God oppdrift

b
a

Sorgen forgikk oss påUlrikkes topp. NATT&DAG møter Ulrikke Lund.

Alle foto: Øystein Grutle Haara

EN LETT BRIS river med seg lyden av duekurring. Det er fortsatt is på LilleLungeren, men det er vår i Bergen. Vår! NATT&DAG småløper forbi# ikke tidtil vårtegnene nå.

På Barfot sitter nemlig Ulrikke Lund, moteblogger og stylist, og venter. Hunstartet å blogge som 16-åring, og er i dag, i en alder av 23, en av landetsmest populære bloggere – nylig vant hun også prisen for beste blogger underCostume Awards. Lett andpusten kommer vi inn døren på Barfot, hvor hun sittermed en kopp frukt-te og dagens BT. Hun er avslappet kledd, med en svart, baggystrikkelue, og en svart, løstsittende genser, og forteller at hun nyter sineneste dag hjemme i Bergen denne uken.

– Jeg vet ikkehelt hvorfor, men jeger utrolig knyttet til Bergen. Når jeg er bortreist får jeg umiddelbart enmerkelig følelse i kroppen. Jeg har det gøy, altså, men med en gang jeg eralene, er det som om jeg kan merke at alt ikke er like lunt som vanlig. Jeg kankjenne at jeg ikke har fjellene rundt meg, at Bryggen og Barfot og alt det jegkjenner ikke er i gåavstand. Jeg blir rett og slett litt angstfylt når jeg erborte fra Bergen. Men det er absolutt ikke et sted å drive med mote. Det erveldig upraktisk. Det blir til at jeg sitter på Skype-møter hele tiden. Men jegvil bli i byen så lenge det går.

DAGENE ER HEKTISKE når man bor iBergen og har verden som arbeidsplass. Ulrikke skal videre til Oslo i morgen,og hun landet på Flesland i natt, etter å ha blitt flydd inn til London for ådelta på en Coca-Cola-lansering med Marc Jacobs.
– Det var dritrart, spesielt da jeg så på de andre som var der. Det var liksomverdens største magasiner, og så var jeginvitert. Jeg blir så overrasket hver gang. Hva gjør jeg her, hva skal jegbidra med?

Aller best liker hun jo egentlig å være hjemme. Hun omtaler seg selv som en loner# hun liker å være alene, og er enstor bokorm (“nå leser jeg en biografi om Diana Vreeland, før det leste jeg enserie om mongolhøvdingen Djengis Khan, så det er veldig hipp som happ”). Men,så har hun også denne store lidenskapen for mote.

– Det er ikke det at jeg har spesielt peilingpå mote. Jeg bare vet hva jeg liker: Jeg liker momenter av spenning ihverdagen, og å bli visuelt overrasket.

DE FLESTE AV oss har lykkeligfortrengt det vi måtte ha av fjortisfortid, med alt det innebar av pinligeklesvalg, dårlig musikksmak og dagboknotater gjemt langt, langt nede i nattbordskuffen.Ulrikke, derimot, har delt livet sitt på internett siden midten av tenårene.For noen uker siden oppdaget hun og noen venner Ulrikkes gamle videoblogger ogsminkevideoer på Youtube, som de lo av i flere dager (“huff … det skulle ikkevært lov. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde begynt å blogge før jeg var 20”).

– På mange måter er det veldig rart å ha blogget seg igjennom oppveksten sin. Nårdu hører hva du har skrevet for to år siden, for eksempel, er det sånn: hæ, harjeg sagt det? For hvert år som går får du jo nye synspunkter, og har lært mer.

I LIKHET MED de fleste fjortiser har bloggen modnet med årene, og gått fra åvære en “rosablogg” til å bli en ren moteblogg. Kursendringen kom for et par årsiden.

– Jeg har en mer alvorlig, kvalitetsbevisst tilnærming til bloggingen nå. Førvar det mye tull, jeg bidro jo ikke med en dritt. Det var så stas å tjenepenger, og å få sponsorer. Men til slutt innser man at man ikke lenger er segselv, man er blitt et kommersielt produkt. Jeg tok et oppgjør med meg selv: Viljeg dette her, er det noe vits? Jeg bestemte meg for å heller blogge om det sominspirerte meg. Det ble enten å slutte å blogge, eller å begynne å blogge omnoe mer relevant. Nå har jeg blitt … ikke voksen, akkurat, men litt mer voksen.

“EN MORGEN DA jeg var syv år, på den tiden jeg fortsattbodde i Nord-Norge, det året snøen gikk opp til hustakene, da våknet jeg til ettomt og stille hus, kledde på meg min fineste kjole, et par ski, og gikk ut påskitur. Den dag i dag synes jeg det er noenlunde merkelig at forbipasserendeikke stoppet den bittelille jentungen alene i kjole på skitur i 15 minus, mendem om det. Disse tingene var logisk i mitt hode på den tiden. Jeg var rar da,og er fortsatt litt rar. Men den handlingen var en slags psykisk reaksjon pådet som hadde skjedd i hjemmet kvelden før. Det var sånn moteinteressen minbegynte (…)”.

Dette skrev Ulrikke på bloggen i februar 2011. Da begynte ballen å rulle.

– Jeg trengte å set the record straight,og skrive at, hør her, ingen er perfekte. Det ble jo mye større enn jeg haddeforventet, og plutselig var jeg på forsiden av Dagbladet Magasinet og alt. Jegangrer nok litt, ja. Det er jo veldig personlig. Men samtidig er det en grei message å komme med. At du kan bli noe,selv om du har vokst opp i den tro at du ikke var noen ting.

Det er jo ofte slik at folk med trøbletebakgrunn gjør det bra i motebransjen?

– Ja, jeg tror det er de som klarer det. De er vant til å kjempe veldig, veldighardt, og ikke gi opp. Dessuten har de gjerne behov for å skape en fantasiverden,og har ofte ideer som er langt fra virkeligheten man lever i.

Du virker veldig bevisst på å skape ditt eget liv?

– Jeg er opptatt av å ta ansvar. Jeg tror mange sitter og er jævlig deprimerte,og klager og whiner, uten å i dethele tatt ha forsøkt. Man skal ikke sitte og vente på at noen skal kommekjørende inn i livet ditt og fikse alt for deg. Du må selv være bevisst på hvadu er god på, hva du kan bidra med, og gå 120 prosent for det. Jeg tror at hvisman hører på seg selv, og kjører på, så kommer man til å gjøre det bra. Hvisman roter rundt og gjør det andre vil at du skal gjøre, sier det seg selv atlivet ditt kommer til å suge.


TILBAKE TIL MOTEN.
Til tross for at hun besitter en garderobe de flestebare kan drømme om, er ikke Ulrikke fremmed for å kle seg helt casual, som hun har gjort i dag.

– Det er litt deilig her i Bergen, at alle ikke er sånn 120 prosent mote heletiden, så du slipper å bli analysert for hva du har på deg hele tiden. Samtidiger det inspirerende å være i London eller Paris eller Milano, og se hvor myeenergi alle legger i morgenritualet, for å skape det bildet de ønsker å fremståsom, hver dag før de går ut av døren.

Men i disse dager, hvor antall streetstylefotografer tidvis overstiger antall fotoobjekter(sjekk for eksempel ut Take My Picturepå Vimeo, en ti-minutters dokumentar produsert av det russiske magasinetGarage, jou. anm.), kan det bli for mye av det gode?

– Motebransjen har jo forandret seg dramatisk i takt med blogg og internett. Påbåde godt og vondt. Det positive er at flere har mulighet, og hvermansen kangjøre suksess# det er jeg et eksempel på. Men virkeligheten ligner mer og mer påen moteserie i Vogue# det har blitt et streetstyle-sirkus. Det kommer hundre menneskertil et moteshow som ikke er invitert, de har bare kledd seg opp, overdressed, for å bli tatt bilde av. Defleste spiller jo bare, de ville aldri gått sånn til hverdags. De står der ogventer på at Jak and Jil eller The Sartorialist skal komme og ta bilde av dem.Alt dreier seg om oppmerksomhet. Det handler ikke om å ha en gjennomført stileller om å være true to yourself. Deter mye pent å se på, men hvor autentisk det er, det vet jeg ikke.

Hun drikker opp.

DESSUTEN ER DET synd om det blir for uekte# for kjøpt og betalt. Påde internasjonale moteukene er det vanlig å bli kontaktet av motehusene og fåbetalt for å gå med deres merker. På en måte er det veldig sånn: oj, shit, vildere jobbe med meg?! Men samtidig ser jeg jo at det kan bli for mye. Om jeghadde gått med Gucci på hvert Gucci-show og Chanel på hvert Chanel-show haddejeg jo på en måte mistet identiteten min, i alle fall oppriktigheten. Da jegstartet bloggen gikk jeg jo stort sett med H&M-klær, så det hadde blittlitt falskt.

www.ulrikkelund.com