Italia vil bedras

b
a

Berlusconis appell har en helt konkret, politisk side somofte underspilles.

“Nå blir det borgerkrig”. Det uttalte Sandro Bondi, en avveteranene blant Berlusconis støttespillere, da skattedommen mot sjefen var etfaktum. I august konkluderte italiensk høyesterett med at Silvio Berlusconi harsneket seg unna skatt i forbindelse med kjøp av rettigheter til amerikanskefilmer og tv-serier. På grunn av sin høye alder, har han imidlertid fått fremtil 15. oktober til å velge mellom et års samfunnstjeneste og husarrest i VillaCertosa, sin 4500 kvadratmeter store “hytte” ved Costa Smeralda på Sardinia.

Silvio Berlusconi (født 29. september 1936 i Milano) har vært Italiasstatsminister i tre perioder, fra 1994 til 1995, fra 2001 til 2006 og fra 2008til 16. november 2011. Han er også majoritetseier i selskapene Mediaset og A.C.Milan. Berlusconi er den statsministeren som har sittet lengst ietterkrigstidens Italia, og den tredje lengst sittende i hele Italias historie,etter Benito Mussolini og Giovanni Giolitti. Berlusconi er fra 2009 leder forpartiet Il Popolo della Libertà. Han ledet tidligere partiet Forza Italia somhan grunnla da han gikk inn i politikken i 1993. BOK: Berlusconis Italia.Journalist og idéhistoriker Simen Ekern (f. 1975) har fulgt landet tett sidenforretningsmannen Silvio Berlusconi bestemte seg for å bli statsminister påmidten av nittitallet. Forfatteren bruker Berlusconis eventyrlige vekst og fallsom en rød tråd i sitt reiseportrett av et Italia i forandring. Han intervjuerkorrupsjons- og mafiajegere, besøker det myteomspunne Sicilia, snakker medbåtflyktninger som blir fisket opp av kystvakta nattestid, og han gir oss etinnblikk i den katolske kirkens nye offensiv.

– Jeg tipper han går for hytte-alternativet, sier SimenEkern. Han er Europakorrespondent for TV 2, Dagbladet og Morgenbladet, ogforfatter at boka Berlusconis Italia(2007).

Hytteeksil eller ikke,det er kanskje håp for familien likevel! Datteren Marina regnes blant verdensmektigste kvinner, og driver allerede både Berlusconis investeringsselskapFininvest og forlaget Mondadori. Du har skrevet at “gjennom henne kanberlusconismen få leve videre”, og legger til grunn at hun en dag vil gå inn ipolitikken som sin far. Hva legger du i berlusconismen?Eller viser du bare til at blodlinjen videreføres?

– Berlusconismen er en slags blandings-ideologi, enkraftfull miks av liberalisme og karismatisk populisme som krever et partilleggs-elementer for å gjennomføres: Økonomisk makt og sterkmedieinnflytelse. Berlusconismen er bygget opp rundt opphavsmannen selv, som enfortelling om enkeltmenneskets evne til å bygge seg opp på egen hånd, til trossfor at både Staten, venstreorienterte motstandere og partiske dommere harforsøkt å stikke kjepper i hjulene. Det er en historie om Silvio Berlusconi,men det er samtidig en historie mange italienere har kunnet identifisere segmed. Berlusconismen har hele tiden handlet om personen Silvio Berlusconi, mendet er mulig å hevde at personfokuseringen har blitt stadig mer markantettersom de juridiske problemene har blitt vanskeligere å håndtere for ham. Nåren person er så viktig i et parti at det virker umulig å få i stand etlederskifte uten at magien forsvinner, kan en arving framstå som perfektløsning. Partibannerne og -plakatene kan fortsatt ha “BERLUSCONI” skrevet medstore bokstaver hvis Marina overtar, og slik ville den karismatiske delen av berlusconismenkunne videreføres, kan man tenke seg.

13. august uttaltehun imidlertid at hun “har ingen intensjoner om å gå inn i politikken”. Hvormye lit er det verdt å sette til et slikt utspill?

– Hun virket veldig bestemt, men hvis faren virkelig menerhan trenger en arving på plass i partiledelsen, kan det nok tenkes at hun synesdet er umulig å si nei. Hun fremstilles som meget lojal, og vet jo godt hvemhun skal takke for ledervervene i næringslivet. Foreløpig er det nok uansettgreit å benekte en arveplan, for å opprettholde inntrykket av at SilvioBerlusconi ikke har tenkt å gi seg ennå.

Du skriver atforbindelsen mellom “Silvio” og hans tilhengere ikke minner om “det vivanligvis forbinder med representativt demokrati”, men i stedet legemliggjør enslags “mystisk forening”, som “om stemmeseddelen var en slags nattverdsoblat”.Lunkne lutheranere her i nord rister gjerne bare oppgitt på hodet over slikevarmblodige trosbekjennelser. Hva er det vi ikke har skjønt med Berlusconi?Hvorfor har han slik appell – tross alt?

– To ting: Berlusconis appell har en helt konkret, politiskside som ofte underspilles. Den henger sammen med “liberalisme”-delen avberlusconismen. Da han dukket opp i politikken på midten av nittitallet haddedet gamle politiske systemet gått i oppløsning, takket være enorme korrupsjonsavsløringeri de aller fleste partier. Berlusconi var et nytt, friskt alternativ tilvelgere på høyresiden, eller i sentrum, som var lei av de gamle, men ogsålivredde for en venstreside som var altfor opptatt av statlig styring ogkontroll, slik de så det. Berlusconi snakket om “blå frihet”, og appellerte tilvelgerne med en økonomisk retorikk som ikke var så ulik den vi kjenner fraforskjellige høyrebølger i Norge også: Mindre skatter og avgifter. Nei tiloffentlig sløsing. Statsansatte er sure og misunnelige. Kreativeforretningsfolk er kule. Alt dette ligger i bunnen, og må med i analysen, hvisBerlusconi ikke skal ende opp som en uforståelig klovn. Når det er sagt:Persondyrkingen er helt reell, og kanskje mest vanskelig å forstå. I etideologisk splittet land har han fått en rolle som en slags “landsfader” forhalvparten, eller i alle fall en tredjedel av velgerne. Den voldsommeentusiasmen kan virke religiøs, selv om enkelte partitopper foretrekker åsammenlikne den med entusiasmen venstresiden har vist for sine legendariskeledere i Italia. I demonstrasjonene møter man dessuten stadig folk som har fåttbetalt for å stille opp – en togbillett, en gratis lunsj for å bære enferdiglaget Berlusconi-plakat. I de tilfellene er Silvio-dyrkingen litt merjordnær, kan vi si.

Hva slags – om noen – positivarv etterlater Berlusconi seg?

– Han har vist hvor langt du kan nå med en nokså skamløspopulisme i et vest-europeisk land i dag, og kan sånn sett bli et fint eksempelsom ikke bør følges opp andre steder. Tilhengerne vil mene at han har røsketopp i et stivnet land, gitt folket flere TV-kanaler, mer fargerike programmer,morsommere valgkamper. Det siste må jeg kanskje gi dem rett i, forresten.

Hva slags standinghar han blant sine kolleger i andre europeiske land?

– De politikerne jeg har møtt som har snakket med ham, harikke vært imponerte. Men han har hatt et godt forhold til flere statsledere –Putin, Bush jr, til en viss grad Aznar i Spania. Og Tony Blair har kost seg påferie med ham på Sardinia, det så i alle fall sånn ut på bildene. Han harødelagt for seg selv med vitsene på toppmøter – man er nok avhengig av mergoodwill i utgangspunktet, både fra politikerkollegene og fra deninternasjonale pressen, for at det skal fungere å opptre som om han var enrampegutt i en femtitallsfilm. Men det har ofte fungert bedre hjemme. Og det eringen tvil om at Berlusconi har et betydelig politisk talent. Det er ikke mangesom behersker det politiske spillet i Italia bedre enn ham. Det er kanskje barelegenden Giulio Andreotti, som nylig døde, som har vært dyktigere ennBerlusconi på det.

Vi har ikke unngått ålegge merke til at du kun henviser til ham som “Silvio”, når du twitrer om hampå italiensk. Kun for å spare tegn? Eller er det noe med den effekten han harpå folk?

– Litt for å spare tegn, litt fordi jeg har engammelmanns-fascinasjon for å finne opp kallenavn med bindestrek og bokstavrim.Og litt fordi tilhengerne ofte kaller ham Silvio. Helgener omtales jo stortsett ved fornavn.

BerlusconisItalia: Historier om makt, mafia og motstand (Cappelen) kan skaffes der dukjøper bøker.