Gunnar Wærness’ dystre diktsamling skuffer ikke

b
a

I fjor høst fulgte Gunnar Wærness ettersin mangeårige redaktør Cis-Doris Andreassen fra Oktober forlag, til NoComprendo Press. Wærness har tidligere utgitt fire diktsamlinger, i tillegg tilantologien Verden finnes ikke på kartet,hvor han og Pedro-Carmona Alvarez gjendiktet og presenterte 34 poeter fra 25forskjellige land. “Tungen og tåren”, et dikt er hans første bok på NoComprendo Press.

Boka er delt inn i tre deler, “Tungen” “LandetEsau I. Mosebok, kap. 25-33“ og”Tåren”, samt et innledende åpningsdikt. De tre delene består av både dikt oglengre prosatekster. I tekstene finnes en rekke referanser, blant annet til ,22. juli, Conquistadorenes inntreden til “Den nye verdenen” samt andreverdenskrig og Holocaust:

Noen drar tilMekka og Jerusalem. Noen drar til Auschwitz. Ankommer i buss og gyser over atlokalbefolkningen oppviser næringsvett ved å tilby pølser og burgere vedinngangen. Ankommer i taxi og gyser over at sjåføren skravler hele veien nedfra Krakow.

I dette utdraget skaper forfatteren enmørk dobbelthet. På den ene siden finner vi det alvorstunge ved å befinne segpå et sted som Auschwitz, at vi aldri må glemme det som fant sted der, men itillegg viser han også fram det blaserte og kanskje grådige mennesket# toskildringer som står i sterk kontrast til hverandre, men som tilfører diktenespenning og dybde.

Et annet eksempel på at dette er en bokfull av kontraster finner vi i den lille illustrasjonen som pryder forsiden.Tegningen forestiller “Man-Shark”, eller “Béhanzin”, en statue som symbolisererden ellevte kongen av det tidligere afrikanske kongedømme Dahomey, et land somble et nøkkelland innen slavehandel, i tillegg til å være det siste afrikanskekongedømmet som bukket under for europeisk kolonisering og vestligimperialisme. Det er tydelig at dette er en bok som inneholder mye dystert. Mendisse gjentatte henvisningene til menneskets mange grusomheter er kombinert medsmå pekepinner i retning av det gode, og skaper dermed en forventing hosleseren. Er alt bare mørkt, eller finnes det en utvei? Og i så fall hvordanfinner vi den?

Og ja, det finnes utveier. For Tungen og tåren er en bok fullstappet avulike følelser, inntrykk og uventede vendinger. Tungen er for eksempel etelement som går igjen i boka. I tillegg til at det er tungen som gjør oss istand til å utforme ulike språk, det er den som gjør at vi kan kommunisere medannet enn gutturale lyder, er tungen knyttet opp til en rekke andremenneskelige handlinger. Å rekke tunge er noe vi oppfatter som en barnsligeller umoden handling, men det kan likeledes forbindes med noe seksuelt, enmåte å hilse på, eller en fornærmelse. Alt dette kan ses på som ulike formerfor menneskelig kontakt, eller snarere trangen til å oppnå menneskelig kontakt,og dette er følgelig noe vi kan gjenfinne i boka. For eksempel i diktet (tungenut):

grått ertorget avsam funnetvi
er det santdet kan ikke være sant
vi stårsamt lige
flokketmen ikke helt for
uten for samtlige samfunn
treffes viigjen […]

Her finner vi Wærness sin smått geniale måte å dele og kutte opp ord. Det skaper eninsisterende rytme, og gir diktene et gåteaktig preg som tvinger leseren til åutforske og lete etter betydning og mening i et landskap som ikke alltid ønskerå gi det.

Tåren er et annet element som går igjen iboka, og assosieres for eksempel med gråt, som igjen kan kobles til sorg ogtristhet, men også til sinne, lykke, frykt, latter og humor.Og det er nettopp forfatterens særegnehumor som hever lesningen av boka til et nytt nivå. Det er lett å skrivedystert om noe tragisk, men å skrive muntert om en forferdelig hendelse er enlangt mer imponerende bragd. Diktet “(to forsvinninger)” er et slikt dikt.Under følger de første fem linjene til teksten:

Ayapa. SpråketAyapaneco har overlevd den spanske invasjonen, kriger, flom, hungersnød ogrevolusjoner, men er nå i ferd med å dø ut. Språket er særlig rikt pålydhermende ord: Kolo-golo-nay betyr “å kakle som en kalkun”. Det er bare to stykker som kan snakkedet flytende nå. Det rare er: De vil ikke snakke med hverandre.

Denne formen for galgenhumor går igjen ien rekke av tekstene i boka. Den får ikke bare leseren til å fryde seg, menvirker oppløftende midt oppi et illevarslende og dystert landskap som muligensvitner om ødeleggelse, tap og menneskets mange dumheter. Den virkerengasjerende på leseren, og gjør at han stadig vekk ser fram til denavsluttende punchlinen, som nesten hele tiden fungerer akkurat så godt som denskal. Og de gangene det ikke faller helt på plass, men i stedet blir kryptiskog hakket utilgjengelig, lar leseren det passere fordi det er ytterst få avdem.

Selve essensen i Wærness sin sistediktsamling kan muligens tolkes i retning av den evige kampen mellom det godeog det onde, og menneskets evigvarende tro på at det finnes håp. For selv omTungen og tåren byr på mye mørkt, er ikke håpet til å unngå. Kanskje det varderfor jeg likte den så godt.