Driver Ylvis med snikinnføring av mystisk-religiøst tankegods?

b
a

Et hemmelig rom er ikke lenger et hemmelig rom omnoen finner nøkkelen.

PÅMIDTEN AV 2000-tallet leide jeg et svært, gammelt hus sammenmed to kamerater. Eieren var gammel, og prisen var beskjeden: totalt 30 000kroner – i året. Depositum? Nei da, stoler på dere. Eieren satte imidlertid tobetingelser for leieforholdet. Han ønsket å stikke innom et par ganger i året,sånn for å sjekke at alt var i orden (“og kanskje dere kunne by på noen vafleri samme slengen?”). Vaffelbesøk? Klart det! Null problem! Og den andrebetingelsen? Jo, det var én dør vi aldri – ALDRI! – måtte røre. Døra varselvfølgelig låst, men vi måtte love aldri å forsøke å dirke den opp eller påannet vis ta oss inn i Det hemmelige rommet. Kan dere love meg det, på tro ogære?

Jo da, det kunne vi. Vi signerte kontrakten. Husetvar digert. Et soveværelse fra eller til utgjorde ingen forskjell.

Snart ble imidlertid nysgjerrigheten for sterk.Hva i huleste var det som befant seg inne på det rommet? Hva kunne ha skjeddder inne? Et forsettlig drap? Et arveoppgjør som eskalerte og kom ut avkontroll? En hjemmefødsel gone wrong? Andre unevnelige sengeaktiviteter? Haddedet noe med denne voldsomme appetitten på vafler å gjøre? Eller var det kanskjeher moren til eieren hadde ligget på sotteseng og trukket pusten for allersiste gang?

Men døra lot seg ikke rikke. Den satt dønn fast.Vi lånte en stige for å titte inn vinduet. Men tunge, brune gardiner hindretalt innsyn. Det var som pokker.

FAKTA Mystikk (fra gresk μυστικός mysticos, “som hører tilmysteriene”, “hemmelighetsfull“# av myein “å lukke”, “væretaus”). Mystikk er en tradisjoninnenfor flere av religionene# som representerer et personlig,subjektivt og direkte opplevelse av det guddommelige, eller som en nærhet til Gud eller enhet med Gud. Mystikkforekommer i alle de teistiske verdensreligionene# jødedom, kristendom og islam. Innenfor jødedommen er det særlig kabbala som regnes sommystikktradisjonen. Også i buddhismen og hinduismen legges det vekt på enselvopplevd, direkte erfaring av den åndelige, dypere virkeligheten. Sufismen oppsto som en asketiskbevegelse i Irak på 600- og 700-tallet, og byggerpå tanken om den rene gudskjærlighet og gudserfaring. De fremste representanterfor den tidlige islamske mystikken er Hasan fra Basra (død 728) og kvinnenRabia al-Adawiyya (død 801).

Vi måtte forsone oss med det uavvendelige: rommetforble et mysterium. Midt iblant oss, men akk så fjernt. Og i dette lå heletiltrekningskraften.

For jeg har aldri blitt helt ferdig med detterommet. Selv nå, snart ti år senere, i små glimt, kan det slå meg: Hva ihimmelens navn er det som befinner seg inne på det rommet?

KAMUFLERTI RØD PELS

Bedre ble det ikke da Ylvis lagde den revelåta.For der dukker de samme motivene opp: Det som unndrar seg vårt blikk – og våreører! – og som forsterker nyfikenheten. Dragningen mot det uutgrunnelige. Detikke-åpenbarte som forutsetning for tiltrekningen.

Det er tross alt en av menneskehetens førsteerkjennelser: en diskré kløft er alltid å foretrekke fremfor hele sulamitten.

Men så tittet jeg nærmere på teksten. Jeg holdt påå ramle av stolen. Hadde Siv Jensen rett hele tiden? Var vi utsatt forsnikislamisering på sitt mest snikete?

Sikkertvar det at Ylvis sto i større gjeld til den marokkanske sufimuslimen Ahmad ibn’Ajiba (1747‒1809) ennnoen kunne forutsette.

For det var ikke til å ta feil av. Den nyerevevisa var en snedig analogi for sufismens gudsbegjær. En klagesang sompåkaller et livstegn fra Gud, men som samtidig er innforstått med at et slikttegn vil spolere alt. En lovsang kamuflert i rød pels med hvit snipp på halen.

Bli med på en reise i Ylvis-åndeligheten. Der språketkollapser og TV Norge møter Korinterbrevet.

I know you’rehiding


What is yoursound?


Will we everknow?


Will always bea mystery


What do you say?

(…)

Will we everknow?

I want to

I want to know!

REV BAK ØRET

I mystikkenheter det at Gud/Allah/Jahve (heretter bare ‘Gud’) er Intet. Det betyr at Gud er det helt Andre, noesom mennesket ikke kan forestille seg, derfor Intet.Han bor i mørket bortenfor begrepene. Eller somdet heter i Salme 18.12: “Gud gjorde mørket til sitt skjulested, et telt avmørke, regntunge skyer”. Ylvis gir dette teltet et prosaisk uttrykk når deviser til revens hiddenness – detgodt gjemte revehiet (“digging holes”# “somewhere deep in the woods”).

Veien fra R. S. Thomastil Bård Ylvisåker er adskillig kortere enn mange forutsetter.

Dette er en av mystikkens viktigsteforutsetninger. Den ytterste virkeligheten ernoe du snubler inn i. Gud åpenbarer seg som plutselige blaff – når du minstventer det. Tilsvarende: Du kan snuble over reven, aldri oppsøke den medoverlegg. Ylvis behandler dette overraskelsesmomentet helt eksplisitt: “suddenly you’re standing still”.Stevnemøtet med reven er nådestyrt. Det ligger ikke i forlengelsen av detrasjonelle, i enden av en godt planlagt ekspedisjon, men i et mørke –bortenfor. Det er utenfor språkets rekkevidde, ville mystikeren sagt. Ispenningen mellom ordet og det usagte.

I Fosse-romanen Eg er vinden (2008) –på mange måter det nærmeste “What Does the Fox Say?” kommer et litterærtforelegg – heter det:

men korleisdet er

kan jo ikkjeseiast

for det

ja det er joikkje eit ord

REVESTREKER

Dette re-presentasjonsproblemet – språketstilkortkommenhet – er sentralt i hele forfatterskapet til Jon Fosse. Noen vilkalle dette visvas eller tåkeprat. Men slik er terrenget. Metafysikkenomhandler det som ligger “bakenfor” eller “forbi” naturen, det som ligger tilgrunn for at fysikken (vår verden) overhodet kan eksistere. Her kommer språketnødvendigvis til kort, og som blant annet sufistene og Ludwig Wittgenstein(1889‒1951) – og nå Bård Ylvisåker – har vist: Dettespråket kan i beste fall bare peke mot noe# det egentlige ligger nødvendigvis hinsidesspråket, et sted som språket ikke kan nå direkte.

I stedet må språket nøye seg med å antyde, elleromskrive, for eksempel ved hjelp av metaforer, synekdoker eller analogier (“likean angel in disguise”). I Ylvis’ tilfelle er denne beskjedenheten på språketsvegne gitt et pregnant uttrykk. Innledningsvis er språket i fullberedskapsmodus (“Wa-pa-pa-pa-pa-pa-pow!”# “A-hee-ahee ha-hee!”), men i sisteverset kapitulerer brødreparet: Begjæret (“what do you say?”) viker vei for forsoningen(“will always be a mystery”).

I musikkvideoen blir brødreparet herløftet i været, som om de trekkes litt nærmere det guddommelige ved å aksepteredet uavvendelige: Revens sang forblir utenfor rekkevidde.

Jo visst kan vi gjøre forsøk på å transkribere revens sang (“Abay-ba-da bum-bumbay-do!”). Men det er nettopp det – et forsøk.Vårt forsøk (signifikanten) strander på språkets elvebredd.

Og gudskjelov for det! Reven (“my guardian angel”)prises fordi vi ikke kjenner denfullt ut. En gåte som løses, er ikke lenger en gåte. Et hemmelig rom er ikkelenger et hemmelig rom om noen finner nøkkelen.

DENØREDØVENDE STILLHETEN

Den walisiske dikteren R. S. Thomas, som dødehøsten 2000, og som av uransakelige grunner aldri vant nobelprisen ilitteratur, til tross for at han ble nominert utallige ganger, skrev om dettestore, bortgjemte soveværelset som hjemsøker oss. Silentium grande. “Det store fraværet i våre liv”, skriver han. “Denøde tausheten i det indre / plassen vi går når vi søker / uten håp om å nå frem eller finne.” (min uth.)

En gåte som løses, erikke lenger en gåte.

Denne dualiteten – det nærværende fravær – harogså fått et ekspressivt uttrykk hos den svenske forfatteren Göran Tungström(1937‒2000). Som han skriver i Juloratoriet:

Gud ‘finnes’ ikke

Jeg tror på ham

Skulle han’finnes’

ville han være fange i språket

og altså vår slave

Bytt ut “Gud” med “revens sang”, og du har “TheFox”. Veien fra R. S. Thomas og Göran Tunström til Vegard Ylvisåker er i dethele tatt adskillig kortere enn mange forutsetter. Ikke bli overrasket om “TheFox”finner veien inn i neste reviderte utgave av Norsk Salmebok.

Det er imidlertid islam som i størst grad har tatttegnets upålitelighet innover seg. Billedforbudet er en naturlig konsekvens av re-presentasjonsproblemet:Språket og virkeligheten korresponderer ikke. Vårt språk og våre bilderstrekker ikke til. Da er det like greit – nei, bedre! – å holde kjeft, ellerlegge ned penselen. Silentium est aurum.Taushet er gull. Eller som Mester Eckhart (1260‒1328) utrykker det: “Gud er et Ord. Et usagt ord.”

Erigena, som levde på 800-tallet, er om mulig enda merselvutslettende på språkets vegne. Selv Gud stanger mot språkets skigard: “Vi vetikke hvem Gud er. Selv ikke Gud vet hvem Gud er”. Ylvis ville kanskje formulertdet slik: Selv ikke reven kjenner revens sang: “there’s one sound that no one knows”.

Så hva skal vi, denne arme armeen av noksagter,gjøre? Jo, fortsette. At jakten er forgjeves, betyr ikke at den er uten håp. Det er håpløstog vi gir oss ikke. Eller som Lewis Carroll oppfordrer til i det som må regnessom et frampek til “What Does the Fox Say?”: “Look after the sense, and thesounds will take care of themselves.” (Alice’s Adventuresin Wonderland (1865).)

Kom ikke her og fortellmeg at Vegard Ylvisåker ikke har lest mye Rolf Jacobsen i det siste!

Slik Ylvis forsikrer: Revens sang er der, selv om den ikke gir seg tilkjenne. Det stumme nærværet – det negative avtrykket av det usynlige – er ogsået hovedmotiv hos lyriker og modernist Rolf Jacobsen (1907‒1994). I “Guds hjerte”heter det:

Hans stemme hører vi ikke

men vi finner veier overalt

og spor i hjertene


og stier med lavmælt lys.

Så kom ikke her og fortell meg at Ylvis-brødreneikke har lest mye Rolf Jacobsen i det siste!

RASKEROVER ISEN

Filosofen Rudolf Otto (1869‒1937) har definert det hellige eller numinøse som Tremendum et fascinosum – det som skaperfrykt og tiltrekning på samme tid. C. S. Lewis, som døde for nøyaktig femti årsiden, valgte derfor løven (Aslan) som gudsmetafor. Neppe tilfeldig da, at Narnia-afficiendos Bård og Vegard Ylvisåkerogså forvalter dette motivet med slik stålkontroll.

Jo visst er reven attråverdig (“Big blue eyes”# “Your fur is red, sobeautiful”), men teksten legger ikke skjul på at vulpes vulpes også har skarpe klør. Den er tross alt et rovdyr,ikke noe kjæledyr, og allerede i vers nummer to viser Ylvis helt eksplisitt tildens killerinstinkt: “pointy nose, chasing mice”. Nåde den som undervurdererrevens voldspotensial!

Paulus snakket om “usigelige ord som et menneskeikke har lov å uttale” (2 Kor 12,4). Det låter som et ekko fra Ylvis sinvendereis fra skogens indre. De har møtt reven, men erfarer snart at debrifingener umulig. Møtet lar seg enkelt og greit ikke gjengi i en verdslig setting. Sliker det hellige. Tremendum et fascinosum.Det kan bare møtes med skjelvende andektighet og bøyd hode. Det må vernes om. Reserverestil spesielle rom. Revens sang gir kun gjenklang innenfor en hellig kontekst.

Nåde den somundervurderer revens voldspotensial.

For en rev er bare en rev om den rasker over iseneller løper rundt i skogen etter sitt eget forgodtbefinnende (“Tiny paws, upthe hill”). Og derfor blir det galt – fryktelig galt – når VGTV stikker enmikrofon opp i ansiktet til reven og kunngjør: Her kan du høre lyden av reven!

Det erikke lyden av Reven. Det er lyden av en rev som VGTV har tatt til fange.

Det er et overgrep. For å parafrasere Tunström:Det er lyden av et revelignende vesensom er “fange i språket, og altså vår slave”. Og da er det ikke lenger en rev,bare en dårlig erstatning.

Det er like lite lyden av reven somTV-evangelisten taler Guds ord. Det er en forvrengning og et påskudd for maktmisbruk.

Vær på vakt overfor dem påberoper seg reveopptakeller kjennskap til Guds vesen. De er ikke til å stole på. De har tatt noen tilfange.

De haråpnet dører som skal være stengt.