Vårt korrumperte land

Antallet korrupsjonsdommer i Norge har eksplodert siden 90-tallet. I 2008 alene ble flere nordmenn dømt for korrupsjon enn alle tidligere år til sammen. Møt persongalleriet i historien om hvordan Norge mistet uskylden.

b
a

DET SIES AT tillit er limet i det norske samfunnet. At vi stoler på myndighetene er avgjørende i et land hvor staten forvalter mesteparten av pengene våre. Heldigvis er vi gode på det. Verdensledende, faktisk – studier viser at ingen land i verden har høyere grad av tillit til institusjoner og medmennesker enn nordmenn. Utlendinger lar seg forbløffe når de hører at man kan treffe statsministeren på sykkeltur, at politiet er ubevæpnet og at naboen vet at husnøkkelen ligger i postkassa. For oss er det naturlig: Vi er et lite, uskyldig og oversiktlig land. Her stoler vi på hverandre.

«Tillit» er også ordet som blir brukt til å forklare hvordan eiendomssjefen i Undervisningsbygg unngår kritiske spørsmål når han overfører en tredjedel av avdelingens budsjett til sin private bankkonto. Og om hvorfor ingen stusset på de vide fullmaktene til vannverksjefen på Nedre Romerike, som snek til seg 70 millioner kroner og bygde et privat jakteldorado bestående av ni overdådige farmer i Sør-Afrika.

Bildet av uskyldige og oversiktlige Norge blir ved nærmere ettersyn stadig mer tilsmusset. Fra krigens slutt til slutten av åttitallet var korrupsjon nærmest ukjent her til lands. Totalt sett ble tre saker, av beskjeden karakter, ført for retten. I 1989 og 1990 ble den såkalte osloskandalen rullet opp. Det ble avslørt at flere titalls ansatte i ulike etater i Oslo kommune gjennom flere år hadde mottatt bestikkelser mot å skaffe entreprenørfirmaer på oppdrag for kommunen. Politikere reagerte med vantro. I avisene kunne man lese om «mafiatilstander» og «forhold man en gang trodde var forbeholdt Sicilia». 13. desember 1989 skriver Aftenpostens Knut Falchenberg en oppgitt kommentar: «Blåøyde nordmenn, hvis det er noen igjen, har det siste året hatt sjansen til å bli litt mindre naive. Anklager om korrupsjon og kokkelimonke virvles opp, ikke bare blant villfarne japper, men også i det politiske liv og i offentlig forvaltning.»

«Bestikkelser har vist seg å være en del av norsk forvaltning», kan vi lese i dommen fra lagmannsretten i 1995.

DERETTER SER VI en alarmerende utvikling: I løpet av de første elleve årene etter osloskandalen, faller det dom i elleve korrupsjonssaker. Neste elleveårsperiode er tallet nesten fire ganger så høyt. I 2008 alene ble flere dømt for korrupsjon enn alle tidligere år til sammen. I 1983 ble ordet korrupsjon nevnt 79 ganger i norske aviser. I 2013 var tallet 4783.

Et fellestrekk ved flere av de store korrupsjonssakene i disse årene er at de blir oppdaget nærmest ved tilfeldigheter. Et annet er at politi og påtalemyndigheter innrømmer at de ikke har ressurser til å snu alle steiner. Mangedobling i antall dømte til tross: Vi har bare sett toppen av isfjellet. Om vi studerer dommene vi har, avtegner det seg likevel visse mønstre.

Her er persongalleriet i historien om tillitssamfunnets tapte uskyld.

SAMFUNNSBYGGEREN

– Du kan ikke følge norsk lov, da får du ikke gjort noe her i landet!

Ordene skal visstnok tilhøre tidligere vannverkssjef Ivar T. Henriksen i et forsøk på å berolige vantro styremedlemmer etter Aftenpostens avsløringer om grov korrupsjon i selskapet. I løpet av sine førti år som vannverkssjef hadde Henriksen fått rykte på seg for å være en samfunnsbygger – en som får ting gjort. I boken Korrupsjon i Norge skrevet av journalistene som først avslørte Henriksens korrupsjon, refereres en episode hvor vannverkssjefen så en eldre kvinne bære vannbøtter, hvorpå han uoppfordret la inn vann og pusset opp badet hennes mens hun var bortreist. Betaling? Pøh, en kopp kaffe skulle holde. Da «hundreårsflommen» truet med å legge store områder under vann i 1995, besørget Henriksen selv bygging av flomvoller. Det var ikke tid til å vente på politikere, mente han. Slik fikk han tilnavnet «kongen av Romerike». Og hvem vil vel be om få ta en ekstra titt i papirene til lokalsamfunnets velgjører?

Høsten 2005 falt Henriksens kongerike fra hverandre. Aftenposten kunne melde om samrøre mellom de interkommunale selskapene til Ivar Henriksen, og sønnens fire private selskaper. Store summer, påsto avisen, hadde blitt tappet fra de offentlige selskapene og over til Henriksen-familiens privatøkonomi. I løpet av høsten fylte stadig nye spektakulære avsløringer om vannverket avisenes forsider. Til sammen hadde «kongen av Romerike» tappet selskapene han ledet for 70 millioner kroner, som blant annet hadde blitt investert i jaktfarmer i Sør-Afrika. Henriksen, en lidenskapelig jeger, planla å tilbringe pensjonstiden sin der. Sønnen Pål skulle overta som vannverkssjef og holde pengeslusene åpne.

Etter Aftenpostens avsløringer igangsatte Økokrim etterforskning og våren 2010 falt norgeshistoriens strengeste korrupsjonsdom i Eidsivating lagmannsrett: Ivar Henriksen ble – til tross for å ha svart med 75 «nei» da tiltalepunktene ble lest opp – idømt syv år og seks måneders fengsel. I tillegg ble hans sønn og to forretningsforbindelser dømt til kortere fengselsstraffer, og entreprenørselskapet Peab AS ilagt foretaksbot.

I sin innledning slo Aktor Lars Stoltenberg fast: «Selve rollen Henriksen skapte for seg gjorde dette mulig. Han har hatt et langsiktig perspektiv og latt tiden jobbe for seg».

Henriksen hadde gjennom tiår bygd seg opp en uangripelig person. Det var jo hans uovertrufne fagkunnskap og harde arbeid som hadde gitt Nedre Romerike landets beste vannverk. Da Lørenskog kommune i 1990 fikk ny rådmann, som stilte spørsmål ved de høye vann- og avløpsavgiftene, ble han forklart at «Henriksen sier hva han trenger, så fører vi det på budsjettet». Forsøk på å formalisere budsjetteringen ble av kommunens politikere sett på som en fornærmelse, og stoppet.

Etter aksjeloven skal styret i et selskap kontrollere økonomiske disposisjoner og utforme daglig leders fullmakter. Da han forklarte seg i retten, sa tidligere styreleder i vannverket at Henriksen hadde hatt «blankofullmakt». Det var ingen kultur for kritiske spørsmål eller protokollføring. Plassene i styret, som i stor grad var opptatt av lokalpolitikere, var svært populære. I vannverket var det penger og visjoner; utenlandsturer, festlokaler og plutselige bonuser. Alt virket å være i skjønneste orden, man stolte på at Henriksen hadde kontroll på budsjettene.

I Nedre Romerike ser vi hvordan forholdene kan ligge til rette for korrupsjon i store offentlige selskaper på små steder: En faglig uovertruffen og autoritær leder, politikere og lokalsamfunn i takknemlighetsgjeld og et styre med blind tillit.

RESSURSPERSONEN

Etter vannverksaken ble Aftenposten-journalistene invitert til å holde foredrag i flere norske kommuner. Etter et frokostmøte i byrådslederens avdeling i Oslo kommune våren 2006 skal kommunaldirektør Nils Holm ha bedyret at noe slikt ikke kunne skjedd i Oslo: «Vi ryddet så godt opp etter osloskandalen, skjønner du». Åtte dager senere brakte avisen historien om hvordan en prosjektleder i Oslos største eiendomsforvalter, Undervisningsbygg Oslo FK, det kommunale foretaket som eier, driver og vedlikeholder alle Oslos skolebygg, hadde gitt oppdrag for 80 millioner kroner til en tidligere forretningspartner. Nyheten slo ned som et sjokk i Oslo Rådhus, hvor mange antakelig husket hvordan bygget tjue år tidligere i politiske miljøer fikk tilnavnet «smørehallen». Det var dessverre bare en forsmak.

Om resultatet nok var ganske likt, oppga eiendomssjef Frank Murud en ganske annen motivasjon enn vannverkssjef Ivar T. Henriksen. Der Henriksen hele tiden tviholdt på at han alltid hadde hatt samfunnets beste i tankene, hadde Murud vært ute etter penger. «Styggmye penger», som han selv formulerte det.

– I det private fokuseres det på økonomi og kostnadskontroll. I kommunen måler de hverandre etter pengeforbruk. Jeg har aldri vært et sted hvor det ble fokusert så lite på penger. Jeg tenkte at her går det kanskje an å få ut mye penger. Jeg bestemte meg for å prøve, forklarte Frank Murud til Dagens Næringsliv etter hans tapping av Undervisningsbygg for over 100 millioner kroner var avslørt.

Murud ble oppfattet som en dyktig og handlekraftig mann, som villig påtok seg mye ansvar og ble betrodd vide fullmakter. Eiendomssjefen «fikk ting gjort», da var man villig til å se gjennom fingrene på store budsjettoverskridelser og manglende underskrifter.

I løpet av to år tappet Murud og en medsammensvoren leverandør arbeidsgiveren for over hundre millioner kroner. Metoden var enkel: Leverandøren på utsiden utstedte fiktive fakturaer for utført arbeid, som Murud attesterte for. Leverandøren fikk pengene utbetalt av Undervisningsbygg og overførte beløpet (minus sin andel) til Muruds private bankkonto. Dette foregikk inntil bankremisser på til sammen 19 millioner kroner utstedt fra Murud til hans kone utløste en hvitvaskingsmelding til Økokrim, som igangsatte etterforskning. Oslo kommune var, til tross for synlige budsjettoverskridelser, flere bekymringsmeldinger og tips om misforholdet mellom Muruds lønning og livsførsel, ikke i stand til å oppdage noe som helst. En kollega uttale i ettertid om hvorfor ingen internt reagerte på pengebruken: «Jeg kan ikke huske annet enn at vi tenkte Muruds jobb var så viktig.»

Tidligere bystyrerepresentant for Rødt, Erling Folkvord, som har jobbet aktivt mot korrupsjon i Oslo siden åttitallet, er mer nådeløs i sin kritikk. Han mener korrupsjonskulturen aldri ble utryddet etter osloskandalen, men at man tvert imot kan trekke en linje fra uhumskhetene i vedlikeholdsetaten på åttitallet til Frank Muruds tapping av Undervisningsbygg.

– Den såkalte Murud-saken handler om mye mer enn Murud. Hele selskapet er konstruert av byrådet for å gjøre det lettere å tappe bykassa for penger gjennom kontraktsinngåelser. Organisasjonsstrukturen i Undervisningsbygg er lagt til rette for å videreføre korrupsjonskulturen som blomstret i vedlikeholdsetaten på åttitallet. Vi snakker her om et foretak som skal håndtere oppdrag for millardbeløp, men ikke har noen interne kontrollrutiner, ingen kontroll med fullmakter for kontraktsinngåelser, ingen kontroll over utført arbeid. Murud plukket noen millioner, men han plukket kun det som var plantet foran ham. Det er de som plantet det, som burde blitt tatt først.

deal

DIRTY HARRY

Si du sitter inne og har et viktig ærend på utsiden, hva skal til for å slippe ut fra et norsk fengsel? Svar: Betal en politimann for å låse deg ut med påskudd om at du skal «fremstilles for avhør i forbindelse med en etterforskning». I den såkalte polititjenestemannsaken fra 2010, en av to kjente korrupsjonssaker i norsk politivesen, betalte en forretningsmann til sammen 75 000 kroner til to politiførstebetjenter for å hjelpe ham ut av fengsel elleve ganger i løpet av en dom han sonet for legemsfornærmelse.

Den andre saken er mer atypisk, da det dreier seg om korrupsjon utført ikke av grådighet, men omtanke. I den såkalte au pair-saken ble en politibetjent i Trøndelag fradømt sin stilling for å ha misbrukt sin posisjon for å sikre sin svigerinne arbeidstillatelse i Norge. Snart får norsk politi kanskje en tredje sak på samvittigheten: Tirsdag denne uken kunne VG melde at politioverbetjent Eirik Jensen i Oslo politidistrikt sitter i varetekt, siktet for grov korrupsjon i forbindelse med en narkotikasak.

HER OG FRU JUSTITIA

Det finnes ingen kjente saker hvor dommere har blitt bestukket i Norge. Det betyr imidlertid ikke at fenomenet ikke eksisterer. Antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International gjør årlige spørreundersøkelser for å måle korrupsjonsnivået i ulike land. I 2013 viste indeksen at en av 25 nordmenn som har vært i kontakt med rettsvesenet i løpet av det siste året, oppgir å ha betalt bestikkelser. Generalsekretær i Transparency Norge, Guro Slettemark, mener tallene er overraskende og nesten vanskelig å tro. Erling Folkvord lar seg derimot ikke overraske.

– Omfanget av bestikkelser er for meg ukjent, men jeg tror ikke vi kan utelukke noe. En sentral byråkrat i det norske rettssystemet fortalte meg en gang noe jeg ikke glemmer: «Det viktigste rettsmøte i enhver rettsak er det hvor man bestemmer hvem som skal være dommer».

DEN SAKKYNDIGE

Om ikke dommeren lar seg bestikke, finnes det flere måter å påvirke utfallet av en rettsak. Enklest er å påvirke sakkyndige, eller kjøpe en falsk attest. Er du for eksempel interessert i å få en rettsak utsatt, trenger du bare en lege som er villig til å bruke fem minutter på å skrible på en papirlapp at du er syk. Ønsker du ikke å sone? En psykiater kan for rett pris erklære deg soningsudyktig. Innblandet i en erstatningssak? En bestikkelse til den sakkyndige vil være en meget lukrativ investering.

Det mest kjente eksempelet på handel med attester i Norge, er den såkalte legeattestskandalen fra 2006. Under dekke av å være kriminell med ønske om å få utsatt en rettsak, fikk DN-journalist Gøran Skaalmo for 8500 kroner kjøpt en erklæring fra psykiater Pål H. Herlofsen hvor det fremgår at han lider av depresjon. Den profilerte psykiateren samarbeidet om virksomheten med kjendis-psykolog John G. Sandstrøm. I den påfølgende etterforskningen ble det avslørt at de to hadde drevet med kjøp og salg av attester til kriminelle over lengre tid. I 2008 ble begge dømt til to år og seks måneders fengsel.

RIKMANNEN

Som vi har sett, kan man for rett pris skaffe til veie både legeattester og ferier fra soning. Sannsynligvis er det i stor grad fantasien, nettverket og – først og fremst – tykkelsen på lommeboka, som setter grenser for hva en kan få kjøpt. Det mest kjente eksempelet på rikinger som betaler for å skaffe utilbørlige fordeler, er Båtsertifikat-saken. Journalister fra Dagens Næringsliv kjøpte ved hjelp av skjult identitet sertifikat til å kjøre store fritidsbåter for 20 000 kroner uten å måtte avlegge noen eksamen. Selgeren var den svenske fartøysinspektøren Claes Pallin. Saken hadde neppe fått stor oppmerksomhet, hadde det ikke vært for at en av Pallins kunder var Kjell Inge Røkke. Fiskeren og båtmannen Røkke var neppe ute av stand til å ta sertifikat på vanlig måte, men foretrakk i et utslag av nærmest parodisk rikmannsoppførsel å sende butleren (!) til Aker Brygge for å handle båtførerbevis med en bunke sedler i brun konvolutt. Resultatet ble en dom på hundre dagers fengsel, hvorav han sonet 32.

KONTORROTTA

Selv om de mest spektakulære korrupsjonsskandalene involverer ledere med mye makt og tilgang til store beløper, er det ikke slik at korrupsjonen i offentlig sektor begrenser seg til de høye herrer. Det kan også dreie seg om ligningsfunksjonæren i Bærum, som fikk utbetalt 17 000 kroner for å hjelpe en venn av en venn med å forandre ligningen sin. Eller saksbehandleren i Mandal som mottok to tusen kroner i måneden fra en sosialklient han hadde skaffet uberettiget stønad.

kontor

OLJETOPPEN

I forbindelse med de nye korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven i 2003, var det kun et punkt som var kontroversielt: Kriminalisering av såkalt «påvirkningshandel». I forarbeidene til loven beskrives det slik: «Når en person som tilhører en beslutningstakers politiske parti, familie eller omgangskrets, eller som av andre årsaker er eller hevder å være i stand til å øve påvirkning på beslutningstakeren, utnytter sin stilling ved å kreve, motta eller akseptere et tilbud». Flere fryktet det ville bli for vanskelig å skille fra lovlig lobbyvirksomhet. Til slutt kom fenomenet inn i straffeloven §276c. Foreløpig har bestemmelsen kun fått anvendelse i én sak: Statoil Horton-saken.

Statoils internasjonale direktør Richard Hubbard forhandlet frem en «konsulentavtale» med den iranske presidentsønnen Mehdi Hashemi Rafsanjani, som gikk ut på at han i løpet av elleve år skulle motta 15 millioner amerikanske dollar mot å fremme Statoils interesser i Iran. De nye bestemmelsene ga Økokrim hjemmel for å fremme tiltale, og Statoil ble idømt foretaksbot på tjue millioner kroner i 2004. I tillegg ble Hubbard idømt en personlig bot på 200 000 kroner. Parallelt førte amerikanske myndigheter opp saken etter Foreign Corupt Practises Act (FCPA) og ila i 2006 Statoil en ytterligere bot på 120 millioner kroner. I tillegg ble selskapet tvunget til å innrømme å ha betalt bestikkelser og i tre år holde seg med en ekstern konsulent til å overvåke internkontroll og overholdelse av FCPA. Hubbard, styreformann Leif Terje Løddesøl og konsernsjef Olav Fjell måtte som følge av saken tre av.

Da Helge Lund gikk inn stillingen som Statoil-sjef, hadde hans tre forløpere måttet fratre sine stillinger. Fjell som følge av Horton-saken, de to andre for budsjettoverskridelser. Han måtte også finne seg i å bli passet på av «barnevakten» selskapet var blitt pålagt.

Verdt å ha i bakhodet før man stempler Statoil som Norges korrupsjonsversting, er at selskapet er landets desidert største, med 30 000 ansatte i 40 land og en omsetning større enn de syv neste på listen til sammen. I tillegg opererer selskapet i en bransje spesielt utsatt for korrupsjon, i stor grad i land med en korrupsjonskultur langt fra den norske.

Likevel: Du trenger ikke dra utenlands for å finne korrupsjon i Statoil. For tre forhold som alle fant sted på nittitallet er selskapet tidligere dømt for korrupsjon. I alle tre saker kjenner vi igjen trekk fra kommunesektoren: Betrodde ansatte i frie stillinger med ansvar for store innkjøp.

I kjølvannet av Horton-saken, midt i Helge Lunds forsøk på å overbevise øvrigheten om Statoils nyvunne dydighet, dukker imidlertid enda en korrupsjonssak opp: En innkjøper har latt seg bestikke for en steambadstu, en sydentur og et sesongkort til et norsk tippeligalag.