Trondheimsfilmen, hvor ble det av deg i alt mylderet?

b
a

Innenfem år så er det spilt inn minst tre spillefilmer i Trondheim.

ET SKOGHOLT BAK DRAGVOLL, en tidlig lørdags morgen i begynnelsen av november: Engjeng filmstudenter legger siste hånd på et verk de har holdt på med i snart toår, bare epilogen mangler nå. De er alle en del av det nye masterprogrammet tilfilm- og videoproduksjon ved NTNU og har fått i oppgave å lage en spillefilm.Snart er det endelig resultatet ferdig, horrordramaet med arbeidstittelen Jernharen.

–Jonas! Du kan bare gå å spise lunsj!

RegissørAstrid Thorvaldsen kommanderer vekk sine undersåtter. Det er tid for å ta en alvorspratpratom norsk film. Thorvaldsen har tidligereregissert kortfilmen Festen, som vantFilmpolitiets kortfilmpris tidligere i år. Med andre ord: Vi har med et talentå gjøre, en filmstudent Trondheim gjør lurt i å ta vare på.

Av det som etter hvert er opplagte årsaker.

For dette er det store spørsmålet: Hvorfor harTrondheim aldri opplevd en filmboom på samme måte som Stavanger, Bergen og Oslo?

Vi skaltilbake til Astrid Thorvaldsen. Men først en liten rundreise i konglomeratetkalt Film-Norge.

TUNG BØR. Iantologi-serien “Se Trøndelag! – Kunst og visuell kultur i midten av Norge”kartlegger professor i filmvitenskap, Gunnar Iversen, Trondheims filmhistorie.Et par dager før vi møter filmstudentene på Dragvoll tekster vi medfilmhistorikeren.

Det er et problem at folk i Trondheim ikke er patriotiske nok.

– Det nærmeste mankommer en skikkelig Trondheimsfilm er velBørBørson jr fra 1974, skriver han.

Bør Børson!? Den døllemusikalen med Rolv Wesenlund i hovedrollen? Det er et stykke derfra til JoachimTrier og Oslo, 31. august.

Det må vel være interesse for å produsere en skikkelig byfilm i Trondheim også?

– Joda, men verkenNordellerJag etter vindser ut til å fungere på samme måte somMongolandellerHimmelfall. Jeg er imidlertid sikker på at boomenkommer snart. Keep cool.

VINDSTILLE. Stavanger2001: en gjeng filmstudenter hylles fordet pressen omtaler som en ny æra i norsk film, Stavangerbølgen. Med lavbudsjettsfilmen Mongoland sår regissør Arild Østin Ommundsen frøet forvidere filmproduksjon i byen. Ett år senere debuterer bergenseren Gunnar Vikenemed filmen Himmelfall og snart surferogså hordalendingene på bølgen.

Ti årsenere: “Stavanger og Bergen har hatt sine filmbølger, nå er Trøndelag på gang”,melder Filminvest Midt-Norge entusiastisk på sine hjemmesider. Sammen medTrondheim Kino spytter de 1,5 millioner inn i produksjonen til Jag etter vind.

Ingendårlig investering, det, men heller ikke startskuddet for noen trønderskfilmbølge, skal vi tro regissøren selv, Rune Denstad Langlo.

– Vi trøndere har alt for lite Oslo-hati oss. Stavangerbølgen oppsto mye på grunn av regissør Arild Østin Ommundsensin intense forakt for filmbransjen i hovedstaden. Dersom vi skal få til en ordentligTrondheimsbølge, trenger vi flere unge og sinte trøndere som bare kjører på oglager film, uten hjelp fra Oslo.

Dendagen det kommer en regissør og sier: “dette har jeg lyst til å gjøre iTrondheim”, så er jeg selvfølgelig interessert i det.

Han mener Trondheim har manglet gode historieformidlere, men tror vi vil se etskifte i løpet av kort tid.

– Tore Renbergs forfatterskap harbetydd mye for Stavangerbølgen, men jeg tror Norge er lei av Jarle Klepp, devil ha trøndere nå. Og historiene finnes.


HAR EN DRØM.
Denstad Langlo tilhører selv gruppen som reiste fraTrondheim til Oslo for å lage film, men Nord(2009) og Jag etter vind (2013) erspilt inn i nettopp Trøndelag. Ingen av disse kan imidlertid omtales somTrondheimsfilmer per se# handlingen ifilmene utspiller seg utenfor bykjernen.

Somen av de mest etablerte regissørene fra Trondheim, føler du ikke et visstansvar for å markere revir? Etablere Trondheimsfilmen?

AndersBaasmo Christiansen kjører jo snøscooter gjennom sentrum i Nord da, det teller jo litt. Jeg har alltid drømt om å filme en helfilm i Trondheim, jeg har til og med skrevet et manus, men det var så dårlig atingen ville gi det penger. Men det som er helt sikkert er at den førsteTrondheimsfilmen kommer, at jeg ikke lager den, og at innen fem år så er detspilt inn minst tre spillefilmer i Trondheim. Det paradoksale er at min kollegaYngve Sæther, som har produsert masse film i Stavanger, er oppvokst påSingsaker. Han har alltid hatt en drøm om å lage en Trondheimsfilm. Dere bør taen prat med han.

DOKUBØLGE.Viringer Yngve Sæther i håp om å bli klokere, men siden han ikke tar telefonen,ringer vi produsent Dag Hoel i stedet. Hoel driver selskapet Filmproduksjon ASi Trondheim og har de siste årene produsert en rekke dokumentarfilmer iregionen. Hoel tror Denstad Langlo haret poeng når han sier at patriotismen ikke har vært sterk nok til å starte enfilmbølge i byen, vel og merke på spillefilmfronten.

– Menfor noen år siden begynte Trondheim å produsere dokumentarfilm av høy kvalitet.Jeg var personlig mer interessert i det enn fiksjonsfilm. Det var et veldigbevisst valg. De som gikk med en spillefilmdrøm i magen kom seg egentlig ingenvei, sier han.

VerkenNordellerJag etter vindser ut til å fungere på samme måte somMongolandellerHimmelfall.

Kulturdepartementet anser markedet for dokumentarfilm ogkortfilm i Trondheim som betydelig større enn markedet for spillefilm. Iforslaget for 2014 støttes Midtnorsk Filmsenter med fem millioner kroner, mensFilminvest Midt-Norge støttes med 1.035.000 kroner. Midtnorsk Filmsenterstøtter primært dokumentarfilm og kortfilm, mens Filminvest Midt-Norge støtterog investerer i spillefilm.

Tilbaketil Dag Hoel. Er det risikosport å satse på spillefilm i Trondheim?

I en paneldebatt i 2011 sa du: “Å produsere spillefilm i Trondheim er ikke noeman på død og liv skal gjøre”. Er ikke det en litt defensiv holdning?

–Resonnementet mitt den gangen var at vi har et godt dokumentarfilmmiljø iTrondheim. Jeg er dokumentarist og har holdt på med dokumentar i mer enn trettiår. For meg har det ikke vært noe mål å lage en spillefilm. Samtidig, den dagendet kommer en regissør til meg med et godt manus og sier: “dette har jeg lysttil å gjøre i Trondheim”, så er jeg selvfølgelig interessert i det. Somprodusent ser jeg på det som en meget god investering. Foreløpig har ikke det manuset dukket opp, ikke på mittbord i alle fall.

Hoeltror ikke det står og faller på engasjementet i byen, men hevder Trondheimmangler en dyktig regissør som våger å satse.

–Rune Langlo har laget to filmer i Midt-Norge, men han har gjort det med etproduksjonsselskap fra hovedstaden i ryggen. Filmene er ikke midtnorske, de erper definisjon østlandske, og har ikke gitt filmmiljøet et puff på samme måtesom Mongoland gjorde i Stavanger.

VENTE, BLINKE. Vi legger på. Dagenetter ringer Yngve Sæther, produsent i Motlys. I tillegg til Nord og Jag etter vind står produksjonsselskapet bak filmer som Himmelfall, Mannen som elsket Yngve og Oslo,31. august.

Du kommer fra Trondheim, harprodusert en rekke byfilmer, men aldri en skikkelig Trondheimsfilm. Hvor blirden av?

– Den kommer neste år.

Gjør den!?

– Ja, det er planen i alle fall. Vi har en søknad inne hos NFImed en regissør fra Trondheim som heter Yngvild Sve Flikke. Vi håper å starteinnspilling i mai eller juni neste år. Filmen heter Vente, Blinke og utspiller seg i Trondheim. Vi ønsker å benytte ossav byens lys, folk, beliggenhet og arkitektur.

Du er i ferd med å ødelegge premissetfor denne saken. Er dette hundre prosent bankers?
– Nei, men jeg vil si det er godemuligheter for det. Det endelige svaret kommer i januar.

Vi trøndere har alt for lite Oslo-hat i oss.

LOKAL FORANKRING. Sæther fortellerat det er tilfeldighetene som rår når Motlys nå velger å satse på verdensførste Trondheimsfilm. Han er bare delvisenig med Hoel i at produksjonsselskap og regissør må holde til i byen for atfilmen skal være ekte vare.

– Det er ikke så viktig at produsenten sitter i byen. Det erviktigere at regissør og manusforfatter holder til der. Det er et størreproblem at folk i Trondheim ikke er patriotiske nok, de flytter ut av byen forgodt. Bergensere blir gjerne boende i hjembyen eller flytter tilbake etter noenår utenbys. Folk fra Stavanger også, de har skjønt at det er godt å ha noen åhate.

Han påpeker at patriotismen i Stavanger har mye å takke barne-og ungdomsteateret for.

– En veldig viktig forutsetning for Stavangerbølgen var barne-og ungdomsteateret ved Rogaland Teater. Veldig mye av den kreative virksomhetenhar spunnet ut av det miljøet. Tore Renberg og Kristoffer Joner har beggebakgrunn derfra. Det er ingen tvil om at den institusjonen har vært en viktigmøteplass.

Trondheimhar kanskje ikke det samme møtestedet for kreative krefter, tror Sæther. I håpom å få til noe lignende, etablerte han Cinemateket Trondheim i 1993. To årsenere lokket hovedstaden med jobbtilbud.

–Jeg følte jeg måtte takke ja til stillingen for å komme meg videre. Det var etlite miljø og jeg ble lei av å gjøre alt selv. Trondheim manglet en møteplass.Vi fikk det delvis til med Cinemateket på Rosendal, det ble i det minste etmiljø rundt det å se film, men vi kom aldri helt i mål med prosjektet.

NOSURF. Tilbakepå Dragvoll. Lunsjen er over, og filmstudentene går i gang med å rigge opp tilneste scene. Astrid Thorvaldsen forteller at filmbudsjettet er på skarve100.000 kroner og at bortimot alle pengene har gått til monstrene i filmen.Innimellom praten slår det oss: Thorvaldsentilhører en gruppe som dro hjemmefra, nærmere bestemt Spydeberg, for å studerefilm i Trondheim. Nå har hun vært heri nesten fem år. Om ikke trønderne er patriotiske nok, kanskje innflytterne tarpå seg jobben?

–Jeg opplever miljøet som godt, men lukket. Jeg har for eksempel aldri møtt noensom går på filmlinja på NKF (Norges kreative fagskole). Trondheim mangler etsamlingspunkt for filminteresserte. Rosendal kunne vært nettopp det, en sånnyngleplass. Midtnorsk filmsenter har bransjetreff og lignende, men det er ikkesærlig godt markedsført. Det samme gjelder Cinemateket. Jeg vurderte å bli medi starten, men jeg kjente ingen som dro dit. Terskelen ble for høy.

Hun savner det gode presset. Sparketbak.

– Professorene er flinke til å tainitiativ, men i mange sammenhenger blir det med initiativet. Ting tar langtid. Jeg savner at de ikke maser mer og følger oss bedre opp, det hadde værtinnmari ålreit.

Stavangerbølgen oppsto mye på grunn avOmmundsen sin intense forakt for filmbransjen i hovedstaden.

Så du satser ikke på å surfe på denbebudede Trondheimsbølgen som angivelig er like rundt hjørnet?

– Jegblir kanskje en liten stund, men neppe veldig lenge. Planen er Oslo.