Din treige jævel

b
a

Det handler om åbruke tid på noe jeg kan stå inne for, noe jeg er fornøyd med selv.

DEN SOM VENTER … I fjor, på denne tiden, møtte viChris Holm, som akkurat da var aktuell med sin solodebut. Chris er en framifråmusiker, både på egne bein og som en del av popensemblet Young Dreams, for ikkeå snakke om hans kvaliteter på fotballbanen, men la oss come clean: Vi haddeogså et vikarierende motiv da vi intervjuet Holm. Han og Alexander von Mehrener nemlig barndomskompiser[note1], og slu som vi er tenkte vi åfritte ut Chris for litt innsideinformasjon. Hva skjer med plata til Alexander?Hvordan ligger han an? Kommer den snart?

Eller vent.Egentlig formulerte vi oss vel egentlig slik: Hvor i helvete lang tid er det mulig å bruke på å ferdigstille denjævla plata?

NATT&DAG harnemlig gledet seg til Alexander von Mehren sin solodebut i noe sånt som seks–syvår nå, helt siden vi oppdaget myspace-siden hans en gang på midten av00-tallet. Riktig seriøs ble forelskelsen etter konserten han holdt på Landmarki 2009, altså for fire føkkings år siden. Suget etter mer startet for alvor der.Mehrens kunstlete “bibliotekmusikk” med innslag av fransk chambre pop og italiensk filmscore# hans prunkløse og hjemmeavledeomgang med NATT&DAG-helter som High Llamas og Stereolab2, alt sammen orkestrert i et bådeyndig og storslagent lydbilde. Redaksjonen var solgt.

SÅ SE FOR deg lettelsen vår da Chris Holm lovte at nå var skiva “straksklar”. “Senest i høst”, presiserte han, og la til at Tortoise-medlem og JimO’Rourke-assosiert John McEntire sto for miksingen, noe som bare vakteytterligere åtgaum på NATT&DAG-kontoret. Vel, høsten kom og løfter blebrutt. Ingenting skjedde. Det hendte vi så Alexander på Platekompaniet, der hanskjøtter sin dagjobb, men vi lot være å plage ham. Hele greia er vel skrinlagt,tenkte vi. Det er dyrt å gi ut plater, og han har kanskje fått en familie å føpå, hva vet vel vi? Han er vel rundt tretti blitt? Høst ble vinter ble vår. Uteregnet det, vi resignerte og fant frem de gamle High Llamas-skivene våre (somskandaløst nok ikke er på Wimp og Spotify).

Så plutselig en solfyltdag i mai snek en epost seg forbi spamfilteret vårt. SINGELPREMIERE: Alexandervon Mehren – “La Chanson de Douche”. LP-en, Aéropop,kommer i august, leste vi videre. Hosianna!Og vi som trodde alt håp var ute! Via facebook sendte vi sporenstreks enintervjuforespørsel til Alexander.

Tidspunktet varvisst uheldig. “Det er en avsluttende semesteroppgave i en bachelorgrad i norsksom andrespråk, og jeg skriver i hovedsak om idiolekten til dentsjetsjenskfødte informanten ’Olga’ som jeg knytter opp mot teorier omidentitet og motivasjon samt utviklingsnivåer for andrespråkslæring.”

TsjetsjenskfødteOlga? Det var som pokker! Men et par uker senere passet det visst bedre, og hersitter vi, på Landmark og venter. Alexander kommer inn, henter to glass vann(“vil du også ha ett?”) og legger fra seg den trikolorfargede lua han alltidgår rundt med.3 Det er ikke til å unngå å leggemerke til at han har fått noen grå hår siden sist. Tenkte vi det ikke. Denneomstendelige prosessen – “production hell”, som de sier i Hollywood – harkanskje plaget hovedpersonen aller mest.

SÅ FEIL KAN man ta. Alexander vil ikkeengang godta premisset.

– Jeg synes ikkedet har gått så lang tid, jeg.

Nei vel?

– Synes det derer litt overdrevet. Greia er … de eldste innspillingene er vel fra … 2005. Også begynte jeg for fullt å spille inn i 2006. Da tok jeg permisjon frauniversitetsstudiene. Så pågikk den innspillingen i 2007, 2008 og 2009. Og litti 2010. Så mikset jeg albumet i 2010, på sommeren. Så gjorde jeg en deljusteringer etter det. Og nå er plata klar. Så det er jo egentlig ikke så langtid.

Eh, jo. Det er jo det.

– Spørs hva dusammenligner med.

Her sammenligner vi med andre plateproduksjoner. Ikke …prosjekteringen av bybanen.

– Men hva ervanlig? Jeg tenkte iallfall aldri noe over det, følte aldri på noe tidspress.Prosesser tar jo tid. Og jeg har vært gjennom alle de jeg må gjennom. Miksing.Revisjon av miksing. Mastring. Revisjon av mastring. OK, noe av det der toklitt lang tid.

Aha! Han innrømmer det!

– Det som ogsåtar tid og plunder er å synkronisere almanakken med produsentene. Finnetidspunkt der det passer for begge. I tillegg er det å faktisk høre gjennom ogvurdere de forskjellige miksene et arbeid jeg brukte mye tid på. Pluss at jeghar traktert de fleste instrumentene selv og ikke har hatt noen annen dynamikkenn min egen å teste ideene mot. Men i retrospekt er jeg glad for all tiden jeghar lagt ned. Bare så det er klart.

Men dennes sendrektigheten betyr også at alle låtideeneskriver seg fra typ 2005?

– Noen er eldre òg.2001 tror jeg de første ideene er fra.

Nettopp. Det betyr altså at du i 2013 er i en situasjonder du gir ut låter som er mer enn ti år gamle. Blir du ikke gal av å gå innemed disse i så lang tid? Høres ut som tidenes forstoppelse?

– Vel, noenlåter er fra så sent som 2010. Og jeg har jobbet med nyere ting parallelt. Menuansett, det er ikke slik jeg ser på det. For meg handler det om å bygge låter, om å jobbe dem frem. Formeg har det alltid vært essensen: det å jobbe med arrangement, låtstrukturer,orkestrering. Det er det det handlerom. Prosessen, ikke albumet. Det tar tid, men denne samlingen med låter erveldig representativ for det jeg ønsker å uttrykke – i dag. Men klart, det erikke akkurat noe bærekraftig prosjekt dette her. Det er bare rød tall ibudsjettene, for å si det slik. Men det er jo ikke det det handler om. Det handlerom å bruke tid på noe jeg kan stå inne for, noe jeg er fornøyd med selv.

Denne viljen til å ta seg god tid# til å jobbeomstendelig og saktmodig mot fjerne tidshorisonter. Ligger det en kritikk avvår tids hastighetskrav her?

– Nei, dettrenger ikke være lite gjennomtenkt selv om det går fort. Noe passer best til ågjøres spontant og impulsivt. For min del handlet det bare om å ta konsekvensenav at musikken min dreier seg om masse detaljer og kompliserte arrangement.

Men nå skal du avreagere med å lage en punkplate på énuke?

– Har tenkt påfaktisk. Som konsept. Lage et album på to uker. Spille inn de første tolvdagene. Så mikse de to siste. Men ikke punk, da. Fortsatt library music. EspenHorne4 introduserte meg for ideen om atdet kommer mye bra ut av å sette seg ned ved instrumentene, skru på opptaket ogbare improvisere frem ideer uten å tenke seg så mye om. Jeg har hatt noen dagerhvor jeg har tenkt sånn, dager hvor jeg har innvilget meg selv smådagsprosjektet. Så jeg har en del sånn materiale liggende også.

Ting kan bearbeides i hjel. Dette er jo en velkjentproblemstilling i kunsten. Tesen går omtrent slik: Kunsten er en delikat kolibrisom ikke må dresseres for mye. Stor kunst kommer i rykk og napp, som småraptuser og kan ikke styres. Kolliderer ikke dette med din mer tålmodige og prosessbaserte tilnærming?

– Det er ikkenoe som har bekymret meg. Dessuten, konsertvirksomheten har gitt utløp forspontaniteten i meg. Om mange av ideene dukker jo spontant opp, selv ombearbeidelsen tar tid. Det kan være en akkordrekke som hopper inn ibevisstheten. Eller en melodilinje som plutselig melder seg. Det var slik denførste singelen ble til. Jeg var i dusjen, og hadde fått for meg at jeg villelage en låt som var gøy å synge. Så begynte jeg å synge på tøysefransk. Detpasset, liksom. Etterpå satte jeg meg ned ved pianoet og arbeidet frem enakkordrekke. Men det ble for teit med tøysefransk, og jeg kan bare noen fåfraser, så jeg kontaktet mora til en jeg kjenner som er fransklærer og fortaltehenne hva jeg ville si.

Og det var?

– Den handler om… hva skal jeg si, hvordan kontekst påvirker persepsjon. Det er en idé frafargelæren. Om du har et skjema med masse farger, blir persepsjonen av deenkelte fargene farget av de andre som er rundt. Det handler om hvordan vioppfatter og kategoriserer virkeligheten. Jeg er jo opptatt av flerspråklighet,som du kanskje skjønner. Det er masse kognitive psykologiske fordeler ved åvære flerspråklig. Masse! Det er jo dette jeg studerer, og det var litt det jegville formidle. Jeg vet ikke. Men jeg er i hvert fall veldig interessert ispråk. Farslekten min kom fra Lübeck 1600-tallet. Det har kanskje noe med det ågjøre.

Men du, kommer du til å sette på plata di påPlatekompaniet for å pushe noen ekstra eksemplarer?

– Haha. Eh, nei.Jeg er altfor anstendig til det. Men … det kan jo hende at noen av kollegenemine gjør det.

“Aéropop”er spilt inn i Alexander sitt eget studio5 og medmusikalske bidrag fra medlemmer av blant andre The High Llamas, Tortoise ogJaga Jazzist. Albumet er mikset av John McEntire fra Tortoise og von Mehren iSoma Electronic Music Studios i Chicago, og mastret av Steve Rooke og vonMehren i Abbey Road Studios i London. LP-en slippes i august. www.vonmehren.com

[note1] Begge er fra Hop. Landmark hetforresten Holms tidligere (før det het Villa Amorini og deretter bare Amorini),og det var henholdsvis bestefaren og faren til Chris som i tur og orden drevutestedet, noe som betydde at Alexander og Chris kunne henge der på nittitalletselv om de var bare ti år gamle. Chris spiller for øvrig i livebandet tilAlexander.

2 Alexander forteller at han ogsåi sin tid var superfan av Kula Shaker (!). Her kan vi bare bemerke at dennetildragelsen heldigvis ikke har funnet veien til hans egen musikk. Mertillitsvekkende er det at han omtaler Dungen som “et av de mest stabile bandenepå 2000-tallet”, selv om han omtaler deres konsert på Hulen her forleden som“absurd”, “snål” og “ufokusert”.

3 Klokkeremmen hans er ogsåtrikolorfarget. Det samme er coverarten. Også synger han tidvis på fransk. Hvaer greia? “Ingen greie”, bedyrer han, “bare liker fargene”.

4 Mr. Jassbox himself, jou. anm.

5 “Få med at albumet er spilt inni mitt eget studio. Er glad det ikke er andres studiotid – og tålmodighet – jeghar brukt opp på dette!”