Revolusjonssafari: På opprørsfylla i Kiev

Vi testet tilværelsen som demonstrasjonsturister.

b
a

FRA EN VISS VINKEL ligner Kiev litt på Miami eller noe sånt. Vi kjører fra flyplassen langs elven Dnipro, lav sol uthever en slags skyline i morgentåke og det ser varmt ut. Noen minutter senere står vi i kø i utkanten av sentrum, og da ser det kaldt og slitt og sovjetisk ut. Det drypper fra taket og vi sitter nesten bakerst i bussen med bagasjen på fanget. Bak oss sitter en mann som snakker om den pågående revolusjonen på norsk-engelsk, til en dame som innimellom svarer på russisk-engelsk (eller ukrainsk, vi hører ikke forskjell). Han er litt insisterende, som norske menn i femtiårene gjerne er, og mener at det som skiller denne konflikten fra andre er at demonstrantene ikke bruker skytevåpen. Han berømmer dem for det, for det skal bare ett skudd til.

bilde2

– Do you remember the shot in Sarajevo, spør han.

– It started the …

– Yes, I remember, svarer hun.

– I missed you, sier nordmannen og man kan høre lyden av ytterjakker i
bevegelse.

– Yes, I miss you, sier hun.

Det var noen dager under Kiev-opprøret da ting virket ganske fredelige. Halvannen uke etter den såkalte Enhetsdagen 22. januar, da to demonstranter i tjueårene ble skutt som demonstrasjonenes første ofre, og en tredjemann, en professor i fysikk, ble funnet ihjelslått i skogen; og to-tre uker før hendelsene 18.-20. februar, da politiet og sikkerhetsstyrkene fikk offisiell tillatelse til å bevæpne seg med automatvåpen og kikkertsikter, og nyhetsbyråene rapporterte om opp mot 70 drepte på noen timer. En liten stund sto sentrum av byen stille, innhyllet i en optimistisk unntakstilstand.

Loven mot å demonstrere, som hadde blitt hastevedtatt og eskalert sammenstøtene, var blitt trukket tilbake, og mens opposisjonen satt i daglige møter med ledere fra Vest-Europa, hadde president Janukovitsj
sykemeldt seg med influensa.

SLAGENE UKEN FØR hadde skaffet demonstrantene litt albuerom. Det okkuperte området hadde utvidet seg fra utgangspunktet på Majdanplassen, med teltby og scene for taler og musikalske innslag. Østover gikk området opp til og med det fjorten etasjer høye Ukraina hotell. Derfra strakk det seg sørover noen hundre meter langs hovedgaten Kresjatik, med Zara og McDonalds i full drift, og langs en L-formet kanal nordøst, innom konferansesenteret «Ukrainian House» på Europaplassen, hovedkvarter og herberge, fram til det som var kjent som fronten. Barrikader av bildekk, sekker med is og utbrente busser markerte grensene, men innenfor kunne det i en viss forstand kalles koselig. En kompis av oss, som også var der, beskrev det som et slags Roskilde, bare at det var 25 minus og alle gikk med finlandshetter, hjelmer og balltrær.

bilde3

– All the people of Ukraine, we can control the government through the internet, sier en ung fyr med svett og rufsete svart hår. Han
simulerer tastetrykk i luften foran seg:

– Technology Nation!

Vladislav er en av få vi møter som snakker brukbar engelsk. Han tar oss med inn i et telt for at vi skal få hilse på noen av de aktive demonstrantene. Inne i teltet er det, takket være en effektiv vedovn, varmt nok til å ta av seg både ytterjakke og ullgenser. En stekepanne på ovnen steker fleskebiter, som blir servert til samtlige i teltet med loff og vodka. Vladislav sier at han har 700.000 følgere på Twitter, og at han verken støtter den fengslede eks-statsministeren Julia Timosjenko eller noen av de tre andre opposisjonslederne. Da vi ber ham om å hjelpe oss å snakke med de andre i teltet, går han entusiastisk med på det, men det viser seg å bli problematisk. Vladislav er dritings og har mye på hjertet, og plutselig faller han baklengs av benken og blir liggende i et helt minutt.

Det går bedre med Jaroslava, Vladislavs ekskjæreste, som også dukker opp. Hun er 28, har langt blondt hår og har vokst opp i Kiev. Hun er det man i uinspirerte øyeblikk kaller urban, og himler med øynene av Vladislavs stadig mer slørete resonnementer. Hun er innom demonstrasjonene for å vise støtte, sier hun, men er ikke så aktiv selv. Med Jaroslavas hjelp introduseres vi for de andre rundt ovnen. Ivan, en kort og tykk mann med sot i ansiktet, er 32 år og sier han har døtre på 17 og 13. Det vil si at han fikk sin første da han var 15, som vel kan hende, men det virker så typisk østeuropeisk at vi er usikre på om han egentlig sier det for å gjøre narr av fordommene våre, eller om noe ble feil i oversettelsen. Han har hørt om Alexander Rybak og Ole Einar Bjørndalen, og når han ikke forsterker barrikader, driver han skiutleie i Ivano-Frankivsk-regionen, men det kan for så vidt også ha vært en vits på vår bekostning.

Aleksej, 25, «from the mountains in west», flørter aggressivt med Jaroslava. Det virker umiddelbart som en umulig union, byjenta og bygdestuten, hun ler overbærende og himler med øynene igjen.

– He wants to marry me!

Men etter noen flere runder flesk og vodka lar hun ham holde hånda hennes, og etter hvert tror vi kanskje de ligger sammen, for plutselig forsvinner de ut, og vi blir sittende alene igjen med drukkenbolten med alle følgerne og den muligens sarkastiske skiutleieren.

DET RÅDER I DET hele tatt en følelse av at alle bare er med på et omfattende rollespill. Grupper av demonstranter patruljerer i området med stumpe våpen og leker soldater; ved alle innganger står folk på
vakt og undersøker pressekortet vårt med påtatt grundighet, og politiet som står der i en lang rekke med skjoldene foran seg, på andre siden av det isbelagte ingenmannslandet foran barrikadene, de
bare leker de og. Men ikke alle virker like overbevisende. I «Ukrainian House» er det pauserom og revolusjonsmesse, og ulike stands fungerer som provisoriske sentralfunksjoner: Til venstre varme klær og
frisørsalong, til høyre politiske brosjyrer, plakatverksted og apotek. I et hjørne står det et piano som en eldre mann later som han stemmer, sporadiske klimp kommer fra hjørnet, men man får inntrykk av at akkurat den rollen er litt klønete tildelt, for han er skitten i ansiktet og ser ut som en bilmekaniker eller rørlegger eller en hvilken som helst annen håndverker, og ser ikke pianostemmere helt annerledes ut? Sånn egentlig?

bilde1

Vi er nok ikke veldig overbevisende vi heller. Slava Ukraini er noe man hører folk si hele tiden, og like etter hører man alltid «herojam slava». De to frasene betyr omtrent ære være Ukraina og ære være dets helter og fungerer som hilsen og som avskjed, som avslutning på taler fra scenen (massene svarer i kor: «herojam slava!»), som taktfaste rop mot politiet og som testing av folk som kanskje ikke ser ut som om de hører hjemme i det okkuperte området. Den første kvelden utsettes vi for en slik test, når en eldre kvinne som sitter med en stor gruppe menn rundt et bål, snur seg mot oss mens vi går forbi og sier, med en viss anklagende tone:

– Slava Ukraini.

Det er første gangen vi legger merke til frasen.

– Slava Ukraini, mumler vi tilbake og kvinnen ser rart på oss.

Det ene pressekortet vi bruker på deling, er ugyldig. Ser vi ut som journalister? I døren på vei inn til «Ukraina House» virker en vakt usikker på om han skal slippe oss inn, og enten påpeker han mangelen på kamera som mangel på troverdighet, eller så ber han oss om å la være å ta med kamera inn, det er noe med kamera i hvert fall, men vi kommer inn og vi har ikke kamera.

Men i teltet har vi tatt frem diktafonen. Vi spør om hvem som bør styre landet etter Janukovitsj. På opptaket blir det stille en stund, en tale fra scenen på plassen akkompagnerer fresingen i panna. Noen sier noe, og Vladislav oversetter:

– We don’t think about that.

Noen utdyper og han legger til:

– There’s no other candidate!

Like etterpå nevner vi Russland og det flires rundt ovnen.

– They are good people. But they are stupid, sier Vladislav, og vikler
seg inn i et resonnement han ikke klarer å konkludere seg ut av.

OG MENS VI SITTER der og later som om vi hører etter, og sier «mmm, yes, of course» med jevne mellomrom, er det kanskje på sin plass å prøve å fortelle hvorfor vi er i Kiev i det hele tatt. Da må vi først
få lov til å påpeke at vi selv ser hvor patetisk Vi Menn-aktig hele greia er. Men det har seg slik at vi lenge før dette, før noe som helst skjedde i Kiev denne gangen, hadde snakket om at vi kunne tenke oss å oppsøke et område i omveltning. Faktisk gikk vi så langt, i et anfall av oppblåst eventyrlyst, som å bli enige om at «neste gang det skjer noe et sted, bare drar vi». Så kom november i fjor, Janukovitsj unnlot i siste øyeblikk å signere en stor handelsavtale med EU, og studentene inntok Kiev sentrum. Da opprørspolitiet banket opp studentene, rykket flere inn. Krigsveteraner, fotballsupportere, solidariske utlendinger, vanlige folk, og, noe overrapportert i norsk presse, høyreradikale og -ekstreme fra partiet Svoboda og den nye grupperingen Pravij Sektor. I begynnelsen av desember begynte det å se ut som en reell revolusjon. Og hvor var vi? Hjemme på jobb. Narsissistiske lesere av denne avisen vil kanskje ha forståelse for at det føltes som om hele det ukrainske folkeopprøret gjorde narr av oss. Snakk om bare å ha det i kjeften. Her kommer den mest tilgjengelige
revolusjonen noensinne, to og en halv time unna med Norwegian, og vi må bli hjemme og jobbe.

Så da det plutselig ble ulovlig å demonstrere midtveis i januar, og demonstrasjonene som resultat ble voldelige, og dette til alt overmål falt seg slik at det var mulig for oss å ta noen dager fri, bestilte
vi en oval weekend i Kiev. Så sitter vi altså der, og vi har kanskje drukket litt for mye vodka vi også, og vi har sluttet å høre etter. Det vil si, vi har sluttet å høre på Vladislav, men vi lytter intenst etter lyder fra utsiden av teltet. Kamuflert bak påtatt bekymrede øyenbryn forsøker vi å høre smell fra fronten; mellom de mekaniske nikkene håper vi egentlig bare at noen skal skrike i panikk og mane til kamp. Vi har ikke dratt hit for å bli servert understekt flesk i t-skjorta, vi vil ut i minusgradene med gassmasker og finlandshetter.

Vi unnskylder oss og sier at vi må videre. Mens vi kler på oss, kommer Jaroslava tilbake. Ivan sier noe til henne, og hun spør om vi er interessert i å intervjue faren til «Loki», en av demonstrantene som
ble drept uken før. Mikhajlo Zhiznevskij, som han egentlig het, var 25 år gammel, fra Hviterussland, og medlem av den høyreekstreme organisasjonen UNA-UNSO. Han ble skutt i brystet på formiddagen 22. januar, og tanken på å intervjue faren hans er skremmende, men det vil være et skup og et godt, voksent alibi for turen. Vi avtaler å komme tilbake til teltet klokken tolv dagen etter, og får telefonnummeret
til både Ivan og Jaroslava.

bilde4
Vi setter kursen for Ukraina hotell. Den høye bygningen utstråler en form for stabilitet og trygghet, der den ruver over plassen og tilbyr fullstendig oversikt over mylderet i de okkuperte områdene. Og ideen om et enormt, forlatt hotell er unektelig tiltrekkende. Det virker også som et naturlig sted å finne en fest midt i revolusjonen, som, om ikke like voksent som alibi, i hvert fall vil være en god historie å fortelle senere. Vi ser for oss boblebad fylt av nakne demonstranter og gitar-nach i presidentsuiter. På veien dit havner vi i en aldri så liten faglig diskusjon. Vi er uenige om hva som er viktig i en eventuell reportasje fra revolusjonen. Tonefallet eskalerer mens vi viser pressekortet til demonstrantene som står vakt i lobbyen, og vi krangler høylytt under heisturen på vei opp til toppetasjen.

– Hva de sier er helt uinteressant, det eneste som er interessant er hvem de er!

– Men for å vite hvem de er, må vi vite hva de tenker og hva de sier. Ikke bare høre at de har to barn, det er totalt uinteressant!

Heisdørene åpner seg til en mørk og forlatt etasje. De øde korridorene gir en nærmest parodisk spøkelsesaktig aura. Vi hører fremdeles talene fra plassen, et opptak fra tidligere på dagen, men lyden er dempet og langt unna. I neonlyset fra hotellskiltet utenfor et vindu ser vi noe som minner om en resepsjon, og da vi går nærmere ser vi at gjestelister, lommeparlører og kontorrekvisita ligger fritt tilgjengelig for alle som måtte ønske. Vi går forbi det vi antar er private værelser for de ansatte, med senger, kjøleskap og strykebrett. I noen av dem kan vi høre snorking i mørket. I andre tegner svakt lys ut tomme vodkaflasker og stygge slips på hyllene. Plutselig titter et ansikt frem i mørket. En middelaldrende dame i hotelluniform ser på oss med forundring og mistenksomhet. Vi blir først og fremst flaue, ikke skremt. Vurderer å si «slava ukraini», men tør ikke. Vi nikker isteden forsiktig og går mot trappene, går sakte nedover, prøver å gi inntrykk av at vi er på vei ut og skal forlate hotellet. Vi tusler ned trappetrinnene og later som ingenting, leker at det er naturlig å ta trappene hele veien ned. Hver gang vi løfter blikket ser vi at hun
stirrer ned på oss over rekkverket. I lobbyen finner vi et bord og setter oss ned. Baren er ikke betjent, men på gulvet bak disken ligger det en mann og sover. Overalt i lobbyen ligger det demonstranter og sover, og i hjørnet sitter det to menn i kamo-klær. Det er vanskelig å si om hotellet er i normal drift, delvis i drift eller fullstendig okkupert. Vi planlegger turen opp igjen i etasjene, men prøver å få tonefallet til å høres ut som om vi
er pressefolk som tilhører hotellet og diskuterer jobb.

Noen uker senere blir denne lobbyen scene for fryktelige ting. Bildene på Twitter og YouTube viser blod smurt utover gulvet, folk i hvite t-skjorter med påmalt rødt kors som behandler skuddskader, og tildekte
lik, med føtter stikkende ut, i hjørnet og ved inngangen. Ifølge rapportene løper hotellansatte rundt i etasjene og henter laken, håndklær og bandasjer, alt de kan finne som kan være til hjelp. Et
bilde viser det samme bordet, vårt bord, med en naken og litt tjukk mann liggende oppå.  Han stirrer i taket mens noen knyter en tøybit rundt låret hans, blod renner over bordkanten.

bilde5

I tolvte etasje, midt blant åpnede hermetikkbokser og melkekartonger, finner vi en uåpnet champagneflaske. I et mørkt avlukke i ellevte, et ubevoktet nøkkelskap. Vi forsyner oss grådig av nøklene, stapper jakkelommene fulle, og fniser. Med champagneflasken i hånda går vi fra rom til rom, legger ørene inntil døra for å lytte etter budne gjester, før vi finner frem riktig nøkkel, låser opp og vurderer fasilitetene. På rom 1103 bestemmer vi oss for å slå leir. Vi åpner verandadøren og talen fra plassen kommer inn. Champagnekorken treffer taket. Vi ler, skåler, klemmer og tar selfies i speilet. Det er først da vi våkner på morgenen at vi innser at hotellet er i drift: Vaskepersonale går rundt i gangene. Vi legger igjen noen penger på nattbordet og går ut på Majdan, opp langs Kresjatik og finner et sted å spise frokost.

SENERE SKAL JANUKOVITSJ avsettes av nasjonalforsamlingen og flykte mot støttespillerne sine i øst. Det skal vedtas nyvalg i mai, og litt over
halvparten av nasjonalforsamlingen skal godkjenne en midlertidig regjering. Den får blandet mottagelse på Majdan. På Krim-halvøya skal selvstyremyndighetenes bygninger okkuperes av en gruppe som ønsker at regionen skal bryte ut av Ukraina og slutte seg til Russland. Samtidig skal et russisk kjendisdiplomat-team reise til Krim, bestående av den tidligere kunstløperen Irina Rodnina, den 211 centimeter høye eks-bokseren Nikolaj Valujev og Valentina Teresjkova, den første kvinnen i verdensrommet. Russland skal kunngjøre militærøvelser langs grensen mot Ukraina, og diplomatiske oppfordringer og advarsler skal lyde fra vest, fra øst, fra NATO og fra Kiev.

Klokken tolv er vi tilbake ved teltet. Vi står der en stund og vurderer hva vi skal gjøre. Ivan er utenfor og vi nikker til ham. Han nikker tilbake, men later ikke til å reagere som om faren til en drept demonstrant sitter i teltet og venter på oss. Vi ringer Jaroslava, men får ikke svar. To menn med motorsykkelhjelmer, knebeskyttere og jernstenger går forbi.

– Slava Ukraini, sier de.

– Herojam slava, mumler vi, og forlater Ukraina.