der den siste nyvinningen på sosialemedier-fronten har skrudd opp tempoet på (og tilsvarende redusert?) menneskelig kommunikasjon til tre sekunders snapshots. Budskapet er at det ikke finnes noe alternativ. Ingen alternativ musikk, eller alternativ kultur. Eller, den finnes jo, men før eller siden kan den kjøpes og selges på lik linje med alt annet.Man kan se dette som en kommentar i seg selv. Men DIS tar det videre.

DIS gir inntrykk av å ville forsterke og akselerere status quo. I en kommersielt drevet kultur basert på å selge deg illusjonen om at du har uendelig med valg, for å dekke over det faktum at du ikke kan velge en annen grunnleggende virkelighet, viser DIS at en relevant strategi er å spille på samme logikk. Delta i maskeraden. Lage enda flere forbrukervalg og forbrukerlivsstiler. Enda flere kulturelle koder, trender og stereotypier. Skru opp tempoet, sette på femtegiret og bidra til at hjulene i maskineriet går fortere enn sitt eget beste.

Dette høres nok ikke lenger ut som noe du forbinder med motebransjen. DIS er også hittil blitt mest omfavnet – kanskje ikke overraskende – i kunstverdenen. Ved Frieze Art Fair viste DIS prosjektet Fair Trade, der de fotograferte“vanlige mennesker” sammen med kunstverkene, blant annet de ikke-vestlige vaskedamene til Gagosian Gallery. Dette bildet ble senere sensurert. Da DIS deltok på Art Basel arrangerte de en KimKardashian-look-a-like-konkurranse, til Perez Hiltons begeistring.

Det er blitt sagt at DIS er et for omfattende og innflytelsesrikt prosjekt til å kalles et kunstprosjekt. Det er nettopp det som er deres fordel. Dekritiske implikasjonene i hva DIS gjør er på én side mindre åpenbare ved at de spillerså tett på lag med de kommersielle kreftene de samtidig kommenterer. Men deblir også mer uforutsigbare og diffuse. Med andre ord, gjør de det vanskeligerefor det gode selskap å båssette dem som sin motstander. Enn så lenge. DIS er forberedt på å selge ut. Foreløpig har DIS tatt en avkrok av internett, og mellom strømmen av repetitive bloggposter, laget et midlertidig rom for avstand og motstand. Og uavhengig av hva det skulle få av fremtidige konsekvenser, har de i det minste bidratt med noen langt mer interessante bilder i databasen til Google Image Search.

www.dismagazine.com

Bilder:
Forsidefoto: Fra moteserienShoulder Dysmorphia: Bone up on shoulder silhouettes for Spring 2010. Foto: Marco Roso
Foto 1: Fra livsstil-serien Contemporary Eco Lifestyles: Deluxe Durag Salmon Skin & Eco Nelly Band-Aid. Foto: Rachel De Joode
Foto 2: Fra fotoserienFair tradevist på Frieze London Art Fair, der DIS brukte visningslokalene og arkitekturen som backdrop og subject. Dette bildet ble senere sensurert av Gagosian Gallery.
Foto 3: Fra livsstil-serien HighlyEffective People: DIS presents emerging office subcultures. Produsert avDavid Toro og Solomon Chase.
Foto 4: Fra moteserien MotherhoodIncorporated: Keeping the world abreast of the latest trends in multitaskingmaternitywear. Foto: Marco Roso