Shipwrecked: – Hardcore er litt som blues

Hardcore-heltene i Shipwrecked spilte sin første konsert på over syv år i helgen. Kanskje også sin siste.

b
a

Backstage, Café Mir. En fra oppvarmingsbandet setter seg ned ved bordet og spør om han kan få bli sittende under intervjuet. Nei, du må gå, svarer Klas alvorlig. Vokalisten har kjørt fra Stockholm tidligere på dagen. Det var han og gitarist Jon som startet bandet for ti år siden, etter å ha vært en del av straight edge-miljøet i henholdsvis Oslo og Stockholm i årevis. Bandet har kun to utgivelser på samvittigheten, men begge er til gjengeld for moderne hardcore-klassikere å regne. Etter at Oslo-konserten ble annonsert har tilbudene strømmet på: Til våren skal de varme opp for hardcore-pionerene Cro-Mags i Malmø, de skal gjøre konserter i England og de har blitt invitert til USA. Men så er Shipwrecked mest sannsynlig historie.

Fenriz fra Darkthrone, uttalt Shipwrecked-fan, står nede i lokalet spiller en vill blanding av gammel hardcore, bluegrass og Creedence. Så og si hele byens punk- og hardcore-miljø er på plass. Shipwrecked nyter så stor respekt at selv den fattigste blitzer har gått med på å betale de ellers uhørte 200 spenna for en punkekonsert. Folk har tatt turen fra Spania og Finland. Mange har aldri sett dem før. Alle er redd for å aldri få se dem igjen.

Shipwrecked spiller streng, konservativ hardcore, etter oppskrift fra Bostons famøse straight edge-scene på begynnelsen av åttitallet, med band som SSD, Negative FX og DYS. Bandets eneste LP, «The Last Pagans» fra 2012, kunne likesågodt blitt gitt ut på Taang! Records i 1983, og Boston-bandet Dropkick Murphys ble så overveldet av det ideosynkratiske Boston-soundet på plata at de synes det ble «almost too Boston».

Er dere lei av å bli satt i Boston-båsen?

Jon: – Jeg ser først og fremst på det som utrolig smigrene, spesielt når det kommer fra folk som han fyren fra Dropkick Murphys, som jeg går ut fra var sentral i den epoken.

Klas: – Hvis jeg går til mine topp ti hardcore-band ever, så er halvparten av dem fra Boston. Det er den scenen som tiltalte meg mest. Det var hardere, mer kompromistløst, mer blue collar enn mye annet. Og det var ganske harry. Og vi er ganske harry. Vi elsker Boston hardcore lissom, men ikke mer enn AC/DC, Warzone, YDI, Motörhead eller Blitz. Shipwrecked låter som det låter. Vi har aldri sagt at, ahh i dag skal jeg lage et riff som låter sånn eller sånn. It is what it is.

Er det i det hele tatt rom for fornyelse av hardcore-sjangeren?

Jon: – Jeg er fristet til å si nei. Hardcore er litt som blues, det handler mer om å kunne beherske en sjanger og gjøre så mye som mulig med ganske begrensede midler, enn om fornyelse. Det jeg anser som hardcore er en ganske snever sjanger, det er grenser for hvor mye krumspring du kan gjøre for at det fortsatt høres ut som hardcore i mine ører. Men man kan gjøre det på sin egen måte. Selv om Shipwrecked ikke er banebrytende verken musikalsk eller tekstlig, så føler jeg at det er et personlig uttrykk der. Selvom vi ikke gjør noe nytt så gjør vi noe som er umiskjennelig oss.

Klas: – For meg er hardcore et spesifikt lydbilde. Det finnes fortsatt uendelige territorier å utforske uten å gå vekk fra det lydbildet og begynne å bable om begrensninger. Det beste skapes ofte med en tydelig ramme spør du meg. Ta et band som The Templars, med over 20 utgivelser og har spilt siden tidlig nittitall. Fornyet seg konstant uten å gå bort fra rammene. Da manuset til Taxi Driver ble skrevet var manusforfatterens eneste oppgve å holde seg til rammen, ensomhet – det ble verdens beste film.

– Jeg ser ikke ned på klassisk hardcore-tematikk, men jeg er helt uinteressert i det

shipwrecked2

Tekstene deres representerer kanskje noe mer originalt i hardcore-sammenheng? Låttitler som «Its Grim Up North», «Wolf Hybrid Men» og «Freja» minner mer om Burzum enn klassisk hardcore-tematikk om samhold og positivitet?

Klas: – Jeg ser ikke ned på klassisk hardcore-tematikk, men jeg er helt uinteressert i det. Jeg er helt uinteressert i at noen ble “stabbed in the back” som attenåring. Det finnes en milliard andre temaer som er mer interessante. Det norrøne aspektet er en naturlig del av Shipwrecked fordi vi er et Skandinavisk band som er opptatt av historie. Freja er ikke en sang med norrønt tema, men en sang som handler om meg og min lille bulldog Freja, haha. Det er en sang for henne. Vi liker hele ideen med ragnarok, eller apokalypsen if you will. Vi vokste opp i en tid da man så Stephen King og Ivanhoe på VHS… Samtidig som den gamle klassiske Skandinaviske fortellertradisjonen levde videre gjennom våre besteforeldre: sagaer, folklore, spøkelseshistorier. Dette har vel formet oss.

Hvorfor er dere «the last pagans?»

Klas: – Romerne kalte mennesker som levde utenfor Romerriket for pagans. Pagans var på utsiden av samfunnet, akkurat som Shipwrecked og annen bra hardcore er. De hardcore-banda som jeg relaterer til er på utsiden av det som er hardcore også; de ikke har fulgt de reglene det forventes at man følger innen hardcore, fordi det er helt uinteressant. Alle bra hardcore-band har hatt en “sketchiness” over seg, til og med Bad Brains.

Jon: – Ja, alle de bra hardcore-banda har vært i opposisjon og en kilde til “schism” i miljøet.

Bøtten med champagne som står på bordet vitner om at Shipwrecked heller ikke ønsker å fremstå som et forutsigbart hardcore-band. Den vitner også om at bandet ikke lenger kan kalles et straight edge-band, selv om trommis Ollie og bassist Joar fortsatt lever det nyktre livet.

– Nykterisme i seg selv er ganske tantete

shipwrecked

Er straight edge som subkultur fortsatt relevant?

Klas: – Unge mennesker som ikke kjører den konger på byen-stilen, men heller finner på andre ting å gjøre håper jeg alltid kommer til å være relevant. Det synes jeg er fantastisk. Hadde det ikke vært for straight edge hadde jeg aldri sagt nei til rus. Nykterisme i seg selv er ganske tantete.

Jon: – Jeg hadde heller aldri valgt å ikke ruse meg hvis det ikke var for straight edge. Man ble satt i en kontekst man kunne sette pris på: Et totalt opprør mot det bestående. Det å ikke ruse seg er det mest opprørske du kan gjøre i et moderne samfunn. Hvis du skal gjøre opprør mot foreldrene dine kan du ikke begynne å drikke, det er jo det foreldrene dine gjør.

– Finsk hardcore fra ‘81 blir ikke det samme hvis man har null forståelse for kjøpesentre i Åbo på tidlig åttitall

shipwrecked-kranz

Man kan få inntrykk av at det ikke appellerer i like stor grad til ungdom i dag. De fleste konsertene har fri aldersgrense, men er det egentlig noen under 18 der? Hvorfor appellerer ikke hardcore til ungdom lenger?

Klas: – Gjør det ikke det? Jeg håper ikke det er sant. Selv om jeg er ganske “out of the loop” opplever jeg at det kommer nye bølger av band hele tiden, som genererer “scener” all over. Men hvis det er som du sier så kan det komme av en rekke ulike årsaker. Unge i dag har en konstant tilgjengelighet til alt: Raske svar, rask, humor, raske resultater og det som var nytt i dag er historie i morgen. Finnes det plass til hardcore? Rask musikk og korte sanger til tross er jo hardcore egentlig en ganske ufordøyelig greie. Poison Idea er ikke det samme uten et tiårs kjennskap til deres mildt sagt tøffe tilværelse. Tidlig Agnostic Front er ikke det samme hvis man ikke vokste opp med filmer som Road Warrior og Mad Max. Finsk hardcore fra ‘81 blir ikke det samme hvis man har null forståelse for kjøpesentre i Åbo på tidlig åttitall. Tar man hardcore ut av sin kontekst blir det ganske platt. Fantastisk musikk, javisst… men min sjanger kan bare leve ut fullstendig i en sammenheng. Og kanskje det er det som er problemet. Sammenheng, årsak og virkning har sakte, men sikkert begynt å miste sin betydning og viktighet. Men som jeg sa innledningsvis, jeg håper du tar feil.