Ian Cheng: – Smerte kan være produktivt

Vil teknologien kunne gjøre oss fri fra sjalusi, kortsiktig tenkning og forandringsfrykt? Kunstner Ian Cheng håper det.

b
a

ULIKT DE FLESTE av oss gjør den amerikanske kunstneren Ian Cheng noe som kan kvalifiseres som noehelt nytt. Vi kan driste oss til å hevde såpass. Ved bruk av blant annet VR-teknologi, 3D-animasjon og et sett 3D-briller tar arbeidene hans den jevne gallerigjenger bort fra stillestående maleribetrakting og inn i et vektløs, kaotisk, men på samme tid kontrollert univers.

Cheng er nylig blitt tatt inn i stallen til oslogalleriet STANDARD. Bakgrunnen hans tilsier imidlertid at det ikke var akkurat kunst han skulle drive med. Med studier i kognitiv vitenskap og en jobb som visuelle effekter-programmerer i filmselskapet til selveste Mister Star Wars, George Lucas, så det ut til at LA-gutten skulle ende i Hollywood. Men mangelen på kunstnerisk frihet fikk ham på andre tanker.

– Det var en merkelig opplevelse å jobbe i Industrial Light & Magic. Det var som om vi jobbet ved et samlebånd på en Ford-fabrikk, som en slags “digital arbeiderklasse”, sier Ian.

Vi møter ham i de tomme, hvite lokalene til STANDARD, en novemberdag før hans første utstilling i Oslo.

Det verste ved teknologi er at det fjerner smerte. Vi glemmer at smerte kan være en produktiv prosess.

– I vintersesongen leier de inn armeer av mennesker for å arbeide på de nye storfilmene som lanseres om sommeren. Det er hundrevis som jobber på et tre sekunders klipp. På et vis klarer de likevel å få arbeiderne til å tro på en illusjon om at de er selvstendige kunstnere. Jeg møtte mennesker som på det førtiende året fortsatt snakket om den kortfilmen de en gang skulle få laget. Den type ting friket meg ut, og var det som til slutt fikk meg til å komme meg vekk derfra. Men alt i alt var det en fantastisk skole å gå.

Hvilke fordeler har denne erfaringen gitt deg?

– Å jobbe der var mer en skole enn hva Berkeley hadde vært for meg. Hos Lucas lærte jeg meg å tilegne meg kunnskap raskt og tilpasse meg omgivelsene jeg til enhver tid befinner meg i.  Vi lærte også å lage vårt eget software. Programmererne på Industrial Light & Magic sitter ikke i Photoshop, liksom.

Hvordan har oppveksten i Los Angeles påvirket kunsten din?

– Jeg visste ingenting om samtidskunst da jeg var ung, men jeg kunne en hel masse Hollywood-produsenter på rams. Moren min pleide å ta meg med på kino hver lørdag. Ofte så vi fem-seks filmer i løpet av en dag.

Jøss, hvorfor så mange?

– I California betaler du for én kinobillett som du i utgangpunktet skal bruke på kun én film. Men systemet er slik at du kan gå fra den ene salen til den andre dersom du først befinner deg innenfor. Vi snakker ofte 20-30 saler, og de aller fleste som jobber der er steine ungdommer. Det hele er ganske kaotisk. Moren min var likevel litt paranoid for å bli “tatt”, så hun tok gjerne med et klesskift for ikke å bli oppdaget. Vi så alle slags filmer, men mest fra Hollywood. Fra de helt elendige til de gode filmene. Jeg er før øvrig ikke fra Los Angeles, men fra en liten forstad rett utenfor som heter San Fernando Valley …

Porn Valley?

– Eh, ja, hvordan visste du det? Jeg skulle til å fortelle deg det!

Vet ikke alle med penis det?

– Haha. Jeg var ikke klar over det. Mer presist så er jeg fra Chatsworth, som er DEN bydelen i San Fernando hvor alle de store porno-produksjonsselskapene holder til.

 

 

IAN CHENG, THOUSAND ISLANDS THOUSAND LAWS (LIVE SIMULATION, INFINITE DURATION), AT 12TH LYON BIENNIAL, LYON, FRANCE. SEPT 11, 2013 – JAN 5, 2014

.

I ungdomstiden, snek du og kompisene dine dere rundt i hagene til pornoselskapene?

– Det som er rart er at det hele foregår i det skjulte. Selv ikke moren min ante hva som forgikk i nabolaget. Det eneste avslørende tegnet er at du skumper borti en og annen alien med enorme pupper og platinafarget hår på det lokale supermarkedet. Vennene mine og jeg syntes vel egentlig tilstedeværelsen av pornobransjen var ganske morsom. Fjerner du det aspektet ved Chatsworth, sitter du igjen med en vanlig, kjedelig forstad.

Men tilbake til spørsmålet: du hadde altså ikke et forhold til Los Angeles’ mange kunstpersonligheter, som Mike Kelley, Paul McCarthy og John Baldesarri?

– Nei, jeg hadde ingen kjennskap til dem overhodet. Jeg tok kunstfag som et av emnene på bachelorgraden min i kognitiv vitenskap på Berkeley, men det var først da jeg flyttet til New York at jeg kom i kontakt med hva du og jeg kjenner som samtidskunst. Jeg var tiltrukket av kunstverden fordi den fremsto som langt friere enn Industrial Light & Magic og Hollywood generelt.

Jeg kunne laget noe som hadde en varighet på, la oss si, to hundre år? Men hvorfor ikke gå for evigheten?

Hvilken betydning har begrepet “evighet” i arbeidene dine, som ofte er programmert for å vare evig?

– Jeg tiltrekkes av ideen om noe evig, fordi det er noe som er større enn mennesket. Jeg kunne laget noe som hadde en varighet på, la oss si, to hundre år? Men hvorfor ikke gå for evigheten? Det er et abstrakt konsept som har en stabilitet ved seg, noe jeg liker.

Det virker som du bevisst har “dummet ned” de tekniske data-ferdighetene dine. Hvorfor er det uperfekte og en slags ned-dummet anti-estetikk viktig for uttrykket ditt?

– Hah! Er det så åpenbart at jeg gjør det? Vel, jeg dummer ned for å unngå at det skal bli for mye snakk om de tekniske dimensjonene ved arbeidene mine, slik at de blir plassert i en samtale om materialer. Jeg vil heller rette fokuset mot en social reality zone. For å få det til, må jeg ikke nødvendigvis gjemme bort teknologien, men heller innføre teknologien på et tidspunkt der vi ikke lenger snakker om kretsløp og hvordan jeg skrudde det hele sammen, noe som vil lede opplevelsen bort fra ideene. Det å gå for langt inn det mekaniske aspektet er alltid en fare ved måten jeg jobber på. Jeg vil ikke lage gadget art.

 

 

 

IAN CHENG, ENTROPY WRANGLER APP (ENDLESS EVOLVING LIVE SIMULATION, COMING SOON FOR EXHIBITION, IOS, ANDROID)

.

Mye av det du lager kan likevel oppfattes som veldig teknisk. Hvor finner vi følelsene i arbeidene dine?

–  Som betrakter må du kunne skjelne følelsene som ligger bak et arbeid, hvis ikke blir det flatt og livløst. Arbeidene vi har snakket om nå har lenger levetid enn et menneske. De følelsene jeg opplever at arbeidene mine fremkaller, er en blanding av spenning og noe overveldende. Det er følelsen av å være liten og ydmyk ovenfor noe som er større og har lengre levetid enn deg, ovenfor noe du ikke kjenner til.

Du har tidligere uttalt: “sometimes you need to take that leap to momentarily get past the bullshit of being a human”. Kan du utdype?

– Hehe, vel, det var del av et utsagn som pekte i retning av en kritikk av sjalusi, forandingsfrykt og kortsiktig tenkning. Jeg har ikke en visjon om en fremtid der vi alle har endt opp som roboter eller noe slikt. Jeg tror ikke på en fremtid som er blottet for følelser. En slik verden er heller ikke fruktbar for langsiktig rasjonell tekning. Jeg tror kaoset av rasjonelle tanker og følelser som “konkurrerer” med hverandre ikke bør holdes avskilt, men heller bør voktes og kontrolleres. Dersom vi på en eller annen måte klarer å oppnå det, kan man se for seg at du vil kunne fremheve og kultivere spesielle sider ved deg selv som du foretrekker.

Du virker ganske optimistisk på teknologiens vegne. Ser du ingen negative sider?

– Selvsagt. Men jeg vet ikke om jeg har noe nytt å komme med her. Teknologien gjør krav på oppmerksomheten din til enhver tid. Og faren ved det er at det fjerner følelsen av smerte. Nå snakker jeg om alt fra medisin og teknologi, til internett og sosiale medier – dette placeboet for sosial interaksjon. Vi trenger smerte. Vi glemmer at smerte kan være en produktiv prosess å gå igjennom for et menneske.

– Når kunstnere holder seg utelukkende til å gjøre én ting,  er det i mine øyne også en handling for å unngå smerte. Nå mener jeg ikke at du stadig skal endre grunnidéene og interessene dine, men skifte gamet. Som da Michael Jordan gikk over fra basketball til baseball. Det var smertefullt for alle å se på. Han gikk fra å være en legende i én idrett, til å bli helt ok i en annen. Men jeg beundrer mennesker som på en seriøs måte tar et hopp inn i det ukjente. Fordi det betyr at de aksepterer smerten de opplever ved forandring, og klarer å omskape den til noe produktivt.

IanCheng-7025_web

Du har uttalt at alle andre medier i kunsten, foruten det digitale, er kjedelige og utdaterte. Hvorfor?

– Det digitale mediet har dimensjoner ved seg som er mindre kodet. Færre mennesker har rett og slett vært i kontakt med det i kunstsammenheng. Det har mindre historie på slep. Maleriet og skulpturens historie er allerede så lang og rik. Skulpturer har etter min mening imidlertid et større potensiale for mutering enn maleriet. På en litt plump måte kan du si at det på nåværende tidspunkt ligger litt mer frihet i det digitale. Om en ti års tid vil 3D-animasjon trolig være mer tilgjenglig og utforsket på en helt annen måte. En tiåring vil sikkert kunne utføre det jeg gjør i dag.

Hvilke begrensinger ligger i 3D-animasjon?

– Faren er at det kan bli for avskilt fra den fysiske virkeligheten, at det ikke har noen friksjon eller tyngdekraft, at det blir spøkelsesaktig.

Omfavner du ikke nettopp de aspektene i arbeidene dine?

– Jo, på en måte. Men jeg prøver også å kjempe imot dette ved å bruke “motion capture suit” (en drakt som brukes av levende skuespillere med pålimte referansepunkter som er koblet til datamaskiner. Brukt i en mengde filmer og dataspill for å gi figurene livaktige bevegelsesmønstre, red. anm.). Ved å bruke disse draktene får du en slags menneskelig fysikk du kan jobbe med. Når Hollywood- og spillindustrien bruker disse draktene, blir det gjort av spesialtrente skuespillere. Med dagens teknologi har drakten fortsatt vanskelig for å registrere kroppens eksakte bevegelser. Derfor bruker de personer som har perfeksjonert bruken av dem for å unngå irregulariteter. Jeg gjør det motsatte. Jeg lar noen bruke drakten på en vanligere måte. Det gir et mer uperfektsluttprodukt.

Det virker som du interesserer deg for å skape dine egne små univers og utopier. Hvordan føles og oppleves det ultimate Ian Cheng-verket en gang i fremtiden? 

– Å gud. Haha, tja … Det må være noe som er komfortabelt og … hm, samtidig ekkelt? Hmm. Litt som en våt hund! Den er søt, men på samme tid bærer den preg av å like livets shitty habbits. Den fremtiden er noe jeg kan like.