En horekunde står fram

Tobarnsfaren Ottar Stangeland kjøper sex uten å skamme seg.

b
a

– Hvis ikke pengene går til hu, så har a vertfall fått seg bra pikk, sier Ottars kamerat og ler høyt og hest av sitt plutselige innhopp i samtalen.

Ottar er uenig. Han har ingen illusjoner om å ha gitt de over 200 – et tall han senere sår tvil om, da det er «umulig å holde tellinga» – kvinnene han har kjøpt sex av noe nytelse.

– Jeg vet hun driter like mye i meg som jeg gjør i henne, sier han.

Vi befinner oss på Grei kafé i Skippergata, et par kvartaler lenger ut i havneområdet enn skikkelige folk vanligvis ferdes. Adressen var i 1838 åsted for Henrik Wergelands kurtisering av sin tilkommende kone Amalie Sofie. I dag tjener stedet som stampub for Oslos prostituerte. Å møtes her var en betingelse for at Ottar ville stå fram som sexkjøper med navn og bilde: «Skal det gjøres, må det gjøres skikkelig».

«Skikkelig» betyr i denne sammenheng øl og fernet i et lokale hovedsaklig befolket av østeuropeisk utseende kvinner i slitte boblejakker.

Bakgrunnen var opprinnelig å få en sexkjøpers svar på den danske eks-prostituerte Tanja Rahms blogginnlegg «Til deg som kjøper sex», som har blitt publisert av aftenposten og ble lest av over 500.000 nordmenn i løpet av få dager. Til tross for at temaet er viet masse spalteplass og oppmerksomhet i en rekke debattprogrammer på tv og radio, er det en gruppe som stort sett ikke har kommet til ordet: Tekstens egentlige adressat, sexkjøperen. 13 % av norske menn oppgir å ha kjøpt sex, men foreløpig har ingen sått frem med navn og svart på tiltale. Ottar vil gi “sexkjøperen” et ansikt.

Jeg leser åpningen høyt: «Kjære sexkjøper. Hvis du tror at jeg noensinne hadde lyst på deg, tar du gruelig feil.» Ottar svarer med et latterbrøl.

– Hvem snakker hun til? Haha! En sum penger gir meg «dunk-dunk», elendig sex og tømming. Ingen går fra det og føler stolthet.

Det finnes vel noen? Enkelte prostituerte tilbyr såkalt «girlfriend experience».
– Når det gjelder følelser foretrekker jeg ekte vare. Men joda, det finnes kanskje de som digger sånt. Det er det hun ikke får frem: Folk er forskjellige, det finnes ikke én horekunde. Det samme gjelder forresten horer: De er individer med unike følelser, tanker og meninger.

Han tar en kort pause, nipper til ølen og legger til:

– Men jeg er faen ikke interessert i dem. De er ikke folk i mine øyne.

Før du avviser ham som et umenneske, la meg presisere: Ottar Stangeland fremstår egentlig som en fin fyr. Høflig, kvikk, morsom og velformulert. Du ville mest sannsynlig likt ham, i alle fall når han ikke snakker om prostitusjon. Du ville neppe avvist ham som spesielt ond eller dum, i hvert fall ikke som noen sosial avviker eller som ute av stand til å skille rett fra galt. Tobarnsfaren fra Stavanger er i det hele tatt ganske normal. Sett bort fra litt drøyere fyllehistorier, noe mer fargerik vennegjeng og litt flere slagsmål på samvittigheten enn gjennomsnittet. Ja, og et mer lidenskapelig forhold til sexkjøp, en interesse han har hatt siden han på guttetur til Danmark i syttenårsalderen første gang betalte for et samleie.

– Vi visste det var horer der, og var fast bestemt på at her skulle vi pule noe som ikke var hvitt – prøve noe nytt! – så da ble det kjøpethai på oss. Det var en åpenbaring. Jævlig mye bedre enn den falske kurtiseringen på byen. Jeg slapp å bruke timevis på å lyve og spandere for kanskje å få tatt på en pupp.

Er grunnen til at du kjøper sex at du misliker sjekkesituasjonen?
– Jeg har aldri hatt noe problem med å ordne meg, men når jeg sjekker damer på byen føles det som jeg selger meg. Sånn sett ser jeg det fra en hores perspektiv. Jeg er fullstendig klar over at hun lyver, for jeg gjør det sjæl.

Du mener sexkjøp er mer ærlig enn one night stands?
– Ja, og du ender nok opp på omtrent samme beløpet. Vi kan også se det fra andre siden. Du kjenner utrykket «alle damer er horer»? Det er en drøy påstand, men det er noe i det. Å stå i baren og håve inn drink etter drink fra karer som lyver for å få ligge med deg – det er en form for horeri. Akkurat som så mye annet folk driver med.

Ottar ber meg presisere at han for tiden er i et fast forhold og ikke benytter seg av prostituerte («hinsides trofast», som han formulerer det.) Han kjøper kun sex når han er singel, og helst i utlandet. Som vokalist i punkbandet Haggis og med jobb som reisereporter, blant annet for mannebladet Alfa, har det blitt mange reisedøgn, forteller han. Og hvor enn han ferdes dukker fristelsene opp.

– Det er overalt, i ulike former – og jeg prøver alt. Gatehorer, bordeller eller hva det skulle være. Jeg har ingen preferanser.

Har du ingen kriterier? Noen sier de kun kjøper sex av damer som ikke blir utnyttet.
– Haha! Hvis du skal være sikker på det, må du slutte å kjøpe sex – og mange andre ting folk kjøper uten å tenke seg om. Det er ikke mitt ansvar å sørge for at folk jeg ikke kjenner skal ha det bra. Jeg passer på mine nærmeste. Hele poenget med horing er distansen. Du kjøper en tjeneste, ferdig med det.

Og du klarer å distansere deg?
– Ja. Men jeg skjønner at det kan være forjævlig. Jeg har døtre selv, og unner ikke dem det yrket for alt i verden. Det er bare mennene som sitter og gliser, damene har det ikke så jævlig fett. Hun dansken burde ta seg et par meter i skikkelige horesko. Se på jentene som står her ute og hakker tennner for å bli tatt med inn i sånne rape van-biler. Fy faen. Hele driten er på skyggesiden, men det er det som virkelig er mørkt.

Men grunnen til at de står der ute, er jo at det finnes et sexkjøpmarked. Hvis du er enig i at de har det forferdelig, hvordan kan du unngå å føle et ansvar?
– Og klærne dine er sikkert laget av små indiske barnehender. Sånne ting kan du si om alt. Alt kan dras ned i en moralsk avgrunn ved å fortelle skrekkhistorier. Den mentaliteten om at «hvis jeg ikke gjør det, kommer andre til å gjøre det» – vel, det er jo faktisk tilfellet også. Skal vi liksom alle ta et grep, da? Slutte å kjøpe horer?

Ja?
– Det er en utopi! Som med krigen mot narkotika, det går ikke an å vinne. Da er det mye bedre å gjøre som i Portugal. La dem få betale skatt! Det må jo være mye bedre at de blir en del av samfunnet, enn at de bor med femti andre jenter i en leilighet hvor de blir banka av en eller annen nigeriansk baron.

Kunne det eksistert en lykkelig bransje? Eller er dette i sin natur en kjip greie?
– Utfra det jeg vet om damer, tror jeg ikke det er mulig å skille sex og følelser hundre prosent. Ikke over tid, og fortsatt være lykkelig.

Du tror ikke på den sexelskende gladhora?
– Hun finnes nok, men hun er unntaket som bekrefter regelen.

Ottars kamerat er mer optimistisk, og legger ut om kvinner han kjenner som trives med å selge sex. Helt normale småbarnsmødre som tjener årslønner på å reise på sommerturné i bobil.

– Det er de som er selvstendige og har full kontroll, som er lykkelige.

Ottar bryter inn.

– De trives når de håver inn, ja. Mange horer har det nok sånn her: Liker de mennene? Nei. Liker de jobben? Tja. Liker de pengene? Haha, om de gjør!

Hva synes du om jenter som selger seg? Ser du ned på dem?
– Absolutt ikke! Der har du et tøft yrke, all ære til de som klarer det. Jeg vet jeg sa at jeg ikke ser på dem som folk, men jeg mener faktisk de er like mye verdt som alle andre. Det jeg mener er at de ikke er mine folk. Jeg forholder meg ikke til dem som folk.

Ottar snakker raskt og engasjert. Hver setning åpner nye assosiasjoner og innfall, som ikke alltid fører til noen konklusjon. En parallell mellom å kjøpe sex av trafficking-ofre og klær produsert gjennom barnearbeid, glir umerkelig over i erfaring med Colombianske gateprostituerte og munner ut en tirade mot den svenske justisministeren, Beatrice Ask, som nylig gikk hardt ut mot hasj etter å ha latt seg lure av en falsk nyhet om hasjoverdoser med dødelig utfall.

– Hun vet jo ingenting! Og sånne folk skal fortelle oss hva som er rett og galt. Folk som ikke har levd en dag i hele sitt liv. De som snakker høyest om moral, er dem jeg stoler minst på.

«Ovenfra og ned»-folk, kaller han dem. «De som gjør seg til dommer over andres handlinger, men ikke vil vise frem sin egen skrøpelighet.»

– Det eneste som er svart-hvitt er tangentene på et piano, sier Ottar.

– Jeg er i hvert fall ærlig om dritten.