Den ekte Gangnamstilen

b
a

VI BEFINNER OSS i Gangnam. Tysklandimporterte biler suser forbi langs firefeltsveiene og splitter distriktets høyblokker i to. Dette er et av populærmusikkens viktigste områder, du bare vet det ikke enda. Sør-Korea har nemlig verdens nest største film- og musikkindustri, “Hallyu”, og det er ikke Psy alene som står for det. Både til høyre og venstre for oss strekker konkurrerende underholdningshus som YG Entertainment, SM Entertainment og JYP Entertainment seg mot himmelen, som alle står bak koreanske popstjerner som 2NE1, Big Bang, SNSD, Wondergirls og ikke minst Psy.

De aller fleste ansiktsoperasjonene i verden gjøres i Seoul

Det snobbete distriktet huser arbeidsplasser til flere hundre tusen mennesker, hjemmene til en halv million innbyggere, shoppinggater med mange millioner besøkende og spisesteder til hver og en av dem. Og sist, men ikke minst: over fem hundre skjønnhetsklinikker. Dette er nabolaget med den tetteste forekomsten av plastiske kirurger i landet der det gjøres flest kosmetiske inngrep i verden.

Vi (før A-Magasinet!) er på vei opp til niende etasje i Teheran-gil for å besøke Jang Hyuk Lee, plastisk kirurg ved PS Beauty Clinic.

– Oso oseyo!

Sju ansiktssymmetriske kvinner ønsker oss velkommen i kor. De kaller meg Journalisten og trekker smilebåndene litt for langt ut i ansiktet. Lokalene er noble: store, sorte skinnsofaer og gulltapetserte vegger tar deg imot. Vi har en avtale med Doktor Lee som nå er opptatt med en pasient.

– Han kommer snart. Har du spist lunsj?, spør en av damene.

Jeg takker pent nei og setter meg i sofaen og venter. Innrammet langs veggen bak meg er en rekke før- og etter-bilder av vellykkede operasjoner. De fem kvinnene styrer med hvert sitt. De er alle lyse i huden, med store øyne og rette neser. Er de født med dette utseendet? Jeg tviler.

Har noen av dere vært under kniven selv?

De ler i samme tone og peker mot kvinnen jeg allerede hadde utpekt som penest. Hun nikker. Jeg visste det. Det speiler statistikken ganske godt. En av fem i Seoul har gjort ett eller flere kosmetiske inngrep.

DET ER POPULÆRKULTUREN som holder liv i industrien. Det er ikke tilfeldig at den medisinske turismen til Seoul har tidoblet seg de siste seks årene.Ny statistikk viser at Sør-Korea er landet med flest plastiske operasjoner per innbygger. I 2010 ble det gjort 770’000 inngrep i Gangnam. Etter en bratt kultureksportskurve er halvøya blitt et turistmål for folk rundt omkring i hele verden. Hoteller popper opp i området med tilbudspakker kalt “The Gangnam Style”, men hugges raskt ned igjen i møte med copyright-loven. Men turismen skyldes ikke Psy alene. I pakken er det gjerne iberegnet en ansiktsoperasjon. Seoul har lenge vært en medisinsk hovedstad, og ifølge BBC er medisinske årsaker én av topp fem grunner folk har for å besøke den sør-koreanske hovedstaden. Dersom kurven for medisinsk turisme til Seoul fortsetter å stige like bratt, vil det overstige 200’000 medisinske turister til Seoul i 2015.

Kirurgene er dyktige og prisene er lavere enn i andre deler av verden, noe som sørger for at besøksstatistikken fortsatt vokser, og det holdes ikke hemmelig i Gangnam: Plastikk-industrien regjerer Gangnams store metrostasjon og undergrunnsshoppingsentre med sine bannere.

– Danby-nim!

Kirurgen bukker og ønsker meg velkommen. En kvinne ligger fortsatt på operasjonsbenken, hun har akkurat gjennomgått en av de mindre neseoperasjonene. Jeg får bare et raskt overblikk før kirurgen drar meg inn i et sideliggende rom, mens de fem kvinnene bretter pleddet av pasienten.

Er hun ferdig nå?

– Ja, nå skal assistentene mine bare tørke litt blod og vekke henne, så skal vi presentere henne for speilet, sier han.

Hvordan pleier reaksjonene å være?

– Heldigvis er det stort sett bare positive reaksjoner, og det er noe av det mest motiverende i min jobb. Men det kan skje enhver kirurg at det kommer inn en klage. Men da ofte i etterkant. Det finnes ingen svar i plastisk kirurgi, forteller han.

I bakgrunnen hører vi at kvinnen har våknet. Hun snakker høyt etter å ha ligget bedøvet i flere timer. Hun virker fornøyd.

– Det blir bedre, sier en annen stemme.

– Ansiktet er veldig hovent akkurat nå, men du skal få legge deg og slappe av i et par timer, fortsetter hun mens de går forbi vårt rom, nærmest bærende på kvinnen over to skuldre.

ET TYDELIG SKJØNNHETSIDEAL er utbredt blant koreansk ungdom. Det kan oppsummeres på én setning. Ifølge Dr. Lee er det et proporsjonert ansikt med store øyne, høy nese og et lite fjes – og det gjelder både for menn og kvinner.

Hvilken type operasjon er mest etterspurt?

– Uten tvil “double eyelid surgery”, svarer kirurgen.

– I vesten er alle født med doble øyelokk, men bare halvparten av koreanerne har det. Operasjonen er veldig enkel og billig, så mange velger å gjøre dette inngrepet.

Kjøpekraften i Sør-Korea er sterkere enn i Norge. Altså får en koreaner mer for en vanlig årslønn i Korea enn det vi er vant med, når man trekker fra de gjennomsnittlige avgiftene. Dobbel øyelokk-kirurgi koster mellom fem og åtte tusen norske kroner i Seoul, og er en av de mindre ansiktsinngrepene man kan gjøre, men skalpellet innblandes fortsatt. Det skjæres og omplasseres hud mot cirka en halv månedslønn for en gjennomsnittlig koreaner i arbeid.

Det er jo et steg mot et vestlig ansikt. Vil koreanere se ut som europeerne?

– Det vil jeg ikke si. Det er det sjeldne ved doble øyelokk hos koreanerne som gjør det ettertraktet. Doble øyelokk har vært et symbol på vakre øyne hos koreanere i tusenvis av år, sier Dr. Lee.

Men synes du ikke at det er litt trist at alle ønsker å se like ut?

– Jo, og vi kirurger tar det svært alvorlig. Vi er blitt enige om å ikke ta bort ansiktenes karakteristiske kjennetegn, selv om noen selvsagt gjør det. Vi kan få noen til å bli seende prikk lik ut som en annen person dersom vi vil. Men vi forsøker å bevare identiteten til pasienten, samtidig som vi endrer utseendet mot noe vakrere, forteller han.

På nettet florerer det en kollasj av årets Miss Korea-finalister. Gif-animasjonen viser hvordan samtlige av missene ligner hverandre på en prikk – bare frisyrene endres fra bilde til bilde.

Tror du de koreanske missene har operert seg med et ønske om å få et mer proporsjonert ansikt med store øyne, høy nese og lite fjes?

Han ler.

– Jeg har sett den der jeg også. Jeg er ikke enig i at de ligner, men så er jeg jo trent til å se det unike i hvert ansikt. Miss Korea representerer det skjønnhetsidealet vi har i samfunnet fra før, så når de stemmes frem av et panel så er det vel ikke så rart at de ligner? Hadde missekandidatene gjennomført operasjoner så hadde ryktene spredd seg ganske fort – i hvert fall til meg, skryter han.

DE DYKTIGE KIRURGENE har satt eksport av plastisk kirurgi på samme liste som koreansk teknologi, elektronikk og biler.

– De sier at koreanerne er dyktige i kosmetisk kirurgi fordi vi er så flinke med spisepinner i metall, sier kirurgen og ler.

Dr. Lee forklarer videre at et vanlig legeyrke er dårligere betalt enn å være privat klinikkeier når etterspørselen er så stor som den er i dag. Gullet på brillene og smykkene rundt halsen til kirurgen skinner.

Myndighetene ønsker å markedsføre den sør-koreanske kosmetiske ekspertisen internasjonalt, med mål om en mangedobling av de kirurgiske turistene. Dr. Lee mener koreansk ungdom allerede er utsatt for et stort skjønnhetspress, og ønsker seg gjerne flere middelaldrende turister som pasienter.

PLASTISK KIRURGI HAR eksistert i Sør-Korea siden sekstitallet, men det er først det siste tiåret det har blitt virkelig populært.

– Økonomien har skutt rett til værs, og den store popkulturen handler så mye om shopping og det å se pen ut, forklarer Dr. Lee.

Men har alle råd til det?

– Det har nesten blitt et must. Det er i hvert fall på vei til å bli det. Så folk sparer opp i månedsvis, forklarer han.

Den erfarne Dr. Lee hevder den teknologiske utviklingen innen kosmetisk kirurgi har kommet lengst i den sørkoreanske industrien, og at utviklingen vil fortsette å gå raskt.

– Snart tror jeg vi vil kunne endre på genene, og da trenger man ikke meg lenger, sier kirurgen og ler.

EN AV ASSISTENTENE kommer inn. Hun fører oss inn til pasienten, som ligger alene i en seng. Interiøret likner på alt annet enn et sykehus. Det eneste som er hvitt er frakken assistent har på seg, veggene er sorte med innslag av gullelementer. Det er flere speil og skinnsofa for besøkende. Pasienten virker fjern, men jeg tillater meg å stille et spørsmål.

Gratulerer så mye! Er du fornøyd?

– Absolutt. Jeg er litt hoven i ansiktet, men jeg ser at nesa har blitt spissere, snøvler hun.

Pasienten har vært gjennom det kirurgen kaller en mindre operasjon, men som innebærer skjæring i nesebrusken for å gjøre den smalere og spissere.

– Jeg var klar over at det alltid er en risiko knyttet til plastiske inngrep, og du vet aldri hvordan resultatet blir. Men jeg var helt trygg på kirurgen, og nå er jeg glad for at jeg turte, sier hun.

Pasienten mener hun lenge har vært plaget når hun har sett seg selv i speilet. Hun nekter ikke for at hun har blitt motivert av popstjerner på TV- og dataskjermer.

Opplever du at det er et sterkt skjønnhetspress?

– Ja, selvsagt. Samtidig forstår alle innerst inne at ikke alle kan være pene. Jeg gjorde dette aller mest for meg selv, jeg var så lei av å hate å se meg selv i speilet fordi nesa mi stod der, forklarer hun.

Hun hevder også at hun ikke kommer til å være flau over operasjonen, men det motsatte. Hun vil anbefale kosmetiske inngrep til andre i samme situasjon.

– Det er som å fjerne en svulst. En fysisk endring gjør svært mye for en, psykisk også, konkretiserer hun mens hun ser seg selv i det håndholdte speilet, før en av assistentene kommer inn og ber meg la pasienten få hvile i fred. Nå skal det bandasjeres.

Er det et tabu knyttet til det å ha operert seg?

– Nei, ikke nå lenger. Det finnes selvsagt religiøse og motstandere av det hele, men blant folket har det blitt så populært at man ikke bryr seg, sier Dr. Lee.

Jeg spør ham om han kunne ha gjort det ene kinnbenet mitt litt mindre. Kirurgen tar frem et kamera og portretterer meg foran en blå vegg. Det går automatisk inn på maskinen hans. Han finner frem en hodeskalle og forklarer eventuelle metoder for å gjøre noen endringer.

– Dette er en stor operasjon, erklærer han.

Kirurgen forklarer at det finnes to metoder. Den første er den enkleste, og innebærer å dytte mitt andre kinnben lengre ut. Den andre metoden innebærer det logiske: å skjære bort deler av det harde kinnbenet.

Jeg takker pent nei for denne gang, og idet jeg går ut døra tenker jeg at andelen koreanere som ikke har gjort en plastisk operasjon tross alt er større enn andelen som har gjort det, før jeg tar heisen ned ni etasjer og planter bena på jorda igjen.

PÅ DEN ANDRE SIDEN av veien står taxien jeg skal reise tilbake til hotellet i. Det er viktig å gå på riktig side når du skal ta taxi i Seoul: om ikke kan nærmeste U-sving være en halvtime unna. I drosjen begynner som alltids en samtale, og jeg forteller at jeg
akkurat har intervjuet en kirurg og en pasient til et norsk medie. Han mente mye om saken, godt oppsummert i vitsen han dro.

– Hvorfor er koreanerne de eneste som må stå i kø når de reiser opp til Himmelen etter døden? … Fordi at englevaktene bruker så lang tid på å sjekke ansiktene opp mot passbildene deres.