Det viktigste tv-programmet i verden.

b
a

Tv-høstens store høydepunkt har vært oppdagelsen av TheChris Gethard Show. Det viktigste tv-programmet iverden. Akkurat nå.

EN AV DE MEST interessante aspekteneved det siste tiårets hodeløse opphaussing av konseptet “kvalitetsmessigambisiøst tv-drama”, er at det har lagt nye rammevilkår for hva som er rimeligå forvente av tv-mediet. Det produseres fortsatt uhorvelige mengder tv-innholdhvis primære målgruppe er mennesker som er for tiltaksløse til å sovne, mensamtidig et ørlite hakk for vitale til å slutte å puste, og så lenge det finneset marked for vaffelrøremix iblandet avfallsprodukter fra Smash-samlebåndet,vil denne typen programmer aldri forsvinne. Samtidig har et snaut tiår med repetitivtmessende avis- og magasinartikler om at amerikansk tv-drama er skikkelig knallbidratt til å skape en oppfatning om at det virkelig ikke finnes grenser forhva en tv-serie kan oppnå.

Dette er i utgangspunktet en positiv utvikling. Tv er detmest konservative og tungrodde av massemediene, og samtidig det hvorkunstneriske og kvalitetsmessige hensyn tradisjonelt har minst betydning, ogalt som kan bidra til å endre dette er av det gode. Samtidig har det økendefokuset på såkalte “kvalitetsserier” bidratt til å skape en merkeligpolarisering: I likhet med “kvalitetsjournalistikk” er det et begrep som førstog fremst stiller spørsmålet om hva i alle dager det er man tenker at mandriver med til vanlig dersom man ser det nødvendig å spesialmerke alt somholder et minstemål av kvalitet.

Begrepet bidrardermed til å gjøre “kvalitet” til en nisje for spesielt interesserte, hvilket itur legitimerer alt det andre produksjonsselskapene finner det for godtå velsigne offentligheten med.

Men det er jo ingen tvil om at fiksjonsproduksjoner for tvhar blitt mer komplekse, mer ambisiøse, mer utforskende og mer krevende.Spørsmålet er hva som har skjedd med resten av det som sendes på tv, ogsvaret på det er vel i grove trekk at dersom man har høyere forventninger tiltv-bransjen enn at den nå og da skal greie å snuble over en underholdendekombinasjon av selvtilfredse ekshibisjonister og søkte situasjoner, så harrealitysjangerens suksess påvirket tv-tilbudet i negativ retning.

REALITY-TVS POPULARITET og raske spredning skyldeshovedsakelig to ting: For det første er det betraktelig billigere å produserereality enn manusbasert underholdning, og for det andre var realitysjangeren daden først dukket opp et høyst betimelig friskt pust som brøt med alle dekunstige fremstillingene av menneskelig atferd som flerfoldige tiår medsamlebåndsproduserte tv-serier hadde gitt opphav til. De tidlige realityserienelot mennesker få være mennesker på tv – i alle fall virket det sånn en litenstund. Etter hvert ble det imidlertid klart at det å se oppmerksomhetshungrigeindivider virre rundt foran kamera ikke nødvendigvis er interessant i seg selv,og derfor har realityseriene blitt strammere og mer strukturerte for hvert årsom har gått siden Big Brother først så dagens lys.

I dag kjennetegnesrealitysjangeren av en bruk av klipp, redigering og manus som effektivtforhindrer at spontan og naturlig menneskelig oppførsel noensinne når skjermen.

Men det finnes ennå glimt av håp.For mitt vedkommende har tv-høstens store høydepunkt vært oppdagelsen av TheChris Gethard Show. TCGS er et ukentlig timelangt program som sendespå den New York-baserte lokal-tv-kanalen Manhattan Neighborhood Network og påTheChrisGethardShow.Com. Flankert av et entusiastisk og trofast publikum, enmiddelaldrende dame som er skikkelig god med rockeringer og en broketforsamling av faste paneldeltakere og mer eller mindre celebre gjester, gjørskuespiller og komiker Chris Gethard hvert uke et tappert forsøk på å lede enforestilling som er like deler talkshow, sketsjekomedie, innringingsprogram ogaudiovisuell støttekontakt for mennesker med utilfredsstilte emosjonelle behov.

Det er mye som kan gå galt nåramatører lager lokal-tv på nullbudsjett, og om det ikke er teknikken somsvikter, innser ofte Gethard midtveis at konseptet de har basert episoden rundtikke fungerer i det hele tatt, hvorpå han og kollegene febrilsk prøver å finnepå noe annet å fylle sendetiden med. The Chris Gethard Show er tidvishjelpeløst amatørmessig, men det de mangler av profesjonalitet tar de igjen ispontanitet, oppfinnsomhet og en høyst genuin uforutsigbarhet som ellersglimrer med sitt fravær i dagens tv-underholdning

Åhylle et tv-program fordi det inneholder dødtid og uvisshet er i utgangspunkteten fallitterklæring, og The Chris Gethard Show hadde naturligvis værtuutholdelig om det kun var dette det hadde å by på.

MenGethard er et unikum av en komiker. Det er egentlig ganske vanskelig å bedømmehvorvidt han egentlig er morsom, men strengt tatt har ikke det no å si: Getharder så oppriktig velmenende i sin omfavnelse av sitt publikum – som hovedsakeligbestår av mennesker som er sulteforet på tilhørighet – at han kunne vunnet envelviljekonkurranse med en kennel full av kjærlighetssyke labradorvalper.

TCGSer en mellomting mellom en ungdomsklubb og et krisesenter, og ChrisGethards hjerte er som et døgnåpent parkeringshus.

Itillegg har programmet et forbausende bra husband, gjester som Amy Poehler,Zach Galifianakis og Tom Scharpling, og en sans for underholdende dumskap somminner om det man i mer disiplinert form finner hos Letterman og gamle XLTV.

The Chris Gethard Show er kanskje ikke så veldig bra, men det er det førstetv-programmet jeg har funnet på år og dag som jeg vil beskrive som vakkert.

The Chris Gethard Show blir muligenså se på Comedy Central fra og med neste år. Inntil videre kan alle episodenestreames fra blip.tv.

De tre beste introduksjonsepisodene er:

1.)Checkin’ in with Alyssa (Ep. 35)

2.)Open for Delivery (Ep. 115)

3.) ConspiracyTheory Gary Show (Ep. 94)