Naiv.Superkidz

b
a

Mobbeoffer med ADHD og Aspergers Syndrom. Nå er Superkidzen TV-tryne ogpartyfikser med kultstatus for en hel internett-generasjon.

“DET ER SUPERKIDZEN, for faen!” Engjeng menn i begynnelsen av 20-årene kommer rett mot oss, og roper så detgjaller i hele Skippergata. Simen gir dem et nonchalant vink og nikker høflig.Straks de har passert smiler han. “Oppmerksomhet er en fantastisk følelse”,sier han, før han drikker opp bunnslammet i en reisepils fra bussturen.

Vi er på veitil utestedet Karma, der den selvtitulerte partyfikseren “Superkidzen” eransvarlig for kveldens arrangement. Karma er et av få utesteder med18-årsgrense i Oslo sentrum, og Simen forventer minst to hundretenåringsgjester denne kvelden. Deres største konkurrent er “Trompeten”, enkaraokebar som i flere generasjoner har vært en stående utelivs-vits ihovedstaden. Mobilen piper. Skjermen viser et nakenbilde av en jente som definitivtikke hadde kommet inn på verken Karma eller Trompeten uten falsk legitimasjon.“Det er mange fulle jenter som sender bilder av seg selv uten klær”, sier Simen,og bruker begge hendene til å dra det halvlange håret stramt bakover.

Liker du det?

– Når jeg erfull er det morsomt, men når jeg er edru tenker jeg: “Hvis du skal vise megpuppene kan du vel heller gjøre det foran meg?”.

Gjengen somgjenkjente ham kan fortsatt høres fra lenger ned i horestrøket. ­

– Oppmerksomheter en rus, og man blir helt hekta på det.

Kan du beskrive den følelsen?

– La megbeskrive det med Superkidzens ord: Det føles som en “spermoppløsning”.

Jeg tenker utenfor den svarte boksen.

HAN HAR EN helt særegen måteå formulere seg på. “Jeg skal ikke legge alle over samme kam”. “Jeg tenkerutenfor den svarte boksen”. Simen startet å blogge under aliaset “Superkidzen”som 16-åring, og i løpet av et par år ble den til dels selvbiografiske ogsærdeles festfokuserte bloggen en av landets mest populære. I kjølvannet av dendigitale suksessen kom jobbtilbud fra utelivsbransjen og lokal-TV, før ThomasSeltzer denne vinteren tok ham inn i varmen hos NRK 3.

Hvor går egentlig skillet mellom Simen ogSuperkidzen?

– Simen er meg. Det er han jeg er når jeg er hjemmealene, eller med venner som kjenner meg godt. Superkidzen er en rolle. Det er han som alltid går rundtmed tre damer rundt seg. Han er mye drøyere.

Simen forklarermed sin umiskjennelige skarre-r.

– Superkidzendrar den lenger enn det alle andre tør. Når det er sagt er Simen ganske drøysammen med venner han også. Jeg er født drøy i musa.

Latteren høres fiktiv ut, men er det ikke. Tilbaketil denne bloggen som startet alt. Midt mellom blogginnlegg om russetid, damer ogalkoholkonsum, var Simen påfallende åpen om sin fortid som mobbeoffer.

– Det startetførste skoledag og varte helt til siste.

Hvem var mobberne?

– Det varalltid gutta som slengte dritt. Jegble kalt bighead, vannhode, alien, albino, rotta, albinorotta, og så videre. Destengte meg ute. Det var veldig vanskelig sånn sett, jeg følte meg ensom.

Hvordan reagerte du?

– Da det sto påtenkte jeg jo at jeg hadde mest lyst til å drite i hele livet, og bareforsvinne. Jeg prøvde å ta selvmord et par ganger, men kom meg aldri så langt.

Heldigvis var detmange jenter som hadde forståelse for hans situasjon, sier han.

– Jeg fikkflere venninner som så meg da jeg hadde det som verst. De backet meg og passetpå meg. Jenter er mindre fordomsfulle, jeg har alltid hatt lettere for å kommei kontakt med dem. Gutter er ikke mitt spesialfelt.

Tenker du fremdeles på mobbingen? ­

I dag synes jeg baredet er lættis å tenke på. Ja, så var jeg en albinorotte. Jeg er glad for at jegvar et mobbeoffer. Jeg vet hvor jævlig folk kan ha det, og det er en erfaringsom gjør at jeg kan sette meg inn i situasjonen når jeg ser at andre har detvondt. Selv om jeg virker som en tulling er jeg veldig voksen av meg, og veldigbevisst på ansvaret mitt.

Treffer du noen gang disse gutta i dag?

– Mange av desom mobbet meg før kommer på klubben min i dag. Noen har sagt unnskyld for atde var douche bags. Det er hyggelig hvis de har lært, men jeg bryr meg ikkelenger.

“PARTYFIKSER” ER I likhet med “blogger” og “kjendis” en forholdsvisubeskyttet tittel, og straks vi har kommet inn på utestedet demonstrerer Simen attittelen innebærer varierte arbeidsoppgaver. Han løfter sporenstreks opp enenorm, spygrønn puff, tilsynelatende uten å ha en anelse om hva han vil med deneller hvor han skal bære den. Etter å ha spankulert litt frem og tilbake setterhan den ned igjen der den stod. En ny arbeidsdag er i gang. Her skal detpartyfikses. I hjørnet står en DJ i en bås omkranset av plastpalmer. Det følessom å ha entret en russebuss på hundre kvadratmeter. “Her blir detspermoppløsning”, tenker vi.Ibakgrunnen sitter Simen krokrygget over gjestelista. Her er det han som sittermed makten over hvem som er inne og hvem som er ute. Han har opparbeidet seg enposisjon der det er han som bestemmerde sosiale premissene. Nesten. For gjestenes ønsker må han også ta hensyn til. “Dethender at jentene klager hvis det er for mange utlendinger her”. Vi kikker bortpå barpersonalet. Samtlige har innvandrerbakgrunn. “Derfor tar det seg ikke uthvis halvparten av gjestene er utlendinger”, forklarer Simen.

Rosene var røde, himmelen var blå, og musa var rosa, for å si det sånn.

DET VAR BLOGGEN som ble detsosiale vannskillet for Simen. Med suksessen til “Superkidzen” kom en solidsosial opptur – for begge to.

– Jeg gikk fraå være et mobbeoffer til å bli en kultfigur som hadde draget på damene. Rosenevar røde, himmelen var blå, og musa var rosa, for å si det sånn.

Hvordan var det å plutselig ha draget på damene?

– Jeg hooket opp med mange jenter i kraft av å være Superkidzen. I begynnelsenvar det morsomt å utnytte statusen. Jeg kunne stå med kompiser og peke på finedamer og si: “Jeg tar med henne hjem i kveld”, og så endte hun faktisk opphjemme hos meg, fordi hun visste hvem Superkidzen var.

Hva betydde det for deg?

– Det var enfølelse av “Yes! Jeg er noe jeg også“.

Jeg har sprengt alt fra hvalrosser til de fineste jentene.

Du skriver ofte på sosiale medier at du har deg medmange damer, men hvor mye er sant?

­– Jeg har sprengt alt fra hvalrosser til de fineste jentene. SomSuperkidzen er jeg nødt til å overdrive litt, for han er en figur som skal lageliv og faenskap. Sannheten er at jeg tiltrekker meg litt av hvert. Jeg pulte enskikkelig diger hval en gang, men det gjør jeg aldri igjen. Jeg ødeleggerimaget mitt hvis jeg er sammen med stygge damer.

Hva tror du damene ser i deg?

– De er jostatushorer. De utnytter meg og jeg utnytter dem. Det er en fin måte å utnyttehverandre på. Men jeg har sluttet med den businessennå. Det ble sprengeslutt da jeg fikk et rykte på meg for å være player.

Er du en player da?

– Jeg har værten drittsekk, det kan jeg ærlig innrømme. Jeg er litt følelsesløs, har hoppetfra jente til jente og såret mange på veien. Men jeg har bedt om unnskyldningetterpå. Noen aksepterte det, andre ba meg dra til helvete. Men nå har jegskjerpet meg. Nå klarer jeg å kontrollere meg.

Hva legger du i følelsesløs?

– Jeg har lettfor å flørte, men å komme ordentlig næren jente og bli forelsket, det har jeg vanskelig for.

Denfølelsesløse sitatmaskinen noterer et siste navn på gjestelista, før han holderden opp foran ansiktet og myser. ­

– En venninnesa til meg at jeg har et hjerte av stein. Da svarte jeg: “En stein er ikke evighard, den kan knekkes til slutt.”

“NÅ SKAL JEG bare blifull!” gliser Simen når klokka nærmer seg ett. Det som gjenstår av partyfiksinger åpenbart arbeid som kan fullføres i alkoholrus.

– Jeg havnet påsykehus fordi jeg drakk for mye da jeg var 18, sier han.

Hva skjedde?

­– Jeg haddeakkurat kommet hjem fra Alanya, og var veldig høy på pæra. Der nede vanner deut spriten, så man tror man drikker mer enn det man faktisk gjør. Så overgangenble litt brå. Etter en flaske tequila og en rekke shots fikk jeg over fem ipromille.

Nå overdriver du, fem i promille er jo dødelig?

– Nei, jeg varså å si dau da jeg kom på sykehuset. Først var jeg på legevakta, så akutten påA-hus. Legen sa jeg hadde flaks som overlevde. Jeg lå to dager i strekk medpromille, og uka etter begynte jeg å jobbe i utelivsbransjen.

Hva er det beste med å jobbe som partyfikser?

– Jeg får gjøremasse forskjellig, og vet aldri hva som kommer til å skje. Jeg står i døra ogbestemmer hvem som skal inn, er “partyboy” og drikker med gjester fra foreksempel Paradise Hotel, eller skiller jenter som har havnet i catfight. I forrige uke var det to venninnersom gikk løs på hverandre fordi de hadde samme tatovering. Hun ene skrek at hunandre var en bitch, fordi hun mente hun hadde tatt tatoveringen først. Da tokjeg tak i begge to og slengte dem ned på puffen og truet med å kaste dem uthvis de fortsatte. Utelivsbransjen er sykt lættis.

HAN HAR OFTE blitt beskyldtfor ha lav selvinnsikt. TV-opptredenene har fått mange til å spekulere i om hanburde beskyttes mot seg selv.

Hva synes foreldrene dine om eksponeringen?

– Moren minsynes det er hysterisk morsomt, hun forteller alle vennene sine at jeg er påTV. De har selvfølgelig også kritiske meninger, men vet at det ikke nytter ådiskutere med meg. Jeg styrer mitt eget show.

Tror du folk ler med deg eller av deg?

­– Det ersikkert noen som synes jeg er helt kuk i huet, men jeg tror de fleste skjønnerat det er kødd, og synes det jeg gjør er morsomt. For meg spiller det ingenrolle om folk ler av eller med, jeg elsker oppmerksomheten uansett. Jeg haralltid likt å være i sentrum, og elsker at folk vet hvem jeg er. Å bli kjentgir meg en mestringsfølelse.

– Haters make me famous, lovers ­støttermeg opp!

Øivind Vogt (f. 1987) ertekstforfatter, komiker og manusforfatter tilknyttet NRKsunderholdningsavdeling. Han og Superkidzen jobber sammen i Trygdekontoret.