Hjemme hos en tigger

b
a

Sigarettrøyk og matos slår mot meg. Jeg har kommet inn i en bitteliten leiligheten i Gamlebyen. Det er trangt og jeg vet ikke helt hvor jeg skal stille meg for å ikke stå i veien, men de i leiligheten er glade og vinker meg innover.

Jeg hilser på Gina og mannen hennes Veleriu, lenger bak står Rodica, Jeanie og Bogdan. De bor sammen. Mahim, som fungerer som tolk, bor også her. Gina er 24 år, hun tigger og selger Folk er Folk. Slik som de andre i leiligheten.

Det er få personlige ting i rommet, kun en rosenkrans henger på oppslagstavlen de har i stuen. Alle puter, klær og lignende ligger pent brettet i et hjørne for at det skal være plass til å oppholde seg i rommet.

Legen forklarte at både Ginas og barnets liv sto i fare.

Gina og Rodica lager middag, en tradisjonell rumensk matrett jeg ikke får med meg navnet på. Guttene slapper av rundt det lille bordet, det er ikke nok stoler til alle, så noen må stå. De tilbyr meg en av stolene, men jeg takker nei og setter meg på en pute på gulvet. De er høflige og spør meg om jeg vil ha mat, sigaretter eller drikke. De spør også om jeg har noen penger jeg kan gi dem, eller en jobb.

Gina ble for noen måneder siden varetektsfengslet for et tyveri hun ikke hadde begått, og måtte sitte fengslet i tjue dager. Hun får nå erstatning fra den norske stat. Varektekten er ifølge Gina noe av det verste hun har opplevd. Gravid satt hun innelåst på cellen, uten mulighet til å oppholde seg på fellesområdet. I løpet av perioden fikk hun kun én luftetur. Graviditeten, psykisk stress og mangel på luft gjorde at varetektsoppholdet endte på sykehuset hvor legen forklarte at både Ginas og barnets liv sto i fare hvis ikke situasjonen ble endret.

Hva er din oppfatning av nordmenn, Gina?

Folk spytter etter meg eller sparker koppen min.

–Jeg har opplevd en del rasisme. Folk som spytter etter meg eller sparker koppen min. Bare et fåtall personer har vært ordentlig snille.

Har Folk er Folk forbedret livssituasjonen deres?

–De hjelper oss masse. Det er mennesker som stoler på oss, de gir oss mat og lar oss låne penger når det er krise. De har hjulpet meg å finne et sted å bo.

Ettersom vinduene er stengt ligger det en eim av røyk i hele leiligheten. Hemsen er full av sneiper. Tolken forklarer at det ikke er så lett å sove der på grunn av all røyklukten, han får lett vondt i hodet. Han hjelper meg å stille Gina spørsmål og oversetter svarene.

Jeg har hørt flere si at romfolk ikke ønsker å ha noe med nordmenn og den norske kulturen å gjøre. Hva mener du om det?

–Jeg er ikke enig. Jeg vil gjerne bli norsk statsborger. Jeg vil gjerne lære norsk og håper å finne en ordentlig jobb i Norge slik at jeg kan øke levestandarden min og forsørge barna mine.

Har du søkt om statsborgerskap?

–Nei.

Har du prøvd å søke på ordentlige jobber?

–Ja, jeg har lett flere steder og spør mange om hjelp til å finne en ordentlig jobb til både meg og mannen min.

Når jeg spør hvor, svarer hun at hun spør alle hun møter om hjelp til å finne jobb. Det er vanskelig å få konkrete svar.

Slik startet Gina sin tiggerkarriere, på gatene i Italia som fjortenåring.

Gina vokste opp i byen Târgu Jiu i Romania. Moren forlot Gina da hun var syv år, og hun har vokst opp med sine besteforeldre. De hadde ingen penger og det var vanskelig å få tak i nok mat. Gina gikk på skole i syv år, til de ikke hadde råd til mer utdannelse. Da Gina var tenåring tok moren kontakt igjen. Da hadde hun giftet seg med en italiener og flyttet til Italia. Besteforeldrene ga beskjed om at moren måtte ta Gina med til Italia. I Romania var det ingen penger eller jobb å finne. I Italia hadde morens nye kjæreste en leilighet, men de hadde heller ikke nok penger. De hadde også fått et nytt barn som ble høyere prioritert. Gina ble neglisjert og ikke tatt vare på. Slik startet Gina sin tiggerkarriere, på gatene i Italia som fjortenåring.

Bodgan spør om jeg kan ta bilde av ham i bare bokseren.

Siden den tid har Gina reist mellom Italia, Portugal og Romania. Alle steder for å tjene nok penger til det mest nødvendige: mat og penger til barna. Veleriu og Gina har til sammen tre barn, den yngste er seks måneder gammel, de to andre er fem år og seks år. De bor hos foreldrene til Veleriu i Romania. Når jeg spør hvor mye kontakt hun har med barna blir hun trist, hun kunne ønske hun kunne snakke med dem hver dag, men det har hun ikke råd til. Hun ser og snakker kun med dem når hun er i hjemlandet.

Både Veliur og Bodgan synes det er gøy å bli fotografert. De ville gjerne vise muskler. Guttene spør flere ganger om jeg har kjæreste eller om jeg har noe med til dem, penger for eksempel. Bodgan ber om å få sjokolade hvis jeg skal komme tilbake. Han spør også om jeg kan ta bilde av ham i bare bokseren. Han drar meg mot det lille soverommet, han vil ikke at de andre skal se. Jentene ler og himler med øynene.

Gina hadde sitt første opphold i Norge for tre år siden, og har reist mellom Norge og Romania siden. Leiligheten fikk hun gjennom Folk er Folk for noen uker siden. Mahim, tolken, forklarer at det har vært svært vanskelig for familien å få tak i leiligheter på egenhånd. Dette er første gangen Gina sover inne når hun er i Norge. Tidligere har Gina sovet ute, på det verste, direkte i snøen.

Hvor mye kan du tjene på en dag?

–Det varierer, noen dager 150 kroner, andre dager mer. I dag har jeg bare tjent seks kroner. For et par år siden kunne man tjene mer her enn i de andre landene jeg har vært i. Men det har forandret seg, jeg vet ikke hvorfor. Det er ikke fordi det er flere rumenere her.

Tidligere har Gina sovet ute, på det verste, direkte i snøen.

Noen mener at romfolk kommer fra en hustle-kultur. At det er mye lyving og stjeling. Hva mener du om det?

–Vi er ikke like alle sammen. Dere nordmenn er ikke like alle sammen, dere heller. Jeg stjeler ikke. Jeg vet at enkelte nordmenn og politifolk er skeptiske til oss. Det fikk jeg kjenne på kroppen med fengselsoppholdet. Nå er jeg er redd for å gå ute på gata med andre romfolk i tilfellet noen skal tro vi gjør noe kriminelt. Jeg vil ikke bli tatt for noe jeg ikke har gjort.

Flertallet av de som bor i leiligheten sover på hemsen. For å komme opp dit klatrer man opp en ganske bratt stige for å så klatre over en stor trebjelke. Med litt høydeskrekk, er det ikke lett å komme ned igjen, så Mahim og Bodgan må hjelpe meg. Sengeplassene består av enkle, tynne madrasser på gulvet, noen har hodeputer, andre bruker klær. Det er lite plass for privatliv.

Det andre soverommet består av to madrasser på gulvet. Der er alt ryddet og nøye brettet. En enslig blondetruse henger til tørk over ovnen.