Tunnelsyn under Bergen

Midt inne i den nedlagte togtunnelen, et sted under Bergens gater, skjer det: Mobilen går tom for batteri.

b
a

I Tunnelene, I Tunnelene, I Tunnelene
I Ekko, Ekko, Ekkoene
I Tunnelene, I Tunnelene, I Tunnelene
I Ekko, Ekko, Ekkoene
­– Fjorden Baby!, «Tunnelene» (2011)

MIDT INNE I den nedlagte togtunnelen, et sted under byens gater, skjer det: Mobilen går tom for batteri. Flashlight-appen har slukt strøm, og vi er avspist med én enkelt lommelykt, som også er på gyngende grunn hva gjelder batterilevetid. Det drypper fra taket, og flammen fra lighteren kneler mot den ene siden.

En fjellvettregel kommer opp i hodet – hva heter det, meld fra hvor du går?

***********************

Der sitter man en kveld, og tar seg i å surfe formålsløst rundt på nettet, og plutselig – og tilfeldigvis – er man inne på en nettside som heter freakforum.no, via en umotivert kjede av klikk. På Norsk Freakforum finner man chatforum som spenner over temaer fra vitenskap, politikk og web-utvikling, til rusmidler (herunder «Legal highs», «research chemicals» og «rus på legemidler») og pyrooppskrifter. Den formålsløse klikkingen har endelig sendt oss inn under fanen «Urban exploring», der eventyrlystne byungdommer diskuterer forlatte bygninger, bunkere, tunneler og andre mer eller mindre godt bevarte hemmeligheter man kan ta seg inn i. Én tråd lyser mot oss: «Tunnel fra Møhlenpris til legevakten i Bergen», postet av brukeren Ziggity, 21. januar 2012:

Noen kompiser av meg har vært i denne tunnelen som dere ser en artikkel om her: [BT-link] Noen som har erfaringer med denne tunnelen og eventuelt hvorfor den er laget?

****************************


INDUSTRIHUSET
på Møhlenpris, bygget på 1950-tallet, lever opp til navnet sitt. Den høyreiste blokken med den skittenhvite blikkfasaden forsøker liksom ikke på noen måte å tilsløre at den rommer haug på haug med bedrifter. Og Marits Kantine der inne sørger da også for at de utallige bedriftsansatte som holder til i huset får sin tilmålte ukentlige dose traktekaffe og påsmurte baguetter med reker og majones, skinke og ost, roastbiff og sprøstekt løk. En tid jobbet vi her som telefonintervjuere («nei, ikke telefonselger: telefon-intervjuer!» fastholdt vi desperat de gangene vi ble konfrontert med vårt mer enn tvilsomme deltidsvirke); i dag er minnet låst inne i en av hodets mørke avkroker, vi forsøker å slette all hukommelse knyttet til det forferdelige stedet av konstant summing, datamaskiner (man kalte det heller ikke for datamaskiner, men for «tynne klienter», av en eller annen uforståelig grunn) og en stor ansamling mer eller mindre udugelige telefonintervjuere utstyrt med høretelefoner og mikrofon, i konstant oppringing til uskyldige «respondenter». Alltid midt i middagstiden. Man har sine svin på skogen, alle som én.

Det drypper fra taket, og en svak vind blåser, nesten umerkelig. Flammen fra lighteren kneler mot den ene siden.

THE DOCKS. Takterrassen i byggets tiende etasje (eller der omkring) byr på en utsikt over hele havneområdet på Dokken, containerhavnen på Dokkeskjærskaien med sine utallige containere. Enorme blikkbokser fra Europa rundt, verden rundt, i alle farger; de avtegner seg  skarpt mot omgivelsene som et forstyrrende element i fjordkanten: Hyundai på hvit bakgrunn, Kuehne + Nagel på mørkeblått, Hapag-Lloyd på oransje, Maersk på selskapets visstnok patenterte nyanse av lyseblått. En gaffeltruck kjører noen paller utover, en mann i refleksvest og hjelm dirigerer en lift, en vakt sitter på en stol og døser i sommersolen, han skal vokte inngangen mot uønskede inntrengere. Det hele ligner en tannløs miniatyrversjon av miljøet som skildres i annen sesong av den amerikanske tv-serien The Wire, der handlingen foregår på havnen i Baltimore, og de korrupte arbeidskarene innenfor portene stikker til seg noen tonn tyvegods for et godt ord.

Fra havnen og ut under metallgjerdene («terrorgjerdene», kaller man på folkemunne disse upopulære gjerdene som utilgjengeliggjør havnen, etter at de en gang etter 11. september 2001 ble satt opp med den hensikt å skulle beskytte mot terror) strekker det seg et togspor: En skinnegang baner seg vei ut fra containerkonglomeratet og ut i det åpne; skinnene krysser bilveien, og forsvinner, innelukket bak gjerder, inn i en tunnel under Industrihuset.

Bak gjerdet er skinnene overgrodd med høyt gress,man kan skimte graffiti i tunnelåpningen. Og så blir det svart, frem til tunnelen atter munner ut på andre siden av Nygårdshøyden etter noen hundre meters utstrekning inne i fjellet, ved Legevakten.

– Tunnelen fra Dokken ble vel muligens bygget etter krigen, den er litt «moderne» i forhold til andre slike tunneler. Og togskinnene fortsetter ut på det som er dagens godsterminal, der bussene og trailerne står, sier Ole Erik Allmenningen i Jernbaneverket.

Det er som i tv-serien Lost: Vi har funnet «the hatch».

Vi ringer ham opp etter å ha blitt kastet frem og tilbake i kommunens kontorsystem via den stadig mer utålmodige sentralborddamen, bare for til slut tå få vite at det ikke er Bergen Kommune som eier disse tunnelene, men Jernbaneverket. («Og hvis Jernbaneverket sier at det er oss … ja, da får du heller ringe tilbake igjen», sier en av byråkratene på linjen, som altså likevel ikke helt utelukker kommunalt eierskap.)

PUNKTLIGHET OG PRODUKTIVITET. Heller ikke Jernbaneverket er fremmed for å kaste rundt seg med tidsriktige intetsigelser som «kompetanse og kultur», «sikkerhet, punktlighet og kundetilfredshet», og «produktivitet og kvalitet» når de på sine nettsider skal forklare omverdenen hva det er de egentlig driver med, men kort sagt er de ansvarlig for at hele tognettet i Norge fungerer som det skal. Fra rutetabeller og infrastruktur til, altså, eierskap av slike nedlagte togtraseer som vi plutselig befinner oss i en sløv sommerdag.

For der står vi. Inne i den hemmelige tunnelen.

Luften er kald og rå, og vi må bruke lommelykt for i det hele tatt å kunne se noe som helst i det totale mørket der inne. Selv da får vi ikke øye på annet enn akkurat det som befinner seg midt i lyskjeglen. Vi går korte skritt på trestokkene mellom de rustne togskinnene, og de få lydene vi avgir reflekteres som ekko i den romslige tunnelen: Det er omtrent fem meter høyt under taket. De grove steinveggene avløses iblant av felter med betong – disse flatene er generøst dekket av graffiti.

På bakken ligger noen spraybokser henslengt, sammen med en ølflaske hist og her. En skitten sofa står inntil noen paller. Ellers: stillhet. Og et altomfattende mørke.

Sporet fra havneområdet til Dokken er i dag en spøkelsesetappe, men det er ikke lenge siden den har vært i bruk.

– Det gikk jo faktisk containere ut der, helt frem til … la oss si frem til år 2000. Så den har blitt brukt frem til nyere tid, sier Allmenningen, som fremholder at vi egentlig burde snakke med noen andre, infosjefen, banesjefen, jeg vet ikke, men at disse andre befinner seg på ferie.

– Kan jeg ikke få mobilnummeret hans, da, så ringer jeg ham kjapt opp? Det tar jo ikke noe lang tid, dette.

– Altså, han er jo på ferie, og da tror jeg at han setter pris på å ha litt…

– … ferie?

– Akkurat.

En del ungdommer snek seg inn på Koengen denne veien, ved at de gikk under hele byen.

GRATISBILLETTER. I årene fra etterkrigstiden og frem til et stykke inn i dette århundret gikk det altså jevnlig godstog fra Dokken mot sentrum. Men tunnelen fra Industrihuset til Legevakten er bare ett av en rekke steder der byen er perforert av tunneler av forskjellig slag, steder i dag fratatt sine opprinnelige bruksområder og for all ettertid etterlatte. Foruten transporttunneler ligger det også offentlige tilfluktsrom parat under byen, klar til å romme tusenvis av mennesker i tilfelle krig eller annen katastrofe. Og disse er det mange av: Haukeland, Nygårdshøydetunnelen, Rothaugen, Teknikerkroen, Holbergsallmenningen, Dokken, Florida – det er bare noen av dem. En artikkel i BA for en stund tilbake, kalt «Byen under byen», tar for seg noen av disse, som – utenom krisetid – blant annet brukes til å huse skytterlag. Andre brukes som underjordiske parkeringsanlegg. De har imidlertid alle til felles at de må kunne ryddes helt ut i løpet av 72 timer, for å gjøres klar til storinnrykk.

Da vi ikledd hjelm og vernesko hadde sommerjobb som sceneriggere under storkonsertene på Koengen – Metallica, Neil Young, Rihanna, Anastacia, Coldplay,Bon Jovi: Det var ikke den nyanse i spekteret av big business-artistene vi ikke sto der og hamret og løftet og svettet for – la vi plutselig merke til en jernbanelinje som gikk inn på konsertområdet på Bergenhus festning. Den så ut til å komme fra havneområdet på Bontelabo, fra Skoltegrunnskaien, og strakk seg et stykke innover på området før den ble borte i en tunnel. Hva var dette? Hvor gikk den? Når stammet den fra? En garvet truckfører med rusten røst og solid vom fortalte at tunnelen gikk inn til togstasjonen, og at en del ungdommer snek seg inn på konserter denne veien, at de gikk under hele byen for å snike seg  inn ubemerket på konsert. Innsatsen de la ned var såpass imponerende, mente han, at han unnet dem gratisbilletten.

Langsetter fjellveggen på festningsområdet, i en liten forsenkning, går sporet mot tunnelåpningen. Blant parkerte tilhengere, containere, brakker og sperregjerder har to romfolk funnet seg et oppholdssted med tak over hodet. De kikker opp, vi smiler tilbake. Åpningen i fjellet er avsperret med et høyt metallgjerde med skarpe tagger påtoppen. Her ønsker man å holde ubudne gjester ute. Togtunnelen fra Skolten er lengre enn den andre godstunnelen, og beveger seg under bakken hele veien til jernbanestasjonen, en distanse på omtrent halvannen kilometer.

En hvelvdør står åpen, midt i den rå fjellveggen.

– Denne tunnelen er jo den eldste, og den ble vel bygget i forbindelse med Amerikabåtene, på den tiden, etter at Bergensbanen var åpnet, på 1900-tallet en eller annen gang, forteller Allmenningen.

DEN AMERIKANSKE DRØMMEN. Amerikabåtenes avganger og ankomster var populære begivenheter, og folkemengder stimlet sammen for å vinke fartøyet farvel på sin ti dager lange reise over Atlanterhavet, mot New York. Kapteinen med nypussede mansjettknapper, et ærefullt, ja, et definerende øyeblikk, der han står bak roret på DS Kristianiafjord eller DS Bergensfjord, og skuer ut over havnen, folkene, kanskje for siste gang, er det som om han tenker. På kaien står folk tett i tett, en nervøs summing i luften, en mor løfter sønnen sin opp så han kan vinke til faren, nå vinker vi adjø til far, skjønt det er umulig å skjelne ham i mylderet av folk som står på dekk, stolte, og med hatten i hånden, hevet til hilsen, ser sin fødeby svinne hen til synet av hundrevis av viftende hvite lommetørkler. Drømmen om Amerika.

I år er det sågar 100 år siden Den norske Amerikalinjens jomfrutur, en milepæl av et slikt kaliber at såvel kongen som medlemmer av regjeringen hadde anskaffet seg lugar. Avgangsdatoen var dessuten symbolladet – 7. juni var også datoen for Norges selvstendighet fra Sverige. Amerikalinjen ble den viktigste forbindelsen mellom Norge og et USA der det bodde hundretusenvis av nordmenn og norskættede.

Avgangen mot New York skjedde alltid ved midnatt, slik at båten kunne ta med de siste passasjerene som kom med Oslo-toget.

– For selv om toglinjen mellom Bontelabo og Jernbanestasjonen primært var bygget for gods, ble også personvogner kjørt helt ut til kaien for å levere eller hente passasjerer: Det kom jo dessuten også en masse turister til landet, og da de kom i land steg deom bord i toget på kaien, tok toget gjennom festningsområdet, inn i tunnelen ogv idere østover, fortsetter Allmenningen.

Det er likevel en stund siden det har hvinet i togskinner over Koengen nå.

– Siste gangen den ble brukt i nyttesammenheng var vel da vi tok en båt med pukk på 1990-tallet, kan jeg tenke meg.

SJØVANN TUR-RETUR. Inne i tunnelen drypper det fra taket, her er konstant vått, og en svak vind blåser gjennom, nesten umerkelig, men likevel ikke til å ta feil av. Lyden av skrittene våre, og når vi stopper opp («hørte du noe?») er det som fjellets få lyder forvrenges til det uvirkelige: Fottrinn fra etasjen over, som da man som barn lå våken i sengen og hørte høyhælte sko mot parketten i stuen i andre etasje når foreldrene hadde fest. Et skilt på veggen informerer om at vi er kommet 250 meter inn i tunnelen, kan hende står det som et slags advarsel, et point of no return, eller: hit, men ikke lengre. Et rustent sykkelskjellett ligger urørlig på bakken, og like bortenfor ligger store steiner midt i skinnegangen. Vi kikker opp, og finner hullet i veggen steinene har rast ut fra, føler oss litt mindre trygge, men fortsetter likevel. Bæreposer med matavfall, spraybokser, ølflasker: Tunnelen frekventeres tilsynelatende jevnlig av mennesker.

– Du har ikke noen røverhistorier fra disse tunnelene fra perioden de har vært avstengt?

– Nei, nei, nei, avviser Jernbaneverkets mann diplomatisk.

Turen fortsetter, den virker endeløs, kanskje går vi rett under Støletorget nå, Vetrlidsallmenningen, tidvis er det som avstanden fra taket i tunnelen til bakken der oppe ikke er så stor, er det lyden av trafikk vi hører? Lyset fra lommelykten treffer to tykke rør – «sjøvann tur», «sjøvann retur», står det på dem – de fortsetter inn i et rom med gitter foran, en sjakt som går noen titalls meter oppover, og en stige, det ligner en brannstige, som gjør det mulig å klatre opp. Kan hende kommer man opp i et av byens kumlokk om man klyver opp.

SKREKKFILM. Tanken på å skulle møte på noen her inne er ubehagelig, en halvparanoid følelse overskygger opplevelsen, vi kaster stadige blikk over skulderen, nytteløst (svart, svart,svart), naturligvis. En jerndør, eller, mer presist: En hvelvdør, slike som man finner i tilfluktsrom, som kan stenges hermetisk, står på gløtt, midt i den råfjellveggen. Et rom? Skal vi gå inn? Hva hvis noen stenger den bak oss (plutselig går tankene til skrekkfilmen Saw, jeg minnes en torturscene fra en nedlagt undergrunnslinje under byen), har vi meldt fra til noen og sagt hvor vi er, sånn i tilfelle? Vi går inn, kjenner på den halvåpne døren som ikke vil rikke seg, vi går inn. En korridor, veggene er nedtagget, på gulvet ligger stoler strødd. Innenfor finner vi et slags kontrollrom, det er som i tv-serien Lost, vi har funnet «the hatch». Et kontrollpanel eller et slags sikringsskap, fullt av knapper, står åpent. En rekke rom forgrener seg i alle retninger. Her et toalett og en vask (det kommer ingen vann når vi skrur på springen), der et kontor, på en pult ligger gamle papirer strødd, i mange av rommene ligger det madrasser på gulvet.

– Hvem er det som bruker denne tunnelen?

– Brannvesenet har jo brukt tunnelen til øvelser og så videre, de har en vogn stående der inne.

– Det bærer jo også preg av menneskelig aktivitet på en annen måte, som om folk bor der, eller i alle fall oppholder seg der innimellom.

– Det er ikke helt usannsynlig at det finnes folk som har tatt i bruk tunnelen til slike ting. Så selvfølgelig skulle det ha vært bedre avstengt, men det har vi ikke hatt økonomi til å gjøre. Men hvis du mot formodning skule skrive at det er oppholdsrom og så videre der inne, vil det virke tiltrekkende, advarer Allmenningen.

Det er mørkt, hvor kom vi fra, dette er en labyrint, kom, vi stikker. Og så: Batteriet på mobilen er tomt, flashlight-appen har slukt strøm, vi er avspist med en enkelt lommelykt, som også er på gyngende grunn hva gjelder batterilevetid. Hurtig gange, vi repeter våre bevegelser fra vi kom inn, bare speilvendt, som om vi nøster inn igjen et garnnøste vi har lagt ut, og vi er ute igjen i tunnelen. Vi kan se. Vi ser åpningen. Vi er ute.

Det er lys i enden av tunnelen.