Fra arkivet: De nye rebellene (1991)

b
a

I april 1991 viet NATT&DAG coversaken til den nye norske hiphop-scenen, og intervjuet som første norske avis blant annet en purung Tommy Tee, Sean, CodeRock og Raid.

I anledning vårt 25-årsjubileum og tilhørende jubileumsutgave (i stativene fra og med i dag!) har vi dykket i arkivet: Hver dag ut oktober vil vi børste støv av en NATT&DAG-klassiker fra 1988 til i dag – til glede for nye og gamle lesere.

Coverteksten lyder raft og tidstypisk:

«Hip Hop’erne. Posse mot posse. Hærverk. Crack. Blodig balltre. Oslo City. Blitz-generasjonens etterfølgere. Vandaler. Dropp det. Eller bare bla videre»

De nye rebellene

April 1991, s. 24-25
Tekst: Nina Nordbø
Foto: Nils Vik

De er skeptiske til journalister, som har anmeldt dem til polititet etter intervju og som har en forkjærlighet for å haipe tøffe oppvekstkår. De er ambisiøse og kravstore. Verken særlig pratsomme eller vennlige før du har plassert et eller annet usynlig nåløye. Hiphop’erne er asfaltens nye oprørere, den siste subkulturen. Folka er unge, drevne i faget og kan ikke karakteriseres som annet enn rebeller. Kompromissløse. Og ekstemt kreative.

Haipet

Hiphop’en kom til Oslo i 1984 med grafitti og breakdance. Dagens gamle unge var 12-13 år gamle, aggressive og søkende. Med tiden har de spesialisert seg, formulert holdningene og blitt stadig mer ambisiøse. De bomber tog, tag’er betongvegger, danser, rap’er, scratcher og produserer skiver. Miljøet i Oslo, Stockholm og København overvåkes med lupe av både platebransjen og hiphop’ere andre steder på den vestlige halvkule. I sin egen by er de ennå anonyme for de fleste, alternativt en haug med obsternasige drittunger som forurenser tilværelsen ytterligere for foreldrene, Oslo Sporveier og politiet.

De har vært med å legge grunnlaget for noe av det de misliker mest: haipet.

– Jeg var Hiphop Man Himself før. Jeg var stolt av å se ut som en hiphop’er, men ikke nå lenger. Nå går jo alle rudt og later som de er med på greia, uten å skjønne hva hiphop egentlig handler om i det hele tatt, sier Raide (19). – For meg ville det vært flaut å være et produkt av den kommersielle kulturen.

Jayski (19): – Kommersialiseringa har kverka alt. Vi ble ekstreme fordi alle ville være så vanlige. Vi ville vise at vi var der, og uniformerte hele kretsen. Den store bølgen kom i -85 da media oppdaget hiphop’en, men i flere år har dte vært ganske rolig og stabilt. Nå er miljøet tilbake igjen. De nye tar seg av uniformeringa. Det er greit nok. Det jeg ikke liker er kommersialiseringa av det. Nå lages klærne ferdig og selges overalt, de er ikke naturlig orginale. Jeg vil ikke bli satt i samme boks som det der. Hiphop er en mentalitet, folk må skjønne at det er et budskap. Vel 50 unge folk utgjør den harde kjernen i miljøet, de fleste har vært med i flere år. Et par-tre posses regnes som seriøse, kretser av kamerater med felles interesser som gjør ting sammen og backer hverandre opp på kreative prosjekter.

– Hvis jeg gjør en bra piece, får jeg respekt av folk jeg selv respekterer. Det betyr mye, sier Coderock (18) i X-Ray Posse. En av de mer seriøse kretsene i byen , som blant annet består av landets første rappe-dame MC Cey og LP-aktuelle A-Team (Cut Dominator/Jayski).

Vandaler Vrenger Plater, dokumentar fra 1993:
embed:http://vimeo.com/19307342

X-Ray Posse består av 16 hardbarka hiphop’ere og det er omtrent så stor den vil bli.

– Vi har ikke intensjoner om å bli en gigantgjeng, påpeker Jayski. – Det tyter opp posses overalt, spesielt i drabantbyene har jeg inntrykk av. Før kjente alle i miljøet hverandre og de nye på benchen måtte kjempe for å komme med i kretsen. Nå driver poss’ene på forskjellige nivåer og alt er mer splitta. Det er en kløft mellom de nye og de gamle. Problemet er at de fleste ikke er klar over hva som er pointet med hele greia. Folk samles bare for å samles, det er mye misunnelse ute og går og en del kretser søker konflikt med hverandre. Jævla synd. Det må mer unity til. Det er kult om Club Yo på Rockefeller kommer i gang. Kanskje det hjelper at folk kan møtes på ett sted.

Dilemma

Hiphop handler masse om antirus, antivold og antirasisme. Musikken har mye å si og det handler om å være nyskapende hele tida. Det er viktig å finne sin egen stil. Det å være orginal er nesten viktigere enn at det du gjør er så jævli bra, forklarer Minister Tommy Tee (19). En nøytral figur i miljøet som SJ på Rainbow Radio (FM 106,8) og redaktør for “FATCAP”, to av veldig få samlingspunkt for hiphop’erne i Oslo. – Det går ikke å definere folka i miljøet, sier han. – De er alt fra den snilleste vestkantengutten til beinharde fyrer fra andre siden av byen. Det som holder oss sammen, er holdningene og interessene. Det er nyskapning i miljøet hele tida.

– Hiphop’en er en motvekt til voksensamfunnet, en greie hvor ungdommer kan gjøre noe vi synes betyr noe. Hele løpet er liksom lagt opp for deg. Samfunnet baserer seg på idealer som ikke passer for alle. Vi vil kanskje ikke ha det så jævelig trygt. Jeg slutta gym når jeg hadde et halvt år igjen. Det er sikkert ikke særlig fornuftig, men jeg vil heller kjøre løpet fullt ut. For meg er det bedre å leve litt fattig og å drive med det jeg har lyst å gjøre, så lenge det er mulig. Man vet kanskje ikke hva man egentlig vil, hva målet er, annet enn å bli bra i det man driver med. Men man må jo ta sjansen. Så er jo dilemmaet at man må tjene penger. Jeg har laget noen kommerse låter, jingler for NRK og sånn. Jeg vil helst ikke, men OK, man er nødt å leve også. Det er lett å si at man ikke vil kommersialisere seg når man har penger.

Minister Tommy Tee, radio-DJ, scratcher, produsent, instrumental-skaper og musikkskribent, bekrefter at miljøet ikke er særlig tilgjengelig.

– Til en viss grad er det vanskelig å komme med som ny. De som har holdt på en stund, er skeptiske. Det er iallefall en forutsetning at man har respekt for det vi driver med, respekt for dem som har holdt på en stund. Det er irriterende å se alle “lissom-hiphop’erne” rundt omkring. For et år siden gikk ingen med caps forid det ikke var kult. Nå er det plutselig “lovlig” og så kryr det av bråkete tullinger som roper yo! overalt. Det er kult at folk blir med på hiphop, men for å være det må du akseptere alt innen kulturen. En rasist blir ikke hiphop, ikke sant?

Halve vitsen for oss er kanskje å ikke bli akseptert, iallefall er det ikke noe mål. Vi driter i om folk liker musikken vår, det er ikke derfor vi lager den. Vi vil ikke gjøre opprør for enhver pris# sånn Blitz-greie. De klager og klager og klager, men hva gjør de? Vi gjør ikke det vi gjør for å provosere folk.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Tommy Tee (2013)

Skriften på veggen

At en del mennesker i Oslo lar seg provosere, er et annet kapittel i historien om hiphop-kulturen i byen. Skriften på veggen omtales i avisene som vandalisme. Si “grafitti” til sjefen for Oslo Sporveier, og han vil få en faretruende rød ansiktsfarge. Bli ikke overrasket om han begynner å fråde, det er en helt naturlig hatkonsekvens.

– NSB har vært ganske ålreite, vi har ikke holdt på så mye langs toglinjene heller. Oslo Sporveier har fått mye av det, det er ikke rart de er helt desperate, sier Raide. – Men det er toppen å få hevn når de fjerner det vi har gjort og kaller det hærverk. De tror ikke vi bryr oss i det hele tatt, at alt vi liker er å ødelegge. “Nå har vandalene vært her igjen!” Folk skjønner ikke hva det dreier seg om.

Raide er bare en av writerne som står oppført i politiets kartotek. Han har bombet togvogner og fylt betongvegger med fargesprakende tags og piecer i flere år, og ville sannsynligvis hatt gjeld å betale på resten av livet dersom han hadde operert under sitt egentlige navn.

– Det er klart vi kunne malt på lerret istedet, men vi gjør det heller på tog og vegger. Istedet for å være et bortklemt barn i et kaldt samfunn, får du vist at du er til. Du får selvtillit. Jeg har malt mye for firma og klubber, men det blir bare reklamegrafitti. Det er en del av hiphop-kulturen å ikke gjøre det mora og faren din sier og gjør. Jeg liker ikke å være en i mengden.

– Det er alltid noen som leder an innen grafitti. Det er en elite i Norge som alle andre steder, og nå er Skandinavia det store. Oslo er en liten by, og det er bra gjort å være så framtredende. Grafittifolket bevæpner seg stort sett med sjølvblanda spraybokser og forskjellige dyser uansett hvor de ferdes. Det gjelder å markere seg i miljøet og de kollegiale båndene strekkes på tvers av landegrensene. Det regnes absolutt for bra jobba at en norsk writer kommer på trykk med en piece i en internasjonal subart-samling mellom to permer. Coderock regnes for en av de beste i landet, til tross for at han kun har sprayet i fire år. Han er en av dem som holder seg til motiver.

– Tag’ing hører jo med til grafitti, som en måte å få fram navnet sitt på og det er mange som driver med det. Jeg liker best å gjøre figurer. Uansett er det en måte å uttrykke seg på, en form for opprør. Det er fett# tanken på å gjøre noe uten å be om lov. Folk tror hiphop er noe som er oppfunnet av MTV, men det er jo en kultur med røtter. Det er de som fant på ting i begynnelsen jeg virkelig har respekt for. Det var unikt den gangen, blant de fattige i New York, at svarte, puertoricanere og hvite begynte å spraye vegger og tog. Grafitti dreier seg om kunst. Kunst og talent.

MC Cey – Hold it (1990)embed:http://www.youtube.com/watch?v=shIkM4cjFlg

Tilbake til røttene

Det er rus i det å være hiphop, det er en livvstil og man må være gjennomført. Vi er antidop og antirasisme. Og sære. Supersære, forklarer Raide. – Folk forventer at man skal vokse det av seg# slutte å være rebell og kutte ut “de barnslige greiene der”. Det må du bare støte fra deg og heller være stolt av det du driver med. Det er en del av hiphopkulturen å ta din egen vei og kjempe for å komme dit du vil.

Sean (25) har lagt grafitti’en på hylla, men danser fortsatt, riktignok mer i stua enn ute på gata. – Jeg har begynt å trene breakdance igjen, gått tilbake til røttene. Resten er bare smørje, sier han og hinter om Mc Hammers new jack swing-stil.

Spade (19) gir uttrykk for det samme. – Det har vært en bølge med new jack swing og electric boogie igjen. Det er det ikke noe stil over. Det har kanskje noe med MTV å gjøre. Folk danser som de ser på TV, “lånt” lissom. Jeg liker å koreografere mitt eget opplegg, være kreativ. Det har ikke noe med individuell frihet å gjøre å herme etter noe man har sett. TV blir autoritært. Greia er å være original.

– Jeg har dansa i fem-seks år og holder fast ved basic’en# breakdance. Jeg gjør det for gøy, og for å uttrykke det jeg vil. Media plukka opp dette med en gang det kom, noe som selvfølgelig førte til at alle kjøpte seg caps og hvite hansker. Jeg har inntrykk av at de fleste heiv seg på og begynte å danse for pengenes skyld og for å få seg dame. Det blir alltid mye klisjéer i det folk forbinder med hiphop. Moten blir så viktig, og alle settes i samme bås. Egentlig er vi en undergrunnsbevegelse, selv om det var mer det før.

Stor rap i vente

Norsk rap har vi ikke hørt noe særlig til, selv om den nye pågående musikkformen har vist seg som en velegenet kommersiell materie. Hiphop’erne selv skyr Snap!, Vanilla Ice og Mc Hammer og avskriver dem som svada-pop’ere, men selv kompromissløse band som Public Enemy, A Tribe Called Quest og De La Soul selger for millioner. Av dollar. Norges første rap-dame, Mc Cey, så offentlighetens lys på vinyl i fjor høst med “3.5.25”, av musikkskribenter kategorisert som landets første genuine i sin genre. Materialet hennes kom fra A-team# Jayski og Cut Dominator, som slapp singelen “Peace Dr.” i desember i fjor. Uten undertegna kontrakt med plateselskapet og frie hender på en grei sum penger har A-Team nå ferdigprodusert en langspillplate som slippes rundt slutten av april.

A Team – Peace dr. (1990)
embed:http://www.youtube.com/watch?v=XOn1dkfN2R0

Jeg hadde hørt om A-Team lenge før jeg møtte dem, og da det skjedde kom gutta med en demo med 30 låter. Helt utrolig! Jeg tror aldri jeg har møtt så bevisste unge folk før, sier Per Eirik Johansen, nå manager (også for Bel Kanto og Tre Små Kinesere). Han er mannen bak Club Yo, som hentet A Tribe Called Quest til Rockefeller tidligere i år og nå har fulgt opp med Ice Cube. Han har flere store hihop-navn i vente for Oslo-publikummet. Knallsterke rykter forteller at Public Enemy entrer Club Yo-scenen i slutten av mai, og om så skjer, er det ingen tvil om at A-Team blir supportbandet. Sterk kost, kanskje for hett å svelge for de fleste.

– Istedet for å kjøpe band hele tida og dermed ta inn mye dårlig, er det bedre å ligge lavt inntil det kan skje noe virkelig bra, understreker klubbarrangøren. – Jeg føler man må ha et visst ansvar når man begynner å jobbe med en kultur som hiphop, at man ivaretar den istedet for å være med å vanne den ut.

TP Allstars – Takin Ova, Live Hit Awards (1998)

embed:http://www.youtube.com/watch?v=RRemp82FFjE