BLAD, BLAD, BLAD: Gay Times, frieze, Cigar Aficionado og GQ

Er du homo? Interessert i samtidskunst? Sigarrøykende? Alt på en gang? Vi har bladd i bladene for deg.

b
a

Gay Times

Et hvert nummer av Gay Times som inneholder BÅDE en stor undersøkelse om lesernes sexvaner OG en kåring av de 30 mest homofile albumene gjennom tidene er et jævla bra nummer av Gay Times, såpass må være klart. 1 av 5 oppgir at de har ligget med over 100 menn, 7,2 % er HIV-positive, «A Day at the Races» med Queen stikker av med seieren mens Macklemore allerede har klart å snike seg inn. Det er også en serriøs artikkel om hva du skal gjøre hvis sex-selfies du har tatt ender opp i feil hender og en skikkelig solid en om situasjonen i Uganda, hvor det er innført vanvittige straffer for å være homofil. GT er i det hele tatt en bra, no bullshit-blekke, det er litt kjipt at oppslaget i dette nummeret er om dustebandet Kingsland Road, men det får så være, et eksklusivt intervju med RuPaul veier vel kanskje i grunnen opp. Én ting må nevnes, sånn i kjølvannet av kvinnedagen og allting – om heterofile menn skulle være nysgjerrig på om damers gnåling om alt for mye hud i blader og overalt egentlig har noe for seg, kan de gjøre lurt i å sjekke ut et nummer av GT. Det er et ganske intenst kjør vi holder på med når vi setter i gang.
– FR

GayTimes.jpg

frieze

Hvordan svarer samtidskunsten på teknologi, overvåkning og data? er spørsmålet frieze stiller i siste utgave. Forfatteren Lynn Tillmann svarer ved å se nærmere på Spike Jonzes siste film «Her» med tilforlatelige feministiske briller, og forklarer hvordan filmen egentlig bare handler om å objektifisere kvinner til maskiner som utelukkende er skapt for å møte mannens behov (og for en slut operativsystemet Samantha blir fremstilt som da hun finner ut at hun kan hviske i øret til en mann med ambisjoner utover det å forfatte kvalmende banale kjærlighetsbrev for andre). Tillman skriver også at mannsrollen i filmen aksentueres ved at Jonze har kledd alle mannlige karakterer med retrobukser hvis gylf strekker seg over hele nedre mageregion som for å understreke store fallos. Gigantisk pikk, men kastrert kjærlighetsliv, sierru? En skjebne døllere enn døden (kan noen skrive om det implisitte sexismen alle ignorerer fordi Jonze har så jæææævla mye muy-bien-indie-swag? Takk.)!

Datamaskinens (in)humane natur får også gjennomgå i «OK Computer?» hvor John Menick har viet spalteplass til supercomputeren, eller samtidens populærkulturelle Frankensteinmonster. Vi kjenner historien: forsker lager perfekt maskin, maskin klarer på forunderlig vis å overgå menneskelig hjernekapasitet (hvordan er det egentlig mulig når den er menneskeskapt? Tankekors y’all!), maskin blir til et kubistisk monster, maskin tar forskers kone til gissel (stopp en HAL, he he he), maskin gjør henne gravid, film ender med at maskin føder hennes tidligere avdøde barn («Demon Seed», 1977). Om dette ikke kiler deg på de riktige stedene, kan man likevel kaste seg over 168 sider av lesestoff om hvordan lyden av Bitcoins høres ut, hvilket ansvar kunstnere har og hvordan de forholder seg til algoritmer og overvåkning, et arsenal av iøyenfallende reklamer og oversikt over kommende utstillinger, samt anmeldelser av gamle. Alt selvfølgelig verdt tohundrelappen det koster å gå til innkjøp av denne informative identitetsmarkøren.
– KF

Skjermbilde 2014-03-12 kl. 11.02.38.png

Cigar Aficionado

Jeg hadde gledet meg til å lese Cicar Aficionado – the good life magazine for men, men blir umiddelbart skuffet: Den første artikkelen handler om drinken mojito… Dette var jeg IKKE forberedt på, dette stod det INGENTING om i innholdsfortegnelsen!! Hvem kjøper 170 siders sigarlektyre for å lese om mojitoens historiske utvikling fra 1586, da Francis Drake kom til Karibien, og frem til i dag? Jeg leser hele og det går opp for meg at det er en reklame for Bacardi. Denne litt sleipe taktikken – å kamuflere reklame som artikler – skal jeg bli godt kjent med på min førstegangsreise gjennom Cigar Aficionado. Men først kommer kolofonen, og den blåser meg fullstendig i bakken. Det jobber 63 mennesker i Cigar Aficionado! Jøss! Jeg funderer litt over hva slags kontorkultur de kan ha, omskjærer en nyadoptert cubaner, fyr opp, lener meg tilbake og gyver løs på «The Good Life Guide». Guiden virker å være en fast spalte bestående utelukkende av tekstreklame og den starter med å anbefale tynne lightere. Over en helside forsøkes jeg overtalt til at dette er noe jeg trenger («Big lighters might look grand on tables and bar tops, but in your suite pocket, they can instantly frump up the once-flattering contour of your bespoke jacket.»), og jeg lar meg nesten overbevise.

Deretter blir jeg anbefalt bilmerket Cadillac, et luksushotell i London, kleskjeden Brooks Brothers, Ferrari-klokker og en gigantisk innretning man kan skjære prosciutto-skinke med. Takk for tipsene Cigar Aficionado, men nå begynner jeg å bli sultefora på renskåret sigarjournalistikk, her! Og takk og pris: Nå skal de 25 beste sigarene fra 2013 kåres. «We smoked more than 700 cigars to get to the 25 that made this list». Fett, gutta! Vinneren er, ikke overraskende visstnok, Montecristo no. 2 fra Cuba. Synd og litt rart av Cigar Aficionado å gå rett på førsteplassen. Nå blar jeg jo bare rett forbi de neste 24 plassene siden jeg ikke bryr meg noe om sigarer. Deretter følger hovedintervjuet med Ron Pearlman fra Sons of Anarchy, som også pryder coveret, et intervju med en gammel golfspiller og et intervju med en fyr som heter Phil Maloof. Sistnevnte bor i Las Vegas og er dritrik, og det er faktisk det eneste jeg vet om fyren etter å ha lest hele det fem siders lange intervjuet. Men det er kanskje alt Cigar Aficionado mener jeg trenger av informasjon på Phil Maloof, og det er egentlig greit for meg.

Den påfølgende sigarblindtesten er egentlig helt lik som Topp 25-kåringen, bare at de claimer å ha røyket med bind for øynene. Det er påfallende jevnt i toppen: hele 14 sigarer har fått 94 av 100 mulige poeng. Den aller dårligste sigaren fikk 92 av 100, som betyr at alle sigarene «Classic» eller «Outstanding» ifølge poengsystemet. Den dårligste er tre poeng unna å være «Very good to excellent». I et blad så gjennomsyret av tekstreklame og reklamer for sigarene som er med i testen skriker dette korrupsjon. Utrolig synd, men man kan vel ikke forvente annet av en bransje driftet av alliansen kubanere/feite rike.
– PB

cigar.jpg

GQ British

GQ byr denne måneden på hele 308 sider. Så de hundre kronene du må ut med for en blekke på størrelse med en middels roman er kanskje ikke så ille allikevel. Eller? Først på side 25 får man en oversikt over hva resten av bladet inneholder. Da har man allerede pløyd seg igjennom en solid mengde annonser for mer eller mindre veldig dyre klesmerker, hvor Guccis dobbeltside av noe som ser ut som pysjamaser Simen Staalnacke har sydd i fylla er høydepunktet. Så er det nye 18 sider med annonser før leseren får et innblikk i Jack Nicholsons sjekkevaner på side 43. Og Nicholson leverer som vanlig. Det beste med mars-utgaven er uten tvil stjernefotograf David Baileys fotoserie med sine favorittbilder av John Lennon, Mick Jagger, Michael Caine, Bob Dylan, Jack Nicholson og Johnny Depp. Bildene er akkompagnert av Baileys egne historier om sine møter med disse, samt betraktninger fra blant annet Yoko Ono og Martin Scorsese. God lesning! Ellers byr magasinet blant annet på en lengre artikkel om den spente situasjonen i Hviterussland, et omfattende intervju med Justin Biebers manager Scooter Braun, og motetips fra mod-ikonet Paul Weller. Frister ikke noe av dette, kan den store hodelykttesten på side 158 være interessant.
– JS

GQ.jpg