Kultursjokk for viderekomne

b
a

Det er ikke kulturutveksling, men interkulturelt,profesjonelt samarbeid som gjelder når tanzanianske musikere møter jazznestorerfra Vestlandet for å turnere og gi ut album.

STEIN INGE BRÆKHUS ERMIDT i en setning om sosial dumping av kinesiske kulturarbeidere når hanåpner døren til et rom fullt av trommer, sofaer og lydutstyr. Vi er påInstitutt for Musikk og Dans ved Universitetet i Stavanger for å snakke om – oglytte til – den kommende skiva til kvintetten Tazano, en konstellasjonbestående av vel bevandrede norske og tanzanianske musikere i fri, skjøntpreferansebetinget, musikalsk utfoldelse over en afrikansk grunnpuls.

Foruten Stein Inge på perkusjon, består Tazano av TorYttredal på saksofon, Jørn Øien på tangenter, John Mponda på tanzaniansketrommer, norsk seljefløyte og vokal, og geniale, blinde Anania Ngolija påtommelpiano og sang. I november samles hele hurven i Rogaland for å turnere medDen Kulturelle Skolesekken. Slik skal Vestlandets skoleelever introduseres fordet som skjer når norske musikere møter kolleger fra Tanzania – “eit landfattig på pengar, men rikt på kultur”, som Rogaland fylkeskommune skriver påsine nettsider.

Tazano springer ut av det nå avsluttede NOTA-prosjektet, etkultursamarbeid mellom Norge og Tanzania, representert ved respektivt Kulturskoleni Stavanger og Institutt for Musikk og Dans ved UiS på den ene siden, og TaSUBa,en av Afrikas få offentlige utdanningsinstitusjoner for utøvende kunst, somligger i Bagamoyo, et lite tettsted på Tanzanias østkyst – litt over en timenord for flyplassen i Dar-Es-Salaam, om du blir råkjørt midt i blomstreduftendebekmørke (og det blir du) – på den andre siden.

– NOTA DREIDE SEGførst og fremst om å hjelpe til med å bygge opp infrastruktur rundt et såntutdanningssted der nede, sier Tor Yttredal, som med en jazzmusikersskinnjakkekledde henslengthet har satt seg i den ene av studioets sofaer.

– Men også kulturutveksling, fortsetter han. Og, ikke minst,kartlegging og arkivering av Tanzaniansk tradisjonsmusikk – altså hjelp til åta vare på tradisjon. Det foregår i Tanzania, som i mange andre afrikanskeland, en flukt til byene – en urbanisering. Og med det forsvinner mye av develdig rike folkemusikktradisjonene. Så deter kanskje det viktigste prosjektet NOTA har engasjert seg i: Det at vi fårarkivert store mengder data, opptak og film av folketradisjoner der nede.

Hvordan komkvintetten sammen?

– Jeg var der nede i 2006 i forbindelse med enstudentutveksling herfra, og lanserte idéen til de som hadde ansvar forprosjektet om at det kanskje kunne være en utveksling mellom mer etablertemusikere også. At det ikke bare var på studenthold, men også mer profesjonelt.Jeg hadde særlig lyst til å gjøre duoinnspillinger med Anania Ngolija, for åsjekke hvordan hans kalimbaspill låt sammen med saksen, og vi fikk gå i studio oglage noen skisser og spille litt sammen. For at vi ikke skulle være helt alene,fikk vi med oss John Mponda på trommer. Og Anania fikk fot, som vi sier – altsåhan syntes det var gøy.

OG SÅ BALLET DETpå seg. Etter hvert som Yttredal oppdaget at kulturutvekslingsinnfallsvinkelen– å la norsk folkemusikk møte tanzaniansk ngoma-tradisjon – ikke hadde så myefor seg, all den tid han selv ikke erfolkemusiker, og en bånsull er en bånsull, var det nærliggende å inkludereBrækhus’ perkusjon og Øiens tangenter i miksen:

– Vi går jo alle og bærer på preferanser. Jeg har hørt mye world music i årenes løp, og tenkte atdet hadde vært okay med en liten synthesizer inni dette, som fikk kalimbaen tilå skinne litt mer. En kalimba har jo veldig lite sustain# den sier pling, og såer det stopp.

Politikerne somsitter på pengesekken er ofte opptatte av dette med kulturell utveksling. Hvahar vært innfallsvinkelen deres i søknader om prosjektstøtte?

– Jeg har aldri tenkt at det er det som er så forbasket viktig med dette prosjektet – denkulturelle utvekslingsbiten, fortsetter Yttredal. I søknader har vi prøvd åvære ærlige om at det er det musikalske utbyttet som er viktig. Det å møte nyemusikere er alltid en berikelse.

Men det er vel noenforskjeller eller likheter der, som dere kan utveksle?

– Jazzen har veldig mange afrikanske elementer, og var ogsåen rituell musikk i sin opprinnelse – brukt til gravferd og konfirmasjon, og ialle livsfaser. Akkurat som i den øst-afrikanske ngoma-tradisjonen, hvormusikken ikke står alene, men er integrert i dagliglivet. Det fascinerer meg,for det er noe vi har mistet. “Ngoma” betyr “tromme”, men er også etsamlebegrep for fortellerkunst, dans og musikk. Alt har sitt utgangspunkt itrommen. Alt utgår fra en slags grunnpuls. “Ngoma” henspiller på en heltradisjon. Vår musikkutøvelse, derimot, er blitt skilt fra folks dagligliv ogpulsen som er der, og musikken er blitt sekterisk. Det er ikke det at jeg har ambisjonerom å føre musikken tilbake til noe, men det fascinerer meg at det ligger sånnekilder i det, som er helt utilgjengelige for meg, men som en kommer nærmere, ogfår mer respekt for, gjennom et sånt samarbeid.

– Ja, det er helt sprøtt, skyter Brækhus inn, før han finner fram noen opptakpå datamaskinen.

VI LYTTER.Ananias tommelpiano klimprer et klangteppe av rurale riff som Yttredalsnordiske saksofon kan smøre seg elegant over, uten at regionale særpregoverdøver hverandre. Det er ikke nyskapende musikk, men det var heller aldripoenget. Vi lytter til musikere av internasjonalt kaliber som holder sineindividuelle, kulturbetingede uttrykk i hevd. En annen låt rusker hardere idansefoten, med drivende perkusjon og et Coltrane-aktig kalimbakor smykket medNgolijas unisone primalkvekking – virtuost og fengende, som om Keith Jarrettvar blind, født i Dodoma og spilte inn plater i NRK-studioet på Ullandhaug.

– Afrika er jo ikke månen, heller, sier Yttredal.

– Så de er godt orienterte innen den såkalte internasjonale populærmusikken, oghar i stor grad de samme referanserammene som oss. Musikere i hele verden somer oppflasket i den gehørstradisjonen – i den ikke-skriftlige tilnærmingen tilmusikk, som også jazzen springer ut av – har mye til felles, og kan alltidkommunisere. Men jeg har ofte lurt på hvem det er størst kulturforskjell for,rent ikke-musikalsk. Å komme til Tanzania for første gang, og kjenne lukta avdet en har sett på TV, var en sterk opplevelse, men hvordan er det for en afrikanerå komme hit? Når Anania og John er her, midt i julebordsesongen, og skal hjemog legge seg på hotell Havly og går gjennom en by full av drita folk med dress …

– Som raver rundt i de fineste klærne de har, fortsetterBrækhus. Sklir hjemover. Bruker hele veien, opp til taxiene – helt i sin egen verden.Det må jo være en sjokkartet opplevelse. Og så synes de det er fryktelig kaldt.Krangler om hvem som skal sove på badet, for der er det varmekabler.

Yttredal ler.

– Vi hadde spilt på Sting, og jeg hjalp med å bære stæsjet nedpå hotellrommet, og fy faen det varvarmt å komme inn dit! Panelovnen stod på fullt, og Anania gikk rundt ikortbukse og bar overkropp og hadde det helt herlig. Det var jævlig sterkt.

– Lurer på om ikke det er større sjokk for dem, altså. Jegtror de synes vi er veldig rare. Og det er vi jo, faktisk.

Tazano slipperdebutskiva “Tazano” på Inner Ear medio november. Releasefesten blirsannsynligvis på Spor 5 den 15. november. Bandet turnerer med Den KulturelleSkolesekken i uke 47 og 48.