Hvitmalt Gjerde kommer fra Minde. Er det viktig informasjon?

b
a

Hvitmalt Gjerde kommer fra Minde. Er det viktig informasjon?

– KAN VI TA dette litt fort, sier Johannes Fjeldstad, vokalist i Hvitmalt Gjerde.

Klokka er 17:13. NATT&DAG har ringt ham på et dårlig tidspunkt.

– Det er jævlig spennende på Derrick her nå.

– Du liker Derrick?

– Elsker det. Ser på hver dag. Veldig undervurdert serie. Jeg har tenkt at vi bør lage en musikkvideo med gammelt Derrick-materiale. Det er så mange fine løpescener der.

Tilbake til Johannes litt senere. Vi får ta en omvei enn så lenge.

For ikke så mange år siden arrangerte utestedet Landmark i Bergen et bydelsderby mellom Fana og Loddefjord. Det gikk ikke klart frem hva slags kriterier som lå til grunn for tvekampen, og hvordan vinneren skulle kåres, men oppmøtet var formidabelt. Et høylytt gjeng med forstadsungdom ble mobilisert# de kom i hopetall og ropte på sine egne respektive postnummer. Da det ble bandene sin tur til å forsøke å avgjøre hvem som var best av de to bydelene, ble de overdøvet av postnumrene 5071 og 5244. Kampen endte, skal vi si, med uavgjort.

DETTE VIRKER LENGE siden nå. Ingen ville funnet på å arrangere en konkurranse mellom Fana og Loddefjord lenger. Loddefjord ville jo vunnet på walkover.

Den viktigste lærdommen var likevel denne: bydelsidentitet står sterkt i den norske musikkresepsjonen. Enten bydelen først og fremst kjennetegnes ved sine geografiske, topografiske eller sosiokulturelle markører, så kleber den ved bandet. Si John Olav Nilsen eller Fjorden Baby! og alle tenker på Loddefjord. Si DeLillos og alle tenker på Frogner. Si King Midas og alle, eller iallfall mange, tenker på Tåsen. Si Jesse Jones og de aller fleste tenker på Groruddalen (kjenneren vil tenke på Haugenstua). Gartnerlosjen? Bøler. Klovner i Kamp? Tåsen. Don Martin? Romsås. Kaveh? Grünerløkka. Honningbarna? Vågsbygd. Razika? Møhlenpris.

I disse eksemplene har bandet eller artisten selv gjort basecampen til en sentral del av sin ikonografi – via for eksempel musikkvideoer, platecover og tekster – men regelen gjelder uavhengig av den type forankrings-strategier. Motorpsycho har for eksempel ikke gjort såå mye for å forbindes med Svartlamon, likefullt er Norges mest frikete bydel blant bandet sterkeste assosiasjonskort.

ROGNESEKSPRESSEN. Kanskje er det bare en norske greie. Ingen norsk vintersportskommentator har tilsynelatende evnen til å uttale navnet på en eneste norsk langrennsløper, skiskytter eller skihopper uten straks å måtte legge til, som en pavlovsk refleks: … fra Rognes ved Støren, Dalsbygda, Nannestad, Mosvik, Simostranda. Ikke et eneste Dag Solstad-intervju lar være å gjøre oppmerksom på at forfatteren kommer fra Sandefjord (til tross for Solstad like mange ganger har bedyret at det ikke er viktig).

Uansett, premisset er det samme: der du bor (eller i det minste har øvingslokale) former deg og definerer deg. Du er hva du spiser, sier de andre steder. Eller: du er hva du gjør. Her sier vi: du er hvor du kommer fra. Og ingen markør er flittigere benyttet når debuten skal ut og du skal introduseres i den norske musikkoffentligheten. Dere heter We? Det var et rart navn. Hva slags musikk spiller … nei, vent, hvor kommer dere fra? Eh, Hovseter, på en måte. OK, da er dere et Hovseter-band.

Dere heter Kåre & The Cavemen, sier du? Hvor kommer dere fra? Eh, en del av oss vokste opp på Harestua. OK, da er dere et Harestua-band heretter.

Hvilket bringer oss tilbake til Johannes i innledningen. Hvitmalt Gjerde, det nye Kåre & The Cavemen (som blant annet NRK P3s Mats Borch Bugge har antydet), hvor kommer de fra? Hva er deres locus amoenus, deres muse og tilbaketrekningsplass? Og hvilke forutsetninger og disposisjoner har deres hjemsted utstyrt dem med?

HVERT STRØK EN VERDENSDEL. På slettene mellom Ulriken og Løvstakken ligger Minde. Det er kanskje den eneste flate bydelen i Bergen. Åpen og oversiktlig. Her ligger Brann Stadion. I midten, like ved distriktskontoret til NRK, skjærer den trafikkerte Fjøsangerveien gjennom og deler dalføret effektivt i to. Haukeland sykehus tronende i nord, Tveitevannet og Sletten-blokkene i sør. Villaer på vakt bak hvite stakittgjerder. Dette er ikke det Bergen du finner i Varg Veum-filmene eller i litteraturen# ingen trange smau som åler seg mellom husrekkene og oppover fjellsidene mens det sildrer i takrenner og brostein. Opp fra NRK, i retning Ulriken, strekker Elvebakken seg, ikke så mye en bakke som en slak liten veistubb.

En død forstad, på alle mulige måter. Kinarestauranten er nedlagt, den beste pizzasjappen er nedlagt.

På toppen bor Johannes Fjeldstad, bandets låtskriver og ledestjerne. Her startet han plateselskapet “Toppen av Elvebakken undergrunn” som ga ut Hvitmalt Gjerde sin første EP, Cowboy & Indianere. Han er fremdeles bare 19 år gammel og bor hjemme hos foreldre sine. Det samme gjør bandkollega og trommelsager Sturla Ulvenes Kverneng, som bor “like i nærheten”. Begge har vokst opp her, og begge har frekventert det generasjonsformende rockeverkstedet Støpeskjeen. Et Minde-band, altså.

– EN DØD FORSTAD, sier Johannes. Horst Tappert løper i bakgrunnen.

– På alle mulige måter. Det er bare trist. Kinarestauranten er nedlagt, den beste pizzasjappen er nedlagt, ballongbutikken er nedlagt.

– Ballongbutikken?

– Ja, den var råbra. De hadde masse forskjellige ballonger. Rundt Rema 1000 skal de bare smelle opp masse høyblokker, har jeg skjønt. Bygge et slags nytt sentrum der.

– Nettopp, det er jo ikke noe naturlig sentrum på Minde# ikke noe gravitasjonspunkt. Hvor henger man på Minde?

– Vi pleide å henge ved utgangen på Rema 1000, den på Wergeland.

Er det dette som er Minde? Annenrangs tysk ettermiddags-TV, ballong-nostalgi, hvitmalte stakittgjerder og litt smålåtne plateselskap- og bandnavn? Broren til Johannes, Elias, driver Minde-bandet Helvetesjævlene.

NOE ER DET iallfall (gitt denne saken premiss: location betyr mye). Hvordan skulle den ellers ha fostret det som for tiden er Norges fremste forvaltere av uanstrengt og livsbejaende surf-rock?

En mulig forklaring: I all sin annerledeshet har Minde sjelden trukket veksler på den veletablerte bergensidentiteten, men i stedet utviklet sin egen og umiskjennelige bydelssensibilitet, en mindre lukket og selvhevdende sådan. Erlend Øye, bydelens kanskje største sønn, er eksponent for dette Minde-lynnet. Der bergensscenen i all sin innoverrettede solidaritet kan bli seg selv nok, har mindianeren alltid hatt en større scene for øye. Og som lett desperate eiendomsmeglere kan finne på å si: Fra Minde er det kortere vei til Flesland! Den samme utferdstrangen kjennetegner de beste låtene til Hvitmalt Gjerde# de har ansiktet vendt utover og skyr selvmytologiserende heimstaddiktning à la John Olav Nilsen & Gjengen. Tilsvarende: Der loddefjordingen med autistisk presisjon kan fortelle deg nøyaktig hvor Loddefjord slutter og tilstøtende bydeler begynner, er grensene omkring Minde mer porøse. Du kan ikke stenge mindianeren inne i noe reservat.

SOM PLOMMEN. Tilbake til Johannes enda en gang.

– Hva finner man på der, utenfor REMA 1000?

– Vi sto og spiste tebrød.

– Tebrød?

– Vet du ikke hva det er? Spiste det hele tiden.

– Er det en slags wienerstang?

– Ja, på en måte. Eller mandelbrød eller noe. Veldig godt. Ofte en plomme i midten.

Hvitmalt Gjerde spiller på Plenen mandag 1. juli. De slipper sin første LP i løpet av sommeren.