Provokasjonens dilemma

b
a

Hvor mye lakrissnøre er det plass til i den fitta da?

SEPTEMBER VARMÅNEDEN for Teaterhuset Avant Gardens scenekunstfestival Bastard, som for øvrig stakk av med NATT&DAGs pris forTrondheims beste scenekunst i 2012. Om årets festival kan forsvare denne tittelenfår bli enn annen diskusjon, men vi skal i alle fall by på et aldri så liteetterord.

Vi skal ta for oss en av yndlingsbeskjeftigelsene til mange nypressedekunstnerspirer så vel som gamle travere, nemlig provokasjon. I navnet “Bastard”ligger et ønske om å få slippe merkelapper, i å eksperimentere, men detassosierer også til noe utenforstående, uønsket og urent. Det kan gjerne blibrukt som skjellsord – din bastard! – og det er ikke bare hun Stark-dama i Game of Thrones som finner det overmåteprovoserende.

NATT&DAG har vært på scenekunstfestivalen, og om vi ikke har fåttmed oss samtlige forestillinger, så bet vi oss fast i et par som på hver sinmåte provoserer. Den ene er representert av en allerede bereist herremanninnenfor kunstverdenen, Morten Traavik, mens den andre er laget av heltnyklekkede kunstnere.

GODT ER DET at Kein Applaus für Scheiße er lagt til enfredag, slik at jeg og mitt gode selskap for kvelden kan holde oss fast ihalvliterne våre mens østerrikske Florentina Holzinger og nederlandske VincentRiebeek utfolder seg på scenen, noe de gjør til gangs. Her er nakenhet,kroppsvæsker og popkultur, i det hele tatt mye av det man umiddelbartassosierer med ordene “avant garde” og “performancekunst”.

Heldigvis har de også humor, noe som på mange måter fungerer som denneforestillingens livvest. Det hadde strengt tatt ikke gjort seg noe særlig omhandlinger som det å la seg bli tisset i munnen på, eller det å spy på scenen,eller, for så vidt, det å spise lakrissnøre (eller tråd, eller hva det nå er)ut av underlivet på en kvinne, skulle bære forestillingen kun i kraft av sinstøtende natur.

Greit nok atkunstnerne vil, slik det står i omtalen av stykket, “gjenopplive70-tallets kropps- og performancekunst-kanon fra dens dype søvn”,men de greier å gjøre mer enn å vekke til live et gammelt spøkelse.

Med sitt fokus på ungdommens hunger etter applaus oganerkjennelse, og selvsagt et godt lag med overdrivelser, gjør aktørene stykketgjeldende i dag. Publikum ler ogskutter seg om hverandre. Det som kunne blitt en flau affære blir dermed enlettelse med Holzinger og Riebeeks uhøytidelige tilnærming. Disse to aktørenehar nylig snublet ut av en kunstskole i Amsterdam og inn i Europa pånyervervede kunstnerbein. Og jo da, de blir sett på som en av de mestprovokative kunstnergruppene i Europa for tiden, og vi skjønner egentlig hvorfor.

DET ER LIKEVEL greit å påpeke atdette er begrunnet provokasjon, selv om de noen ganger balanserer helt påkanten av det som kan forsvares. Dét i seg selv gjør atdisse rabagastene lykkes i å holde på oppmerksomheten vår. En stor overraskelsevil det ikke være, om vi hører navnene deres igjen i fremtiden (på godt ellervont).

Vi drikker opp, ogapplauderer.

Likevel spørs det om det ikke fins en langt mer lokal kar som kan giduoen konkurranse når det gjelder å provosere. Morten Traavik, med sinforkjærlighet for politisk utfordrende kunst, har terget på seg bådestatsministeren i Kambodsja og Civita med sine konfliktflørtende verk. Han blefor alvor kjent med sitt prosjekt MissLandmine# fra krigsherjede land kjempet kvinner med amputerte bein somfølge av etterlatte, udetonerte miner om å være den vakreste. Dette prosjektetvar opprinnelig lovet støtte fra Kulturrådet, men lovnaden ble senere trukkettilbake.

Traavik blebeskyldt for å samarbeide med fienden da han i 2012 tok med seg et parnordkoreanske instruktører til Barentsregionen, for få de til å instruere detsom blant annet var soldater fra garnisonen i Sør-Varanger i et størrekunstprosjekt.

I skrivende stund er han i samtlige massemedier på grunn av sitt nyeste stunt:Til Bastard og Trondheim tok hannemlig med seg en gjeng stramme ungdommer fra musikkskolen Kum Song iNord-Korea. Sammen med 8. klasse fra Steinerskolen i Trondheim laget de forestillingenWork in Progress, som ga et bilde avde to elevgruppenes hjemland. Premieren var lagt til 9. september, noe som, tilalt overmål, både var valgdagen her hjemme og nasjonaldag i den DemokratiskeFolkerepublikken Korea.

BARE Å HØRE “Nord-Korea” kan fåenkeltes puls til å gå i hundre, men i Traaviks kunstverk, som med så myeannet, kan man finne flere lag med mening. For om ungenes forestilling bevistenoe, så var det også hvordan de forskjellige landenes styre og stell påvirkersine unge borgere. Det er vel unødvendig å påpeke at kritikken mot autoritetenekom fra de norske barnas side. Mens storøyde, bitte små nordkoreanske jenter medmusefletter danser og spiller musikk på et høyt nivå, gjelder det for osstilskuere å ta på voksenbrillene og, i tillegg til å kunne sette pris påfremføringen, reflektere litt over hva vi faktisk ser.

Neste forestilling påAvant Garden er Vi er motorveiav Brødet & Eselet (NO). www.avantgarden.no //Olav Tryggvasons gate5,Trondheim