Revolverintervju

b
a

Vi ville snakke med Baltasar Kormákur om kinoaktuelle 2 Guns – og fikk det tidvis til.

DET ER APRIL måned. På instinkt har vi kneppet en ekstra skjorteknapp på vei inn dørene til Hotel Continental. Vi skal tross alt møte en ruvende og anerkjent filmskaper. Men da vi presenterer oss forden islandske filmskaperen, forstår vi at vi kunne spart oss for innsatsen:

– Night and day!?

Ansiktet til Baltasár Kormakur lyser opp og munner ut i enivrig utlegning om et N&D-nachspiel i Bergen i 2001, og han sier “these giant bags of popcorn” med samme følelsesladde ettertrykkelighet som en skuespillerinne i et 30-tallsdrama kunne sagt “the land of milk and honey”. Vi liker ham umiddelbart.

Etter hvert ser vi oss dessverre nødt til å trekke ham ut av nostalgien og inn i nåtiden, nærmere bestemt til tegneserieadapsjonen 2 Guns med Mark Wahlberg og Denzel Washington, en buddycop-blockbuster basert på tegneserien med samme navn. Den handler om to undercover-politifolk, der ingen vet at den andre er det samme – undercover.

– Jeg bare elsket lekenheten. For meg er dette Hollywood på sitt beste, det de virkelig er gode på – når de gjør det riktig. Det handlet om å finne en viss lekenhet, men samtidig en kulhet, og jeg fikk gjøre det i en skikkelig overdrevet stil, så jeg tenkte sånn; “Jeg kommer til å ha det gøy med dette”.

– Og det er klart, muligheten til å jobbe med talent på dette nivået var fristende. Denzel var ikke med da jeg kom på banen, det var jeg som ønsket meg ham. Mark skulle egentlig spille Denzel sin rolle, men jeg sa “du burde spille denne fyren”, og det er han glad for nå, for den fyren er veldigmorsom.

– De hadde det moro og de, eh… de improviserte mye.

Hvor mye sånn replikktøys tillater du, vanligvis?

– Jeg gjør det når det er riktig for filmen. Jeg respekterer ikke manusene noe særlig, fordi – hehe – jeg skriver dem, og jeg bryr meg ikke om hva jeg skrev.Det er bare et skjelett å jobbe fra.

«When it comes right, it just PHOOM! It’s just totally correct.»

– Noen tror at ordene deres er hellige, så jeg får ikke alltid gitt skuespillerne mine frihet til å leke, men hvis det åpner seg en… altså, flesteparten av de beste replikkene er improviserte, fordi…

Kormákur knipser som en radioresepsjonist og leverer en setning som er best gjengitt i sin opprinnelige språkdrakt:

– … they come true! They – they – they don’t have this stickyness of funny writing, because when it comes right, it just PHOOM! It’s just totally correct.

Han tenker særlig på en minneverdig PHOOM! fra Contraband, hans første film med hr. Wahlberg.

– Mark sa noe sånt som… jeg husker ikke helt replikken nå,men det var noe sånt som “can I get some Panamanian dog shit to wrap in my wife’s cunt?”*, og det er sånn… det er så over-the-top og så vilt at første gangen vi viste filmen, var det den replikken som bare BOOM! Det tok helt av i kinosalen, fordi det ikke var skrevet. Han sa det i kampens hete, ikke sant, og han sier noen virkelig bra greier i 2 Guns også.

DETTE ER ALTSÅ samme mann som ga oss den gripende overlevelsesberetningen Dypet på latterlig lavt budsjett (vi pratet med ham da også), og før noen får sagt “elefant i rommet”, er Kormákur på banen med et tilsvar:

«En del filmer, somThe Dark Knight og de der, har begynt å ta seg selv altfor seriøst.»

– Jeg elsker å gjøre filmer som Dypet. Jeg har gjort alvorlige arbeider, Jar City er også ganske… men jeg har også laget komedier i statene,og litt “arty” er de jo, vi snakker ikke folk som slenger igjen dører og haraffærer, men de er morsomme, som 101 Reykjavik (debutfilmen, journ.anm.), og jeg nyter å underholde folk også.

Kormákur forteller at han ikke er blant dem som bare vil gjøre én ting.

– Jeg vil ikke bli satt i bås som en thriller-regissør. 2 Guns er faktisk veldig uvanlig for en utenlandsk regissør, fordi det er mye komedie. De fleste fra for eksempel Skandinavia får gjerne thrillere.

– Jeg har ingen “why are you selling out?”-problemer. Nei! Jeg har det bare moro, jeg bare gjør min greie. Jeg elsker å lage den typen filmer og jeg elsker å se dem. Og jeg elsker…

HAN LENER SEG brått frem med et blikk som sier “dette må vi snakke om”:

– Jeg føler at en del av de filmene, som The Dark Knight og de der, har begynt å ta seg selv altfor seriøst, jeg mener… det er en fyr i en kappe, og han er liksom sint, og… jeg burde jo ikke fortelle deg dette, fordi jeg prøver å jobbe med ham**, men det er litt sånn… må han være seriøs? Til og med Bond har mistet litt av humoren sin. Det er kanskje tida vi lever i, men jeg mener –hvem er det som kommer til å ta de greiene der på alvor uansett? Dette skjedde jo ikke på ordentlig, ikke sant?

For å utdype sin egen kjærlighet til historiefortelling, må Kormákur tilbake til 1970 .

– Kjenner du til Little Big Man? Det er bare en helt herlig… alt er jo løgn, og du veit det, men den er sånn “nå skal jeg fortelle deg en historie. Jeg er 400 år gammel…” og det er sånn… det er en så stor kraft i filmskaping, og på et vis er det der sjanger kommer fra.

Før vi får nikket anerkjennende til den litt uklare påstanden, sier den ivrige islending “ja” til den selv, og tankerekken fortsetter gradvis over i det absurde:

– Hvis jeg forteller deg en spøkelseshistorie, kommer jegtil å…

Han hvisker noe uforståelig og vi lener oss frem på ren,skjær barnlig refleks.

– Det er dette sjanger handler om: Hva slags posisjon setter du deg i for å fortelle en historie? Jeg mener, du kan ikke ha Meg Ryan og Hugh Grant som krangler og plutselig gir Hugh Grant henne en på trynet og nesa hennes begynner å blø og du bare “woah!”, ikke sant? Haha!

– Du kunne hatt det der i liksom… et russisk drama eller et kitchen sink-drama, men hvis det skjer i en romantisk komedie, så er det “woah! I’m outta here!”, ikke sant? Du gjør en avtale med publikum.

VI GLISER GODT av tanken på Hugh Grant som moser til Meg Ryan i et russisk drama, før det slår oss at vi er her for å snakke om 2 Guns. Back on track! Om herren kjente til tegneserien før han ble tilbudt regien?

– Nei, jeg hadde aldri hørt om den. Jeg hadde aldri lest en hel tegneserie før.

Men du har det nå,eller?

Jo da, hehe. Jeg leste ut denne.

«Alt er bullshit! Alt er crap!»

– Det jeg gjorde – faktisk – var at jeg gikk til tegneserieromanen og tenkte “dette er jo virkelig bra, vi burde bruke dette”,så jeg dro det liksom litt inn igjen fordi jeg syns de hadde forlatt noen av idéene. Det er klart, idéene er jo veldig annerledes, men…

Igjen lener Kormákur seg frem og får dette innbitte “dette må vi snakke om”-blikket.

– Dette er greia: I filmindustrien er det mye fordommer og “du kan bare gjøre dette” og “du selger deg hvis du reiser til Hollywood”. Du kan ikke gjøre en remake, du kan ikke zoome, du kan ikke bruke flashbacks eller voiceover…og alt er bullshit! Alt er crap! Det betyr ingenting hvor det kommer fra, hvis det er bra. Det er det eneste som teller.

For en som ikke respekterer reglene… er det litt vrient å jobbe i Hollywood?

– Ikke i det hele tatt! Nei. Jeg vil ikke si at jeg ikke respekterer dem, heller at de ikke tynger meg. Det betyr ikke noe hva folk forteller meg om film. Jeg kommer til å se på det gjennom mitt øye uansett, og…det er så altfor lett å bli en “følger”.

Vi håper på en utdyping. I god islandsk tradisjon får vi det i form av en marin metafor.

– Folk er som skip, ikke sant? Du ser liksom et som følger det andre, og… og du ser det også i samtale. Du kjenner sikkert til det fra dine egne venner, at én begynner sånn “hva syns du om filmen?” og alle prøver liksom å få meningene sine til å passe sammen, ikke sant?

(Her forsvinner Kormákur inn i en ny stream of consiousness,som vi ikke har spalteplass til å gjengi i sin helhet. Vi kan imidlertid røpe at på imponerende kort tid baner han seg vei fra Beatles og Stones via Manchester United til Ondskapens Hotell og musikalen Hair, med det samlende budskapat en bør unngå forutinntattheten og ha sunne samtaler om film, uten tøvete generaliseringer om f.eks. sjanger, da det alltid finnes unntak.)

Menneh… ja. Vi hører forfatter Steven Grant jobber på en oppfølger til 2 Guns?

– Å jaså? Haha, det ante jeg ikke!

Hvis du blir spurt, kaster du deg på flyet for å regissere 2 Guns… eh, 2?

3 Guns, kanskje?Jo da, jeg måtte nok, eh… det har vært snakket om, etter de positive reaksjonene vi har fått så langt, men for meg er ikke den samtalen ekte før filmen er ute. Det er bare hvis filmen blir en hit at den samtalen fortsetter. Og du veit: “It’s not my first barbecue”, som de sier.

2 Guns har kinopremiere 25.oktober.

*Replikken Kormákur tenker på, er følgende Wahlberg-perle: “Your wife asked me to pick up some Panamanian dog shit to eat and rub in her cunt, but I ran out of time.”

** Christian Bale var ønsket til Kormákurs klatrekatastrofefilm Everest da intervjuet ble gjort i april. Ifølge Hollywood Reporter er han nå erstattet av Jason Clarke (Zero Dark Thirty, White House Down).