Alene mot verden

Etter fjorten dagers livsfarlig fottur mellom Eritrea og Sudan, ringte Aman (17) moren sin for å si at han hadde flyktet. Nå bor han i et brakkebygg i Asker, og har ikke snakket med noen han kjenner på over et år.

b
a

AFGANSKE AARASH (16) brukte et år på reisen fra Pakistan til Norge. Til fots, i lasterom og på bilgulv. På veien har han to ganger sett mennesker i følget bli skutt. Hans eneste reisekamerat, en barndomsvenn, ble innhentet av «bad people», og sitter nå i fangenskap i Ungarn. Selv slapp han unna med et nødskrik. Om fem dager skal han på asylintervju, og forklare hvorfor han bør få bli i Norge. Ingenting han har opplevd til nå, forteller Aarash, skremmer ham mer enn tanken på avslag.

Nå spiller han høyreback på refleksvestlaget i en flerbrukshall i Asker. Resten av forsvarsrekka består av to syriske flyktninger, og lekker som en sil – til den somaliske keeperen Ishaars (17) tiltagende fortvilelse.

– Ingen her kan fotball, sier han idet han forlater banen i protest.

Selv spilte han i tredje divisjon i Somalia, og har ikke gitt opp proffdrømmen, men den ukentlige fotballkampen på mottaket byr på mer irritasjon enn trening. Han har forhørt seg med et lokalt lag i Asker om å trene med dem, men siden han snart skal omplasseres til et nytt mottak lot det seg ikke gjøre.

Det blåses av til pause og Aarash setter seg ved siden av oss. Dette er andre gang han spiller fotball, forteller han.

– I dag? spør Ishaar.

– I livet, svarer Aarash.

De blir sittende tause resten av pausen.

HVALSTAD TRASITTMOTTAK i Asker er midlertidig hjem for et varierende antall ungdommer. Nå har mottaket tretti beboere, i sommer huset det gamle skolebygget og de tilhørende brakkekonstruksjonene over hundre. Oppholdet varer for de fleste omtrent tretti til femti dager, perioden mellom ankomst og asylintervju. Deretter venter mer permanent innkvartering i påvente av svar på søknaden om opphold.

Den stadig utskiftende gruppen som til enhver tid oppholder seg her, lever tett på hverandre: De sover i køyesenger, spiser ved langbord, deler et lite oppholdsrom og deltar på daglige fellesaktiviteter. Iført fleecejakker, treningsbukser og joggesko eller slippers fra UDIs klespakke, ser de også ut til å høre sammen. Som en klasse på leirskole, en gang sent på nittitallet.

Denne hinnen av hverdagslig tilforlatelighet, brister imidlertid raskt når man snakker med ungdommene som bor her. Det som ser ut som en skoleklasse, er egentlig en samlig veldig ulike mennesker tilfeldigvis brakt sammen for en kort periode av noen få overlappende, akutte omstendigheter: Alle har nylig kommet alene til Norge, er mellom femten og atten år gamle og oppgir å ha beskyttelsesbehov; de er enslige mindreårige asylsøkere.

– Hvis jeg ikke får opphold, er jeg fortapt. Da vet jeg ikke om jeg kan fortsette.

VI ER ÅTTE personer i bilen på vei fra idrettshallen tilbake til mottaket. Blant disse fem nasjonaliteter og fire religioner. I norskundervisningen tidligere på dagen var to analfabeter, en annen hadde ti års skolegang med privatlærer. Noen har vokst opp i moderne vestlige hjem, andre kommer til mottakets heimkunnskapskurs helt uvant med å bruke elektrisitet.

Tilbake på Hvalstad ser vi en gruppe som har samlet seg i en samtalesirkel, slik vi kjenner igjen fra enhver skolegård. I det vi går bort til dem, legger vi merke til at de står sammen i stillhet – det er ingen i sirkelen som snakker samme språk. Aarash forteller at han er heldig. Det er mange afghanere her, så han har noen å være sammen med. Slik fungerer det nemlig her, sier han. Man holder seg helst til sine egne.

asyl3

I en rapport fra Folkehelseinstituttet fra 2009 kommer det frem at to av tre enslige mindreårige som har fått lovlig opphold i Norge, oppgir å ha store problemer med ensomhet. Det finnes ikke tall for nyankomne, men spesialrådgiver for migrasjonshelse i RVTS (Regionalt ressurssenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) Birgit Lie, erfarer at de fleste vil slite med ensomheten, selv i et tett befolket asylmottak.

– De bærer en ensomhet inni seg, forteller hun.

– Man kan lage systemer, stue dem sammen og organisere aktiviteter, men det vil ikke hjelpe mot den indre ensomheten.

Lie er utdannet lege, og har jobbet klinisk og politisk med migrasjonshelse siden 1988. Hun har også en doktorgrad om psykososiale problemer hos flyktninger. Hennes erfaring er at asylsøkere er gjenstand for helt særegne psykiske påkjenninger.

På veien har han to ganger sett mennesker i følget bli skutt.

– Vi ser mye angst og depresjoner. Mange vil føle nedtrykthet, frykt, fortvilelse og savn. Noen kan utvikle en posttraumatisk stresslidelse. Ofte viser disse tingene seg i tilbaketrukkenhet og i enkelte tilfeller i utagerende, voldsom adferd, sier Lie.

Verst er det for de yngste, mener hun.

– Barn er ikke modnet på samme måte som en voksen, som har erfaring de kan bruke til å tolke sine omgivelser. Barn trenger foreldre. De trenger nære omsorgspersoner, noen som kan passe på dem.

asyl2

AMAN ER 17 ÅR gammel, og har ikke sett foreldrene sine på litt over et år. Ingen andre han kjenner heller, for den saks skyld. 3. januar 2013 forlot han hjemmet sitt i Eritrea uten å si fra til noen, og la til fots ut på en fjorten dagers ferd til Sudan. Derfra lyktes det ham å ringe moren sin for første og foreløpig siste gang.

– Hun var sint, og spurte «Hvorfor dro du fra oss?» Jeg sa «Fordi jeg vil ha en fremtid». Hun svarte «Du er for liten, du kommer ikke til å klare deg». Jeg tenkte at hun kanskje hadde rett, men jeg måtte prøve.

Aman valgte å rømme for å slippe unna militærtjenesten, som landets diktatoriske president Isaias Afwerki har gjort obligatorisk for alle unge (også kvinner). En forbrytelse som straffes med opp til femten år i fengsel – eller desto verre, i fall man finnes skyldig i desertering, dødsstraff. Å forsøke å rømme landet er også strengt forbudt i seg selv. Likevel tar stadig flere unge sjansen.

– Jeg bestemte meg for at jeg ville ha en fremtid, sier Aman.

– I Eritrea går det ikke lenger an å skape seg et fritt liv. Når man lærer noe i Norge, kan man bevege seg oppover. I Eritrea hjelper det ikke å lære, for diktaturet holder deg på plass. Hvis du fullfører tretten år med skole, blir du likevel brukt som soldat.

– Jeg må se fremover. Det er ikke bra for sånne som meg å huske for mye.

Ved siden av Aman nikker Tarek (17) gjenkjennende. Det er hans rom vi sitter på. Rundt oss ligger alt han eier: En mobiltelefon, en notatblokk, noen ark med utfylte norskoppgaver, en pose sjokoladebananer og UDIs klespakke. Også Tarek har forlatt hjemlandet og alle kjente på jakt etter en bedre fremtid. Hjemme i Kosovo kom faren i økonomiske problemer, og endte opp med å skylde penger til en lokal gangster. Løsningen ble at Tarek skulle jobbe gratis som anleggsarbeider i mannens firma i en periode. Da han senere forsøkte å slutte, fikk han beskjed om at han ville bli drept om han ikke fortsatte, og at politiet hadde fått betalt for å ikke blande seg inn avtalen. Begge deler var det ifølge Tarek god grunn til å tro på. Kort etter satte han seg på et tog nordover. Først til Sveits, hvor han ikke klarte å føle seg trygg, deretter videre til Norge.

Det er veldig skummelt å være alene i verden, sier han.

– Men livet mitt er i fare i Kosovo, og selv om jeg skulle overlevd, finnes det ingen fremtid der. Ikke for meg.

Begge guttene sier de er ved godt mot. De er glade for å være fremme. Det største problemet, forteller de, er å leve med uvissheten. Om få dager skal de på asylintervju i Oslo for å forklare hvorfor de har beskyttelsesbehov. Deretter skal søknadene deres behandles, og skjebnene avgjøres: Har de endelig funnet et trygt hjem i Norge eller må de fortsette reisen med uviss fremtid?

Birgit Lie forteller at uvissheten er et gjennomgående problem for asylsøkere, og kan medføre psykiske plager og lidelser.

– Det føles som man er i et vakuum. Man er naturligvis urolig og bekymret, og mange sover dårlig og sliter med å slappe av, sier hun. Skader og følger etter farlige og truende opplevelser øker belastningen i ventetiden.

Både Tarek og Amam forteller at nettene er tøffe. Når stillheten senker seg på mottaket, blir de liggende med dystre tanker om fremtiden. Dessuten er det vanskelig å holde minnene på avstand.

– Jeg sover nesten ikke om natten, sier Tarek.

– Jeg bare tenker på hva som vil skje med meg. Hvis jeg ikke får opphold, er jeg fortapt. Da vet jeg ikke om jeg kan fortsette. Hvis det går, kan jeg gå på skole og en dag bli ingeniør. Jeg håper, håper, håper. Jeg er i live fordi jeg har håpet. Aman nikker.

– Det er skummelt, men jeg må se fremover. Det er ikke bra for sånne som meg å huske for mye, sier han.

asylbiljard

AMAN SLITER OGSÅ med dårlig samvittighet for å ha forlatt familien. Han er redd for at noe kan ha skjedd med dem. For å hindre at ungdom flykter, truer nemlig myndighetene i Eritrea med å fengsle familiemedlemene til de som ikke møter opp til verneplikt.

Løsningen er å holde seg opptatt og være i aktivitet, forteller Tarek og Aman. Derfor deltar de på alt mottaket tilbyr. En typisk dag begynner med vekking halv ni og frokost i kantina. Deretter er det skole til tolv. To dager i uken undervises det i heimkunnskap, de tre andre i norsk. Undervisningen avsluttes klokken tolv, en halvtime før lunsj serveres i kantina. Etter lunsj arrangeres fellesaktiviteter som fotball, volleyball, sying, turn og gitarkurs. Etter middag er det sjelden program.

Dagens norskundervisning begynner med drilling av ukedagene. Tarek har studert flittig, og briljerer. «I dag er onsdag», sier han plettfritt. «I går var tirsdag». Lenger bak i klasserommet sitter to somaliske gutter og snakker ufortrødent med hverandre på somalisk. Vi venter på at læreren skal gripe inn og be dem følge med, da vi plutselig skjelner norske ord i strømmen av ukjente.

– Lordag? sier den ene spørrende.
– Lørdag, svarer sidemannen.
– Looordag?
– LØrdag!
– Looooeeerdag!
– Cajaaib! Cajaaib! Sjempebra!

De klapper hverandre på skuldrene og gliser. Begge svarer stolt når det blir deres tur til å uttale de rare norske ordene for klassen.

– ‘Du er for liten, du kommer ikke til å klare deg’, sa moren min. Jeg tenkte at hun kanskje hadde rett, men jeg måtte prøve.

– Journalist! Journalist!

Da vi forlater klasserommet, har ryktet om vår tilstedeværelse spredd seg. To gutter kommer løpende mot oss. Ivrig forteller de at de har ventet på at det skal komme journalister hit. Vi må fotografere rommene deres, sier de. Og skrive i avisen hvor dårlig dekning det trådløse nettet har.

De to kommer fra Vest-Sahara, men har begge reist rundt i Europa i lengre tid. Den eldste av dem – han ser ut til å være langt ut i tjueårene, men oppgir selv å være 17 – snakker flytende svensk og sier han har vært på reise i fem år.

– NORGE BEHANDLER OSS som dyr, sier han, og tar oss med inn på rommet sitt for å vise oss at vinduet ikke lar seg lukke, at såpedispenseren er tom og det trådløse nettet vanskelig å koble til.

asyl4

Mottaksleder Tellef Grønlie vil ikke kommentere enkeltpersoner, men sier at de som har vært lengst på reise og innom mange mottak ofte er mest desillusjonerte og frustrerte. Hvalstad får ofte beboere som har vært innom mange mottak i andre land. Flere av dem har alt fått et avslag, og har dermed ikke lenger noe håp om opphold. Nå flakker de rundt i Europa, fra mottak til mottak – i noen tilfeller avvekslet av perioder på gata. Mange er voksne, men oppgir å være mindreårige, og reiser videre når alderstesten viser noe annet. I denne gruppen finnes mange med rusproblemer, og oppførsel som er vanskelig for mottakene å hanskes med.

– Dette er personer som ikke har krav på opphold og ofte fører til belastninger for mottakene. Likevel er det viktig å huske at det er snakk om mennesker i en håpløs situasjon som fortjener vår sympati, sier Grønlie.

At et direktorat vurderer beskyttelsesbehovet ditt utilstrekkelig til opphold, gjør ikke at du blir mindre redd for det som venter hjemme. For mange er ikke retur et alternativ, men med avslag i bagasjen er det ikke håp om permanent opphold noe annet sted i Europa. Denne turnerende landflyktigheten er et av scenarioene Tarek, Aman, Aarash og de andre ungdommene på mottaket frykter.

– Hvis det blir «ja» er jeg den lykkeligste personen i verden. Jeg drømmer om å kunne gå på skole, sove trygt og handle i butikken, sier Tarek, og legger til at han ikke kan tenke seg et bedre liv enn en norsk hverdag. Eller, som han selv formulerer det på gebrokken engelsk:

– Go to school, sleep in safe place and shop in stores. The perfect «norsk» life.

Av hensyn til deres sikkerhetsbehov har enkelte av kildene i denne saken fått fiktive navn.