Her er årets scenekunst i Oslo

Disse forestillingene har gjort seg mest bemerket i 2013.  Hvem synes du bør vinne årets scenekunst?

 

b
a

Gi din stemme nederst i saken.

 

X-on

dimchev xon
Ivo Dimchev
Black Box Teater

Ivo Dimchev har gjestet Black Box to ganger i år. Første gang var under vårens Oslo Internasjonale Teaterfestival (tidligere Marstrand). Da viste han forestillingene Som Faves, som var et særdeles vakkert portrett, og P-Project, hvor Dimchev tilbød publikum fem tusen kroner for å pule på scenen. Dessverre sa ingen seg villige til å gjennomføre akten. Det synes vi i NATT&DAG er rart, siden minst 80 prosent av publikummerne på Black Box kommer dit ene og alene fordi de har et hemmelig ønske om å bli revet ut av sin normale eksistens og ta del i en hemningsløs orgie. På tross av dette «mislykkede» forsøket på å frigjøre oss fra våre seksuelle hemninger, er Dimchev fremdeles en av de kuleste i klassen. Dette var noe han også beviste under scenekunstsamtalen som ble arrangert under festivalen. En av spørsmålsstillerne var veldig interessert i å vite hva Dimchevs kunst handlet om, hvorpå Dimchev gav det nå sagnomsuste svaret: «Kunsten min får snakke for seg selv. Jeg vil bare svare på personlige spørsmål». Det er mange grunner til å hylle Dimchev, men forestillingen som møtte mest åtgaum hos NATT&DAG, er høstens X-On, som utforsket hva som ville skjedd dersom vi tok museumskuratorer og kunstnere på ordet når de oppfordrer til interaksjon med kunsten.

Coelacanth

coelacanth
Alan Lucien Øyen
Den Norske Opera og Ballett

Burde Osloprisen gå til en fem timers lang forestilling med et navn det er pokkers umulig å uttale? Ja, det burde den. Alan Lucien Øyens mastodont av en teaterforestilling, Coelacanth, som av ukjente grunner er oppkalt etter en dypvannsfisk, var et av årets definitive høydepunkt teaterwise. Teksten, som Øyen har skrevet sammen med Andrew Wale, er en av de bedre som er skrevet for norsk teater på en lang, lang stund. Coelacanth var en intelligent og upretensiøs metafortelling om tospannets søken etter en historie, deres skriveprosess og arbeidet med forestillingen. Heller enn å fungere som et påklistret svadaistisk grep, var refleksjonene omkring den noeglidende overgangen mellom virkelighet og fiksjon med på å avdekke hvor fint og samtidig problematisk det er å lage fortellinger av folks liv. Coelacanth var en perfekt kombinasjon av overfladiskhet og dybde, og fortjener derfor nominasjonen årets teaterforestilling.

Tell Me Love is Real – Oberzan Festival

oberzan
Zachary Oberzan
Black Box Teater

For rundt tre år siden inngikk teatersjefen ved Black Box, Jon Refsdal Moe, et veddemål med den New York-baserte skuespilleren/regissøren/one-man-band/show Zachary Oberzan; Hvem ville levere doktorgraden først? Moe ved universitetet i Oslo, eller Oberzan ved universitetet i Schmeckandorf? Moe leverte og disputerte nå i høst, og den tapende Oberzan var derfor tvunget til å ta turen til Black Box med Tell Me Love is Real. I tillegg viste Black Box Oberzans to filmer: Your Brother. Remember?, en dypt personlig film om Jean Claude Van Damme og Oberzans bror Gator, og Flooding with Love for the Kid, som Oberzan beskriver som sin «one man cinematic war». Black Boxs Oberzanfestival var definitivt en av høstens fineste begivenheter. Fikk du ikke med deg forestillingen, ryktes det at Oberzan vil dukke opp på Teaterhuset Avant Garden i Trondheim i vår.

A Thing of Beauty

a thing of beauty

Foto: Kristine Halmrast

Øystein Johansen
Black Box Teater

 

A Thing of Beauty lot publikum bli kjent med voldtektsmannen, seriemorderen og kanibalen Jeffery Dahmer. Dahmers morderiske tendenser ble ikke avslørt før i 1992, men ble ettertid blitt sporet tilbake til barndommen og Dahmers studie av døde dyr, som han blant annet lemlestet og lagret på glass. Regissør Øystein Johannesen lar oss i A Thing of Beauty ane hvordan Dahmers barndomshobby utviklet seg til en besettelse, og hvilke grufulle konsekvenser dette fikk. Johansen beviste at han er en dyktig regissør og en mester i å frike folk fullstendig ut, blant annet ved å insistere på et imponerede tilbakelent tempo som skapet en trykkende ubehagelig stemning. Sakte men sikkert blir vi klar over at den tilsynelatende hyggelige, og ekstremt høflige mannen, som har invitert oss inn i huset sitt mangler litt på en krone. Og når skuespiller Marius Mensik aka Dahmer med rolig stemme spurte publikum, som satt pent og pyntelig rundt den lille scenen, om ikke han kunne ta et bilde, svarte alle «ja», selv om de viste (fordi de i forkant av forestillingen hadde lest wikipediaartikkelen om Dahmer at) at mannen som spør er en gal morder som tar polaroidbilder av alle sine ofre. Det var en imponerende guffen steming i salen under forestillingen, og det fortjener en årets nominasjon.