NATT&DAG tester gudstjenester

b
a

Hvilken menighet leverer best ved alteret? NATT&DAG testet gudstjenestenehos de monoteistiske religionene.

Dennorske kirke

Søndag 18.november, kl. 11.00

Gamle Akerkirke, Akersbakken 26.

Nordmennsholdning til Gud er omtrent slik: “det kan godt hende han finnes,men han må ikke tru at han er noe”. I vårt egalitære samfunn kanselv ikke Vårherre forvente seg noen opphøyd status. En holdningsom kanskje kan tilskrives fem hundre år der kirken har fungert somstatens religiøse underbruk. Gjennom aktiv politisk styring harkirken blitt hva hånflirende tunger kaller en statligseremonileverandør med sponset salmesang, administrert og økonomiskunderholdt av staten. Likevel: folket slutter i store tall opp omdenne lunkne, sosialdemokratiske løsningen. For Kirken er populær.To tredjedeler av oss lar seg døpe og konfirmere i det som frem tili sommer var landets statskirke. Litt færre gifter seg her, men nårdu dauer er det over nitti prosent sjanse for at en prest i Dennorske kirke kaster de siste spadestikkene med jord over deg.

Skrålingenfra unger som leker med kirkens Lego overdøver prestens stemme.

I Gamle Akerkirke er Gud fortsatt hovedtema, og har vært det siden kirken blebygd på 1100-tallet. Det er en massiv steinkirke hvilende på enhøyde ovenfor Telthusbakken. De svære søylene og mange rommene ikirken er imponerende, men ødelegger lyden og sikten. Får du plasspå siden, vil du måtte stirre rett inn i en steinsøyle, hele tidenmens skrålingen fra unger som leker med kirkens Lego overdøverprestens stemme. Presten, en middelaldrene kvinne, har nok dette ogtidligere erfaringer i bakhodet, når hun åpner gudstjenesten mednærmest å trygle menigheten om å delta i salmesangen: “Det er fåting som ikkeer lov i en kirke, men ikkeå synge er en av dem”. Forsamlingen ler nervøst. Oppfordringen erimidlertid til lite hjelp. Selv på slagere som “Ingen er så tryggi fare, som Guds lille barneskare”, er det pinlig lite sang.

En dresskleddmann stresser og spør sitt følge om hva det er meningen at han skalforeta seg: “Må jeg stå framme der når ungen skal døpes?”,forsøksvis hvisker han. Han viser seg å være familiemedlem avdåpsbarnet som stikker av med navneprisen (“Vi døper deg til TheoOlav Børre”).

Prekenenhandler om Jesus som går på vannet. Presten frir til publikum medfolkelig humor (“var det høyt saltinnhold eller Maizena i vannet,tro?”), og snakker videre om vitenskapens mange vidundere – menogså dens utilstrekkelighet. Å gå på vannet er å gjøre detumulige mulig, forklarer hun, og fortsetter: “Det er et under pålinje med det å reise seg fra bunnen og et liv i hat# til å gripedet gode og takke ja til kjærligheten.” Prekenen er kort, konsis ogto the point.Menigheten – de fleste der som del av til sammen fem dåpsfølger,og neppe ivrigekirkegjengere – følger tilsynelatende godt med.

Gå inn/gåforbi: Dette er stedet hvor enverken trenger å knele eller heve sine armer i lovsang. Det er etspirituelt og folkelig lavterskeltilbud. Ikke noe stress, unødvendigstaffasje eller spenning. Perfekt for stive, reserverte nordmenn.

Lovsang:

Preken:

Lokaler:

JesusChurch

Søndag 11.november, kl. 16:00

I Ballroom.Nedre vollgate 11.

“Levendegudstjenester og nært fellesskap”, lover Jesus Church på sinenettsider. Dette blir kleint, tenker vi, og trasker i retningStortinget hvor menigheten har tilholdssted. Jesus Church tilhørerden mangfoldige og raskt voksende Pinsebevegelsen. På verdensbasisfinnes tall på alt fra 100 til 700 millioner medlemmer, hvorav 30-40000 skal holde til i Norge. Noe i overkant av hundre av dissebefinner seg denne søndagskvelden på gudstjeneste i Jesus Church.Det er imidlertid lite som tyder på at vi skal få overvære entradisjonellgudstjeneste. Lokalet består av kafé, stands og en forholdsvis storhall hvor det er rigget til for band. Det er lyskastere i taket oghiphop fra høyttalerne. Fra en storskjerm på scenen vises detekstremsportvideoer. Lydnivået er såpass at barna, og de er detmange av, har fått utdelt store øreklokker som det står“Jesuskids” på. Menigheten består ellers av unge, pene og blidemennesker. Alle hilser hjertelig på hverandre og smiler bredt.

Fra enstorskjerm på scenen vises det ekstremsportvideoer.

Plutselighopper en pastor opp på scenen. Med enkle retoriske grep og karismaskaffer han seg forsamlingens oppmerksomhet. Han er selvironisk nårdet trengs (“jeg gikk i grå skjorte og sliten dress, mens resten avforsamlingen hadde de nyeste snowboard- og skiklærne!”), han griperøyeblikkene (kairos),og er lidenskapelig tilstedeværende (patos).Han ser ut på oss og sier han ikke vet hvem alle her er, hvor vikommer fra, eller hvor ofte vi har tryna. “Fem ganger? Seks ganger?Alle har vi møtt veggen! Men i kveld skal vi møte Jesus!”. Detvirker. Vi blir nesten revet med: “JA! Vi er også blant dem som hartryna!”. Den korte impulsen blir imidlertid raskt fortrengt når denvoldsomme lovsangen dras i gang. Vokalisten gir alt, og får støttefra tre gitarister, to sangdamer, og én trommis som ikke får plasspå scenen. “En gang skal alle presidenter og statsregenter bøyeseg for deg”, synger vi. Hendene i været. Denne kvelden er for festog feiring, og ingen tradisjonell preken skal komme i veien for det.

Det erfarsdag og alle fedre i salen må opp på scenen for å konkurrere omå knyte et slips raskest (det var lov med både enkel og dobbelwindsor). Salen ler og jubler. Så dukker en video av PippiLangstrømpe opp på skjermen. Budskap: Vær sterk, og forsvar desvake! En masteroppgavestudent forteller om pinsevennenes fremmarsj iBrasil: “De bygger kirker der vi bygger Deli de Luca!”. Deretternoen kunngjøringer (After Church Party neste søndag, ellersanbefales alle å delta i House Church og på ekteskapshelga medspennende seminar). Litt mer bønn, og så er det tid for nyttforedrag med tittelen “verdiforandringer”. En mann tar oss med tilfattigdommen i Bangladesh, og tilbake til vår egen “åndeligefattigdom”. Vi får høre om et møte med Bono (“Halleluja!”), ogom kristne som beveger seg ut i samfunnet og “gjør en forskjell”.Det advares mot egoisme, selviskhet og rus. “Menigheten skal væreen trailer på den filmen som himmelriket er”, fortellerforedragsholderen. Vi avslutter med dagens andre kollektinnsamling –denne gangen til inntekt for kenyanske mødre som fletter kurver. Forde som allerede har tømt lommeboka, opplyses det om en tilgjengeligkortterminal i hjørnet.

Gå inn/gåforbi? Jesus Church er for desom tenker på Jesus som “en fet kamerat”, gudstjenesten som ukasparty, og som aldri rødmer. Innpakningen er ung, hip og kul. Men mådet være så påtrengende?

Lovsang:

Preken:

Lokaler:

Denkatolske kirke

Søndag 11.november, kl. 19:30

St. Olavdomkirke, Akersveien 1.

Når vislentrer inn klokken halv åtte til en såkalt aftenmesse, hardomkirken allerede rukket å feire syv (!) gudstjenester tidligere pådagen. St. Olav domkirke er stort sett stappfull fra åtte om morrantil åtte om kvelden. Ja, nå snuser den katolske menigheten til ogmed på folketomme statskirker i Groruddalen for å dekke behovetsitt. Landets siste katolske erkebiskop rømte landet i 1536 i eiskute fra Nidaros til Holland, men siden den tid har vårtevangelisk-lutherske land som kjent blitt oversvømt av polskearbeidere, filippinske au-pairer og sør-europeiskeeurokriseflyktninger. Legg til kulturelitens fremste spirituelletrend på 00-tallet: konvertering til katolisismen, og du harforklaringen på veksten (Arne Berggren, Gerhard Helskog, Vetle LidLarssen, Jahn Otto Johansen). Menighetens nasjonale sammensetninggjør at godt under halvparten av gudstjenestene foregår på norsk.Det er egne polske messer, vietnamesiske, kroatiske, franske,spanske, litauiske etc.

Ved inngangentil kirkerommet står det fat med vievann. Unge som gamle dypperfingrene i vannet før de gjør korsets tegn, og neier i retningalteret. Det skjer fort, og med den største selvfølge og rutine.Inne i kirkerommet er lukten det første som forteller oss at vi er ien katolsk kirke og ikke den kommunegrå, AP-sanksjonerte variantenvi er vant med her hjemme. Rommet er fylt av mild røkelse. Det erbrennende stearinlys og varm belysning, store oljemalerier og vindueri mosaikk. Trebenkene er imidlertid knallharde. Hvorfor ikke noenputer i plysj? Hadde ikke det passet rent estetisk? Presten er engammel mann med forsiktig stemme og ørlite amerikansk(?) aksent.Skjelvende tømmer han begeret med Jesu blod og når han tyggeroblatet (brødet) knaser det høyt gjennom det litt knirketehøyttaleranlegget. Aftenmesse innebærer en forholdsvis kortgudstjeneste (45 minutter), og ingen sang. Det åpnes med bønn foralle verdens enker (det er enkenes dag). Siden følger en kort prekensom oppfordrer oss til å komme ut av våre skall og se på hverandresom søsken. Det bes for krigsflyktninger og kristne forfulgte, samtalle kvinner som blir diskriminert (for det er mest kvinner som blirdiskriminert, forteller presten oss).

En tykkfallendame med skrikende rød allværsjakke og Eli Hagen-hår trerplutselig frem i midtgangen. Hun går mot alteret og presten. Vi aneren skandale og vrir oss i benkene – hva i all verden er det hunskal?! Det viser seg imidlertid (puh!) at hun bare er kveldenstekstleser. Atmosfæren er høytidelig, men samtidig avslappet. Flerefinner det til og med passende å dukke opp ti-femten minutter ut igudstjenesten for så å forsvinne før den er ferdig (sikkertsør-europeere). Det hele avsluttes med at vi hilser hverandre med“fredens tegn”. Det innebærer, så vidt vi kan bedømme, et slapthåndtrykk og forsiktig smil til høyre og venstre. Ute påkirketrappa stopper en eldre asiatisk herremenn opp. Han bukker dyptfor den 2000 år gamle hellige katolske kirke, før han snur seg ogfyrer opp en feit rullings.

Gå inn/gåforbi: De steinharde benkene vimåtte knele på til tross: dette er hva middelaldrende damer og“søkende” kulturarbeidere med spesiell affekt for fransk ogitaliensk kultur kaller “balsam for sjelen”.

Lovsang: Kanikke vurderes.

Preken:

Lokaler:

Detmosaiske trossamfunn

Lørdag 17.november, kl 09:00

Synagogen iBergstien.

“Pleace showme your ID”. En sikkerhetsvakt med propp i øret gransker oss nøyeutenfor inngangen til synagogen. Lengre opp i gata står det enpolitibil. Det er en tidlig, grå morgen i en folketom gate. Menvreden fra Midtøsten har potensiale til å ramme selv lilleBergstien.

Vi får påoss en kippa, og beskjed om at mobil ikke hører hjemme på ortodoksmesse. Lokalet er ikke ulikt et kirkerom. Det er mørke trebenker, ethøyt og buet tak, et slags alter, og trapper opp til prekestolen.Torarullene ligger oppbevart bak to dører og tunge rød gardiner.Men det skal ta en god time før rullene hentes frem. Først skalkantoren på hebraisk synge seg igjennom det som finnes av morgen- ogsabbatsbønner. Det gjør han med ryggen mot oss, mens han vuggerfrem og tilbake. En godslig og røslig dansk fyr ser at vi ikkeskjønner en dritt, og kommer oss til unnsetning. Han beærer oss enbok med svenske oversettelser av bønnene, og forklarer at tekstenestort sett er basert på mosebøkene. De færreste følger nøye med– folk kommer og går. De klapper hverandre kameratslig på ryggen,og sitter og står akkurat som det passer dem. Majoriteten er gamlemenn (damene og ungene har eget program), og alle bærer de et hvittog blåstripet teppe over ryggen og skuldrene. Uten forvarselbegynner de noen ganger å synge med kantoren. Da brummer dypebassrøster fra alle kanter. Sangene virker trøstende ognederlagsstemte, men den svenske oversettelsen avslører at det erlike mye en feiringav Guds storhet vi er med på. Det oppleve som et nært og kjærtfellesskap av gamle menn. Om vi lukker øynene kan vi drømme ossnoen tusen år tilbake til miraklenes tid og ørken, esel, kjortlerog sandaler. Det kanvi gjøre. Selv får vi ikke de gamle karene i Berlevåg Mannskor utav hodet.

Førtorarullene skal legges tilbake, bæres de opp og ned midtgangen.Mennene lar trådene fra teppene sine berøre toraen, før de kysserteppet sitt. Rabbineren går så opp trappesatsene, og holder enpreken. Det handler om Jacob og Esau, men det trekkesforbindelseslinjer til dagens situasjon i Israel/Palestina. Esauville drepe Jacob, og det var stadig konflikt og kjekling de toimellom. Jacob (“vår jødiske forfar”) var sterkere enn Esau, ogkunne vinne over ham i kamp, forsikrer rabbineren. “Men uansett hvormange en dreper og hvor mange kamper en vinner – er det ideologienog hatets tanke en må overvinne”. Prekenen er befriende rett fram,og rabbineren er ikke redd for å berøre Midtøsten-spørsmålet.Noen tordentale holder han likevel ikke. Talen er bestemt, menforsiktig. Rabbineren avslutter med en oppfordring om å gå ut isamfunnet som “stolte og åpne jøder”. Til slutt får de småbarna komme til. De fyller trappene og prekestolen, før de syngermed i en siste runde hebraisk bønnesang.

Gå inn/gåforbi: Greier du først å kommedeg inn, vær forberedt på å måtte bli med på en tre timersseanse (yes, intet mindre) som kan minne om en jødisk versjon avBerlevåg Mannskor.

Lovsang:

Preken:

Lokaler:

Denrussisk-ortodokse kirke

Søndag 25.november, kl. 11:00

Vår Frelsersortodokse kirke, Akersveien 33.

I VårFrelsers gravlund på St. Hanshaugen, har Hellige Olgas menighetslått seg ned. Dette er den første moderne russisk-ortodoksemenighet i Norge direkte underlagt Moskvapatriarkatet, og dagensmedlemstall ligger angivelig på rundt 3000. Og Olga sjæl? Jo, huvar fyrstinne av Kiev på midten av 900-tallet, og forsøkte åkristne datidens Kiev-rike (deler av dagens Ukraina, Russland ogHviterussland). Krønikene forteller at hun var av skandinaviskherkomst og antagelig avkommet etter en viking.

Kirkebygningener i teglstein, og forholdsvis liten. Inne er det mørkt, og ibegynnelsen er det kun stearinlysene som lyser. De er det derimothundrevis av, og det tennes ustanselig nye små lys til minne om deen måtte ønske å minnes. Det er varmt. Veldig varmt. Men defærreste lar jakka falle. I stedet krysser de seg til stadighet medkorsets tegn over sine enorme leopardmønstrede kåper, CanadaGoose-jakker og generelt Sibir-inspirerte bekledning. Dampen avrøkelse og krydder ligger tykt i rommet. Presten tar en runde opp ogned midtgangen med en røkelseslampe for å spre lukten litt ekstra.Vi er cirka 40 stykker i det lille rommet. Alle står. De fire-femstolene som finnes er nemlig forbeholdt babushkaene(bestemødre). De fleste damene har dekket til håret sitt med etlite farget sjal.

Det viser segat vi har kommet til en messe hvor det meste foregår påkirkeslavisk. Et språk ingen egentlig snakker lenger, men som for etutrent norsk øre lyder som en pen og forfinet versjon av russisk.Det er hele to prester, tre-fire altergutter og én assistent somvekselvis synger og leser bønner. Presten har en gullfarget kappe,og en svær svart hatt. Vi får høre historien om den barmhjertigeSamaritan – som presten halvsynger seg gjennom på norsk. Ogsåsyndsbekjennelsen får vi på norsk, og i motsetning til i Den norskekirke bekjenner en her fortsatt: “lysten til det ondei mitt hjerte”.

Ved et tegneller et ord vi går glipp av, går plutselig flere bokstavelig talti bakken. Han ved siden av kysser steingulvet godt og lenge, mensandre begrenser seg til å tappe noen fingre ned i bakken etter å haknelt. I siderommene står det kordamer som synger høyt, klart ogvakkert. Sangen glir langs veggene og det bueformede taket – ja,den trenger seg gjennom røkelsen og treffer oss midt isøndagsbluesen. For i det vakre og ikon-fylte rommet er atmosfærenmest av alt nedstemt. Det hviler noe tungt over hele forsamlingen,som om vi deltok i en requiem(dødsmesse). Kanskje er det derfor som en slags oppmuntring tilslutt, at presten lar alle de som kommer frem og kysser hans gullkorsfå med seg en liten kjeksbit på veien ut.

Gå inn/gåforbi: Dersom du er kald ognedfor: gå inn! Her kommer du til dine likemenn. Kjæl medsøndagsbluesen og smak på god kjeks til lukten av røkelse og lydenav oppsiktsvekkende god korsang.

Lovsang:

Preken: Kanikke vurderes.

Lokaler:

Muslimsk menighet

Fredag 30. november, kl. 12:30

Central Jam-e-Mosque World Islamic MissionNorway, Åkebergveien 28 B

World Islamic Mission på Grønland eren av Norges største muslimske menigheter med sine 5000 medlemmer.Menigheten ble grunnlagt på åttitallet avpakistanske muslimer, og det er fremdelesprimært de med pakistansk opprinnelse somutgjør menigheten. Abid Raja var en gangtalsmann for menigheten, mens UbaydullahHussain fra de ekstreme “Profeten Ummah”er kastet ut. En kan trygt si moskeen skillerseg ut i gatebildet der den ligger klemt mellom et kontorbygg og en boligblokk, medGrønland Politihus og Oslo fengsel på denandre siden av veien. Minaretene rager høyt,og bygningen er utsmykket i blå mosaikk. Detnorske været har imidlertid gitt mosaikkenen hard omgang, og selv ikke utskiftingen frairanske til franske fliser hindrer at de faller av.

En eldre herremann hilser oss hyggeligvelkommen og viser oss inn til Fredagsbønnen. Vi tar pliktoppfyllende av oss skoene, oggår inn i en halvsirkelformet sal. En imam erallerede i gang med prekenen. Den foregår påurdu, og med unntak av enkelte geografiskebetegnelser fra Midtøsten, er det ikke stort vifår med oss. Imamen sitter på en utsmykket stol og taler som en engasjert forelesermed aktive håndbevegelser. Forsamlingensitter på behagelige tepper med beina i kors,eller på kne, og lytter. De eldre, og de yngresom kanskje ønsker å se eldre ut, har lattskjegget gro og ikledd seg kjortler. Resten avforsamlingen er antrukket i bukse og skjorte,og påfallende mange har store forede jakkermed påskriften “Oslo Taxi” eller “Norgestaxi”på seg. En mann har logoen til Posten.no påbukse og genser. Mange har også en taqiyah,et hvitt skalkeformet hodeplagg på toppen.

De fleste taxisjåførene sverger imidlertid tiltopplua – også mens de ber.Etter prekenen er det nemlig tid for bønn. Menigheten bukker først stående, før de går nedpå kne og bøyer hele overkroppen i retningMekka. Dette skjer flere ganger, og det blir mye tøy og bøy. I begynnelsen foregår det littspredt og tilsynelatende etter innfallsmetoden. Men etter en kort beskjed stiller de seg tett i tett og på rekker med gardistens evne til presisjon. Fra vår posisjon bakerst i salen teller vi 70-80 rumper og mange barføtte tær.Det lukter uventet godt. De fleste har vasket hender og føtter før de gikk inn i salen, og dethviler en mild aroma av såpe og lotion i helerommet.

Imamen synger et kort bønnerop til slutt,og forsamlingen nynner forsiktig med. Mersang blir det aldri. “Vi får vel dra tilbake tiljobb”, sier en til en annen, og så reiser de segog går. Hele fredagsbønnen er over på cirkatre kvarter. På veien ut skimtes en stor reklameplakat for “Islamic finder”, en iPhone-appsom til enhver tid kan holde deg oppdatert pånærmeste moske og riktige bønnetider.

Gå inn/gå forbi: Når novembersolasmyger seg inn over teppene og mosaikken,er dette et deilig sted å være. Lokalet erberoligende, velduftende og behagelig. Urdukjennskap er imidlertid en forutsetning for åta del i prekentekstens forsonende budskap.

Lovsang:

Preken:Urdu-oversetter etterlyses.

Lokale: