Morten Andersens dystopiske fremtidsvisjon om Europa

b
a

Morten Andersen er en fotograf som går mot strømmen. Siden han fikk et kamera i konfirmasjonsgave i 14-årsalderen på Jessheim har det vært ved hans side. Han begynte å fotografere musikkscenen i Oslo på slutten av 80-tallet, for det da tone(..)angivende magasinet Beat. I 1995 var han med å starte opp Hit me! records, som bla. gav ut tidlig Turboneger og Gluecifer. Han jobbet i mørkerommet til VG i 11 år. Etter 14 år med avslag på stipendsøknader, kom i 1999 hans første bok Fast City. Boken blir idag sett på som en av 90-tallets mest innflytelsesrike. 14 år, 13 bøker, utallige utstillinger og anerkjennelser senere møter NATT&DAG fotografen for å prate om hans nye bok Untitled. Cities som lanseres idag.

NATT&amp#DAG: Dine tidligere bøker har vært basert i Norge, i skogen, og spesielt i Oslo. Hva er grunnen til at du jobber med Europa i din nye bok?

Det er flere grunner. En er at jeg som du sier har jobbet i Oslo i veldig mange år. Dette prosjektet var en måte å komme seg ut på. Samtidig så jeg at det skjedde, og var i ferd med å skje ting i Europa jeg ville studere nærmere. Den originale ideen til boken var å gjøre en science fiction-inspirert bok som tok plass i en europeisk storby en gang i nær fremtid. Et dystopisk Europa etter en katastrofe. Denne fremtidsideen er også et dokument av hva Europa har vært de siste årene og hva det er idag.

Hva tenker du om den underliggende frykten i kontinentale Europa nå? Tanken om at det ikke kommer til å bli bedre, men verre.

Det ser iallefall ikke ut som det skal bli noe bedre med det første. Jeg vet ikke om menneskene jeg har møtt er redde, men de er iallefall ikke optimistiske. Folk har dårlig råd, mister jobbene sine. Det ser absolutt ikke lyst ut.

La oss gå tjue år tilbake i tid. Du laget din første bok mens du studerte ved ICP (The International Centre of Photography, red.anm.), korrekt?

Det stemmer. Jeg gikk på dokumentar- og fotojournalistikklinjen der. Vi jobbet med oppgaver hele tiden, men vi skulle også jobbe med et større dokumentarprosjekt igjennom hele året. Jeg fant ikke noe prosjekt å jobbe med, men var allikevel den i klassen som fotograferte mest. Jeg var ute og tok bilder hele tiden. Det var kanskje ikke så mye retning på det. Jeg var veldig glad i å ta bilder og fremkalle de, men jeg hatet å redigere, og ikke var jeg spesielt interessert i å se på bildene heller. Så jeg fikk i oppgave av Joan Liftin (Hovedlærer, ICP, anm.red.) å lage en bok, så det ble mitt prosjekt. Jeg ble tvunget til å faktisk se hva jeg holdt på med, finne den røde tråden i arbeidet mitt.

Nå står fotoboken veldig sentralt i det du driver med. Jobber du med andre formater enn boken?

Det hender jeg stiller ut, men jeg jobber mest med bøkene.

Hvordan ser du på fotografiets posisjon i Norge?

Det er jo en del fotoutstillinger i Norge, men ikke i forhold til andre land. I den tradisjonen jeg jobber innenfor er det relativt lite. Det stilles ut mer konseptuelle ting her. Arbeidet mitt er basert i dokumentarfotoet, selv om det begrepet kanskje oversimplifiserer bildene mine.

Dette er den første boken din som er skutt digitalt, hvordan har du tilnærmet deg det nye formatet?

Det er en del bilder som er analoge her, men de fleste er digitale. Det tok litt tid å lære seg den digitale arbeidsflyten, så de siste to årene har jeg jobbet mye med det. Det har til tider vært frustrerende, men jeg lærte jo ikke å skyte og fremkalle film på to uker heller, det tok jo noen år det også.

Takk for prat!

Morten Andersen – Untitled. Cities lanseres på Tronsmo idag kl. 16.30